"Snublehøyre" i møte med samvittigheten.

At argumentasjonen kommer fra et miljø som gjerne løfter frem enkenkeltindividets rettigheter og frihet,gjør det hele enda mere vanskelig å forstå.

Nå gir heller ikke Helseminister og omsorgsminister Bent Høie, eller Kristin Ørmen Johnsen, medlem av helsekomiteen for Høyre på Stortinget , håp til helsepersonell som av sterke samvittighetsårsaker ikke ser seg i stand til å henvise pasienter til etisk kontroversiell behandling.Spesielt ikke for fastleger med et annet moralsk kompass.

De føyer seg godt inn i rekken - både Høie og Ørnen Johnsen - av tidligere helseministre, statssekretærer og stortingsrepresentanter som i flere år har strammet grepet rundt medisinsk personell som har reservert seg mot å delta ved, eller å henvise til etisk kontroversiell behandling. Dette kan f.eks være henvisning til abort eller henvisning til kunstig inseminasjon for kvinner i samkjønnet ekteskap.Selv om henvisningsplikten til abort er fjernet, så ansees ikke de to andre årsakene til reservasjon (Etisk kontroversiell prevensjon/kunstig inseminasjon), som viktige nok til at de gir legitim grunn til dette.

Hva er da poenget ?

I denne prossessen har det hele tiden vært en påfallende mangel på smidighet hos Helse og Omsorgsdepartementet (slik det har vært praktisert i årevis). Derfor fremstår også hele hele saken med et påtvingende og udemokratisk sinnelag - som ikke tjener noen til gode.Sammenhengende og oppofrende tjeneste som fastlege for tusenvis av pasienter, over flere tiår, imponerer åpenbart hverken Regjeringen eller helseministeren. Sørgelig nok.

Dette er statlig diskriminering mente Rådet for legeetikk. Tidligere leder i rådet Trond Markestad, uttalte blant annet til VG - nett tidligere,- at reservasjonsretten bestandig har vært praktisert, og Statens helsetilsyn har akseptert praktisering av dette. Flere medier kunne også i 2011 - da debatten var på sitt høysetste forrige gang, informere om at hverken Helse og omsorgsdepatementet, Helsedirektoratet, eller Helsetilsynet kunne melde om problemer i pasientbehandlingen i forhold til disse spørsmålene.

At det i ettertid har vært mulig å avdekke kun et svært lite antall pasienter som ikke har vært fornøyd, understreker poenget i at dette netopp har vært praktisert smertefritt i flere tiår.

Mer demokrati og mer åpenhet var den umiddelbare politiske reaksjonen som ble løftet frem av flere politiske miljøer etter udåden og tragedien på Utøya. Dessverre er det vanskelig å se tydelige spor av en slik tankegang hos Regjeringen og Helseministeren, slik saken om fastlegene nå utvikler seg. Eller er det slik at man vil skyve personlige overbevisninger i disse spørsmålene inn i et mørkt privat rom i den tro at det er bare er der de hører hjemme ?

Hvor blir det da av retten til å ytre seg etter sin overbevisning, uten å risikere yrkesforbud ? For det jo nettopp yrkesforbud som vil være den praktiske konsekvensen av regjeringens holdning om man skal tro signalene som er kommet.

Om man har en ren praktisk tilnærming til spørsmålet vil det det jo være slik at dersom 200 fastleger (av landets i underkant av 5000 fastleger) avskjediges, og de alle i snitt har 1000 pasienter på sine lister, så står plutselig 200 000 pasienter uten fastlege. Skal det kompenseres ved å fylle på allerede fulle lister hos andre ?

Stortingets flertall gav en tydelig og viktig anerkjennelse til reservasjonsretten da dagens abortlov ble vedtatt,og samvittighetsfritak for helsepersonell ble løftet frem som en legitim og gyldig posisjon. Dette vil, etter mitt skjønn, også være en klok vei å gå denne gangen.Trolig er det også bevegelse og bekymring i KRF over utviklingen i det som først så ut til å være en politisk seier for dem.

Debatten om hva som er rett eller galt, er naturlig nok - evigvarende. For de berørte pasienter vil disse spørsmålene selvsagt også oppleves som vanskelige. Noen spørsmål finnes det kanskje heller ikke alltid gode og enkle svar på. Det er imidlertid både uakseptabelt og udemokratisk å skulle tvinge helsepersonell til å utføre handlinger som de av sterke overbevisningsgrunner ikke ser seg i stand til å kunne utføre. Det burde regjeringen også anse som viktig for en relativ liten gruppe dyktige og nødvendige fastleger.