Far fortsatt savnet !

Jeg har vært så heldig å ha vokst opp sammen med en omsorgsfull mor. Sammen med både sin første og andre ektefelle, eller medmor (Som de kalles etter loven fra 2008) så fikk jeg oppleve trygghet i hverdagen, og mye livsglede. Min mor var blant annet på landslaget i en stor idrett, og var en svært profilert og kjent spiller.Hun benyttet seg av mulighetene som politikerne gav gjennom lovgivningen (Fra 2008) som tillater at lesbiske par kan få befruktning på statens bekostning. Når jeg ser på uttalelser gitt til pressen av en rekke kjente personer, i tiden rundt min mors graviditet, så uttaler de seg alle med udelt begeistring. Sånt sett så var jeg definitivt et etterlengtet og ønsket barn.

Landets største aviser omtalte da også begivenheten som en gla`nyhet, uten annet forbehold enn at dette kunne medføre at min mor kunne komme til å vurdere å legge karrieren på hylla.Det som imidlertid har vært et savn gjennom hele oppveksten, har vært savnet etter en far. Stadig større og stadig sterkere.

Når jeg studerer betraktningene som ble gjort av tilhengerne av lovene, før de ble vedtatt, så var man tydelig opptatt av å forklare at mannlig kontakt selvsagt ville bli ivaretatt, og at dette derfor ikke kunne være et gyldig argument mot den kommende/foreslåtte lovgivningen. Neida , i mitt tilfelle så har kontakten med menn ikke vært så aller verst.

Hvorfor har jeg da hele livet, allikevel følt på at noe har manglet. Hvorfor denne sorgen og fortvilelsen overfor det faktum bare å savne en far. Hvorfor har ikke argumentet om at bare jeg fikk nok kontakt med menn ”så ville det dekke mitt behov”, vært gyldig for meg ? Jeg har nylig startet samfunnsvitenskapelige studier,og litteraturen som jeg så langt har gjennomgått, dekker perioden fra ca 1980 og frem til omkring 2010.

Dokumentasjonen viser at mange politikere i disse årene var svært opptatt av fars rolle i familien.

Ikke minst så ble argumentet om fars viktige tilstedeværelse og deltagelse fremmet i den årelange debatten om svangerskapspermisjon. Dette synspunktet fikk da også gjennomslag i lovgivningen som ble vedtatt på denne tiden, ved at far - som en følge av den nevnte forutgående debatten - skulle tilkjennes en stadig større rolle i egne barns liv. Det kan derfor se ut som om man i hele denne tidsperioden var spesielt opptatt av at fars deltagelse var både nødvendig og viktig. Både for barnets utvikling generelt, men også den positive effekt dette ville ha for farsrollen i seg selv.

I 2008 ble det vedtatt en rekke nye lover som - til tross for den forutgående debatten som understreket fars betydning - allikevel i praksis gjorde kjønnsspørsmålet uvesentlig i spørsmålet om oppdragelse og oppvekst. F.eks den nye barneloven,ekteskapsloven bioteknologiloven og adopsjonsloven.

Et gjennomgående trekk var at debatten på denne tiden , som omhandlet disse konkrete lovene, synes å ha vært sterkt politikerstyrt, og at ulike fagmiljøer i liten grad fikk delta med sine synspunkter. I den grad fagmiljøene fikk slippe til, så kan det se ut som om disse miljøene og "forskerne" i sin helhet var valgt av oppdragsgiver ( I praksis datidens regjering), basert på deres allerede (uformelt uttrykte) positive holdning til lovforslagene. Dokumentasjonen fra 1987 da den forrige ekteskapsloven ble vedtatt, viser at man brukte hele 16 år på prosessen frem til loven ble vedtatt. I 2008 versjonen - som altså var langt mer radikal - så brukte man i realiteten ett drøyt år.

Et paradoks var det også at lovene ble vedtatt til tross for at f.eks FN`s barnekonvensjon fastslår barnas rett til å kjenne begge sine foreldre. (For øvrig også ratifisert av Norge) Regjeringen som fremmet lovene var ellers kjent for å peke på ratifiserte (av Norge) FN` konvensjoner når dette synes å være politisk formålstjenlig i andre debatter.

Jeg husker da jeg i barnehagen, i 4-5 års alderen, fikk spørsmål fra mine lekekamerater som ville vite om faren min var "polti" eller brannmann. Jeg svarte som sant var - jeg hadde jo aldri truffet han - at det visste jeg ikke, og deretter hvor utrolig lei meg jeg var da jeg ble mobbet fordi jeg ikke visste hva min far var eller gjorde, eller for den saks skyld - om han i det hele tatt var i live. Dette pågikk over flere år, og var vanskelig å overkomme for en liten gutt. Jeg husker at jeg i et 17 mai- tog tok motet til meg, og tok en mann jeg kjente litt i hånden for at noen av lekekameratene skulle tro at han var min far. Den leken varte ikke lenge.

Jeg husker godt jeg syntes det var vanskelig å skulle spørre min mor om dette, jeg ønsket jo ikke å såre henne.

For åtte år siden da jeg var tolv år, og bevisstheten rundt mitt eget liv og historie vokste, så reflekterte jeg over det faktum at jeg faktisk hadde en biologisk far (sannsynligvis) fortsatt, og muligens en farfar og kanskje også en farmor, og annen familie.Savnet etter en far ble etter dette større for hvert år. Mitt røde hår og fregner står i sterk kontrast til min mors farger og utseende.

Dette var fortsatt spørsmål jeg ikke våget å ta opp med min mor. Jeg ønsket ikke å såre henne ved å fortelle om mitt, etter hvert dype savn etter min far, spesielt med utgangspunkt i at hun var den som hadde valgt å gjøre meg formelt, og i praksis farløs - sammen med politikerne.

Selve valget om å frivillig sette til verden et farløst barn (Formelt og praktisk) har vært vanskelig å forstå.Ettter å ha studert  media fra tiden (rundt lovforslagene) ser det ut som rettighetstekningen virkelig hadde en flying start på denne tiden, og siden har det bare fortsatt (Skråplaneffekten) Dette kom blant annet til uttrykk ved at norske fedre som (Ulovlig etter Norsk lov) skaffet seg barn gjennom surrogati i utlandet, og som førte dem morløse til Norge, ikke ble straffet ettersom dette var skjedd i utlandet og ikke i Norge.

Etter at jeg ble myndig for to år siden, mannet jeg meg opp til å skulle oppsøke min biologiske far. Loven gir heldigvis adgang til å kunne gjøre dette når man fyller atten. I det statlige registeret, som for øvrig ble foreslått nedlagt for noen år siden, så fikk jeg opplyst at han var bosatt i en mindre by på Østlandet.Jeg reiste deretter til denne byen etter å ha fått oppgitt adressen. Det var så vidt jeg våget meg fram til døra i det som så ut til å være et stille og rolig villa strøk, og ringte på. En hyggelig dame kom ut, jeg presenterte meg, og spurte etter ”Rolf”

Hun gikk inn i huset og hentet ”Rolf” som kom til døra med et spørrende ansikt, med rødslett i håret, og med fregner. Han var mitt eget speilbilde. Jeg fikk stotret frem - i både usikkerhet og forventning antar jeg - at jeg var hans sønn Jørgen, og at var min biologiske far.Han svarte på en høflig måte at det var hyggelig, men at han i utgangspunktet ikke ønsket kontakt med noen av dem som han var blitt biologisk far til på denne måten. Det var nødvendig av hensyn til hans nåværende familie, ellers så kunne vi sikkert hatt kontakt.

Beklager og adjø ! Et litt fåret smil fra meg. Døra ble lukket igjen.

Annenrangs. Ikke prioritert.

På veien ned til bilen som jeg hadde lånt for anledningen, gikk jeg forbi et eldre ektepar i følge med en gutt på min egen alder, som svingte inn porten til ”Rolf”. De var svært like min biologiske fars utseende, og de stirret veldig på meg.

Jeg nikket kort i forbifarten, mumlet et forsiktig ”hei” og gikk videre fylt av sorg og fortvilelse over avvisningen jeg nettopp hadde opplevd.

Jeg gråt.

Ikke stille.

Mitt liv var altså etablert på voksnes premisser helt og fullt. Uten refleksjon, annet en forestillingen om at et barn åpenbart måtte betraktes som en menneskerett, og at andre betraktninger og synspunkter i den debatten var diskriminerende.Ofret til enkeltgruppers og enkeltmenneskers særinteresser etter mitt enkle skjønn.

Dokumentasjonen fra denne tiden viser at denne tankegangen var et sørgelig men rådende faktum i mange kretser, også i landets lovgivende forsamling, blant politikere på Stortinget.Jeg føler meg ikke verdiløs, og livet vil sikkert by på mange utfordringer, og jeg har bestemt meg for livet mitt ikke skal fylles av bitterhet eller hat på grunnn av fortvilelsen og savnet jeg har båret. Min mor er fortsatt en god mor. Studiene er spennende, selv om de i disse dager avdekker et menneskesyn i min nære fortid som skremmer meg.

Det er allikevel ikke mulig for meg å forstå hvorfor norske politikere ved sin lovgivning gjorde meg farløs, utover at mange politikere sansynligvis hadde latt seg presse eller manipulere av miljøene som hadde dette som en prioritert område.Svært mange av landets stortingsrepresentanter, fra en rekke partier, gav sin tilslutning til år med savn, sorg og fortvilelse. Som måtte komme. Min og mange andres.Ikke minst fortvillelsen jeg selv følte da hun jeg var forelsket i viste seg å være min halvsøster. (Vi var begge medlemmer i organisasjonen "lost parent" som gjør en rekke og omfattende undersøkelser på vegne av sine medlemmer for om mulig å fastslå slektskapsforhold) Heller ikke da gråt jeg stille.

Var det ikke ille nok med dem som allerede var farløse, som en følge av all menneskelig galskap, ansvarsløshet og ondskap, om ikke man også skulle vedta farløshet. De måtte da vite - lovgiverne - at dagen ville komme, da de ikke lenger kunne gjemme seg for konsekvensene av sin stemmegivning.

-------------------------------------------------------------------------------------------------------

Debatten om surrogati, eggdonasjon, legenes reservasjonsrett og biologisk opphav, er stadig like aktuell. I dette innlegget (med noen mindre endringer), som ble publisert for snart tre år siden(i 2011), forsøkte jeg å løfte frem stemmen til den tause part, som nærmest har druknet i "rettighetsdebatten" – nemlig barnet. Senest i debatten om kirkelig vigsel for samkjønnede – hvor flertallsbiskopenes stemme har vært omfavnet av dem som (legitimt nok) har etablert organisasjonen ”åpen folkekirke” , uten at barnets rolle i nye familiekonstellasjoner har vært drøftet, enten man har en teologisk tilnærming, eller som en ren allmenn tilnærming etter føre var prinsippet.