Gravferd uten kirke?

Gravferd, kirke og folk

Bjarne Kjeldsen, seniorrådgiver i KA Kirkens arbeidsgiver- og interesseorganisasjon

Kirkens evne til å kommunisere med sørgende og fremstå relevant når de store spørsmålene slår inn i livet, er avgjørende for dens mulighet til å prege folks livstolkning. I sin kronikk i Vårt Land 19. juni oppfordrer Jan Willy Løken Den norske kirke til «…å gjøre tilstrekkelig plass for begge disse dimensjonene i sine ritualer; det menneskelige og det gudommelige. Samtidig.» Løken er adm. dir. i Jølstad begravelsesbyråer. Det kan være vel verdt å gripe denne invitasjonen til en gjennomtenkning av hvordan en slik balanse kan ivaretas.

Det er behov for å diskutere hvilke mål Dnk (Den norske kirke) skal ha som seremonitilbyder ved gravferd. Kanskje er ikke det største problemet at rammene kirkens ritualer skaper er for trange. Kanskje er kontaktflaten mellom de etterlatte og kirkens fagpersoner i ferd med å bli for liten? Det er ikke sikkert at alle personlige ønsker skal imøtekommes alltid. Men hvordan kan det gis rom for å respondere på en måte som gir etterlatte en opplevelse av å skape et uttrykk i et gjensidig samarbeid med kirkens fagfolk?

Mange vil kjenne maleriet «En bondebegravelse» av Erik Werenskiold. Et lite følge står ved en gjenkastet grav. De har ikke vært inne i kirken. Ingen prest er tilstede. Det er familie og naboer som har ordnet alt. Bildet ble ferdig i 1885, to-tre år før Den norske kirke fikk sin første gravferdsliturgi.

I løpet av 1900-tallet etablerte den kirkelige gravferd seg som en av de desidert viktigste kontaktflatene mellom folk og kirke. Dnk har slik gjennom utallige møter med sørgende opparbeidet seg velfortjent tillit og en sterk posisjon i våre ritualer. Det er viktig at kirken gjennomtenker hvilken helhetlig verdi denne kontaktflaten har, hva som eventuelt truer den og hvilke konsekvenser det kan få dersom den forvitrer.

Vi ser en liten prosentvis nedgang i kirkelige gravferder. Samtidig øker andelen gravferder i privat regi. Stadig flere ser gravferden som en rite hvor avdødes betydning, historie og personlighet skal komme til uttrykk. Til tider oppstår spenninger mellom nye uttrykk, liturgien som rammeverk og ansattes forståelse av hva gravferdshandlingen skal være.

Mye er forandret siden Werenskiold malte sitt bilde. Men noe grunnleggende er fortsatt det samme: Behovet for ritualer, samvær og høytid kommer som en følge av de sørgendes relasjon til avdøde. Kisten konstituerer sorgfellesskapet. Bondesamfunnet var i stand til å håndtere gravferder uten kirkelig medvirkning. Utviklingen viser at det er også dagens nordmenn beredt til, i stadig større grad. Byråbransjen utvikler stadig nye tilbud som fremstår som reelle alternativer til kirkelig gravferd. Byråansatte seremoniledere og private seremonirom er to eksempler på dette. Utviklingen har ikke bare svekket Dnks etablerte posisjon. Det har også oppstått en helt ny konkurransesituasjon.

Da det første utkastet til gravferdsliturgi kom var det i stor grad som en respons på tradisjonsdannelser kirken stilte seg kritisk til i samtiden. Grepet ble å definere gravferdsseremonien som «en kirkelig handling av gudstjenestelig karakter». Dette ga kirken en stor definisjonsmakt over gravferdens formål, innhold og uttrykk. I dag er Dnks posisjon en annen. Folk kan ha mange ulike grunnet til å velge den bort. Å være på valg krever bevissthet om hvorfor man ønsker å bli valgt.

Hvordan vil et bilde av en norsk begravelse anno 2035 se ut? Dnk har vist at den kan bidra med en sterk tilstedeværelse i menneskers møte med sorg. En tilstedeværelse som ikke er motivert av kommersielle interesser, men av et særskilt engasjement og oppdrag. Mister folk muligheten til å oppleve denne tilstedeværelsen mister kirken en viktig mulighet til å bygge tilhørighet av den typen som setter seg i ryggmargen. Man tærer på den formuen av tilhørighet som skal til for at Dnk fortsetter å være en folkekirke i bred forstand. Derfor bør Jan Willy Løkens oppfordring tas på alvor.

Innlegget er tidligere publisert som kronikk i Vårt Land 21. juni 2014