Refleksjoner over europeiske kultur, mentalitet og politikk. IV

. For å bruke et sitat fra Isaiah Berlin :

What Machiavelli distinguishes is not specifically moral from specifically political values; what he achieves is not the emancipation of politics from ethics or religion, which Croce and many other commentators regard as his crowning achievement; what he institutes is something that cuts deeper still – a differentiation between two incompatible ideals of life, and therefore two moralities. One is the morality of the pagan world: its values are courage, vigor, fortitude in adversity, public achievement, order, discipline, happiness, strength, justice, above all assertion of one`s proper claims and the knowledge and power needed to secure their satisfaction; that which for a Renaissance reader Pericles had seen embodied in his ideal Athens, Livy had found in the old Roman Republic, that of which Tacitus and Juvenal lamented the decay and death in their own time. These seem to Machiavelli the hours of mankind and, Renaissance humanist that he is, he wishes to restore them.(Berlin, page 45).

Dette sitatet konkretiserer vel ganske så klart hvorfor Machiavelli kan karakteriseres som en renessansehumanist. Det var til sist Italias enhet og fortidens republikanske styre som var hans ideal, “Fyrsten” skildrer kun veien dit. Men han er også en modernist, han er ingen historist, han bruker riktig nok eksempler fra historien, hans idealer kan nok være en republikansk tradisjon med røtter i Grekenland og Roma, men han er også empiriker. Han tar utgangspunkt i sine egne erfaringer, de det han observerer i sin samtid. Machiavelli bryter også med religionen og det metafysiske, ja han er vel mer å regne som en samfunnsteoretiker enn som en filosof. Slik sett blir han også en fornyer, en forløper for opplysningstiden. Og det er vel til sist også renessansens ånd, nemlig å bruke fortidens landevinninger for å skape noe nytt, altså fornyelse og utvikling. For den var til sist ikke bare reproduksjon av antikken, men samtidig også innovasjon bygd på et klassisk grunnlag. Epoken var viktig steg på veien mot opplysningstid og modernitet. Og nettopp i en slik kontekst må også Machiavelli ses.

Kilder:

Berlin,Isaiah: The originality of Machiavelli http://berlin.wolf.ox.ac.uk/published_works/ac/machiavelli.pdf

Davidson,A.B: Gramsci and Reading Machiavelli, Stable URL: http://www.jstor.org/stable/40401692, Published by: Guilford Press

The Project Gutenberg EBook of: The Prince, by Nicolo Machiavelli

Renessanse - opplysningstid

Tiden mellom renessansen og opplysningstiden representerer en sammenhengende forfallstid for de føydale strukturene , som i stadig sterkere grad måtte vike til fordel for handel og en begynnende manufakturkapitalisme. Det økonomiske tyngdepunktet forflyttes over tid fra landsbygden til byene. Behovet for arbeidskraft i manufakturindustrien var stort siden manufakturindustrien i vesentlig grad baserte seg på manuell en fremstilling av produktene , særlig var etterspørselen etter håndtverkere stor. Fremdeles var samfunnet basert på føydalsamfunnets strukturer. Eller som det formuleres i boken The international Working Class Movement ;

Det borgerlige samfunnets økonomiske struktur bygde i sin opprinnelige form på en manuell teknologi som hadde sine røtter i føydalismen ( B.N. Ponomarev .ed. ; The International Working Class Movement Vol 1 , Progress Publishers , Moscow 1980, page 41 )

Opplysningstiden var innfluert av at patrisiatet, det senere borgerskapes, politiske og økonomiske betydning tiltok, økonomisk så fortrengte det føydaladelen, og byene utviklet seg til økonomiske sentra, mens den rurale økonomien sakte men sikkert mistet sin betydning.

Det eksisterte derfor en klar utviklingslinje mellom Rennesansen og Opplysningstiden. Renessansens intellektuelle frigjøring , la grunnlaget for den kreative utfoldelsen som fant sted i det intellektuelle livet i denne epoken , både hva humaniora og naturvitenskap angår.Individet blir i denne prioden mye friere enn hva middelalder - mennesket hadde vært. Det fant sted en frigjøringsprosess fra de nedarvede autoritetene , i første rekke religionen som gradvis mistet sin betydning i pakt med at et vitenskapelig verdensbilde sakte men sikkert overtok. Jo mer det religiøse grepet løsnet , jo sterkere trer materialismen frem. Troen på det rasjonelle ble gradvis en akademisk , såvel som en politisk ledetråd. Også religionen beveget seg i en mer rasjonell retning , men så klart langsommere og mer avgrenset enn den generelle samfunnsutviklingen. Samtidig ble kirkens makt ( både den katolske og den lutherske ) vesentlig redusert. Den økonomiske og den intellektuelle utviklingen var derfor langt på vei paralell.

Borgerskapet hadde gradvis vokst seg økonomisk og tallmessig sterkt i løpet av middel -alderen. Deres domene var ikke landsbygden og agrarsamfunnet , men byen. Opprinnelig var by-befolkningen blitt utgjort av småkjøpmenn og håndverkere , som fikk tilslutning av livegene som hadde rømt fra den føydale tvangen på landsbygda. I byene startet de som oftest i det små med håndverksvirksomhet i en eller annen form , disse håndverkerne organiserte seg senere i laug. Flesteparten av dem drev det imidlertid ikke lenger enn til å bli vanlige håndverkere , men noen akkumulerte over tid store mengder kapital som de investerte i handels og manufaktur virksomhet.

Handelen på koloniene bidro også i vesentlig grad til å styrke borgerskapets samfunnsøkonomiske makt. Det som kjennetegner det kapitalistiske system , er at det bygger på frivillig kjøp og salg av arbeidskraft. Eller som et gammelt sovjetisk historieverk formulerer det ;

Lønnsarbeid har eksistert i alle samfunnsformasjoner , men kun under kapitalismen danner dens utbytting basisen for samfunnssystemet ( The International Working Class Movement , vol 1 , page 42 ).

Det viktige her er at det var det frivillige salget av arbeidskraft , fra personlig frie mennesker som dannet selve grunnlaget for den økonomiske utviklingen. Samtidig som tilbud og etterspørsel allerede på dette tidspunktet dannet grunnlag for lønn og profitt. Med andre ord blir markedskreftene mer tydelige i det økonomiske og sosiale livet. Skulle man ha en videre vekst i økonomien var det en tvingende nødvendighet å ha god tilgang på arbeidskraft , livegenskapet , og med det føydalismen måtte derfor bekjempes hvis handel og produksjon skulle øke.

Adelen på sin side forble hengende fast i et foreldet produksjons system som ofte bygde på utbytting ved hjelp av fysisk tvang , og som ga stadig færre inntekter da produksjonsmetodene var foreldet , og midler til modernisering manglet. Den hadde dessuten mistet sin politiske betydning , og ble gradvis redusert til en dekadent hoffadel. Staten ble i stadig sterkere grad sentralisert , og en økende del av samfunnsmakten ble overført til et stadig voksende offentlig byråkrati. Sentraliseringsprosessen var delvis betinget av økonomiske nødvendigheter , eksempelvis fikk man en rekke steder en standardisering av mål og vekt systemet , og en fjerning av indre tollbarrierer. Dette var av stor betydning for den fremtidige utviklingen i produksjon og handel.

Slik de politiske forholdene fungerte i føydalsamfunnet , så hadde denne klassen av handels og manufaktur kapitalister kapital , men ingen politisk makt. Man kan her se en likhet med den aristokratiske perioden i det klassiske Hellas , der aristokratiet hadde ekskludert handelsmenn fra politisk innflytelse. Resultatet i antikkens Grekenland ble opprør, ofte med påfølgende persondiktaturer , de av ettertiden så velkjente tyrranier. Mens borgerskapet var offer for skattlegging , så var adelen fritatt for beskatning. Det føydale systemet ble opprettholdt med både den katolske og protestantiske kirkens aktive støtte ( foreksempel gjennom Marthin Luthers holdning til den tyske bondekrigen ). De religiøse ledernes motstand mot renessansens idealer var stor , det er i den sammenhengen tilstrekkelig å nevne prosessen mot Galieo Gallilei. Som et resultat av militær - teknologiske endringer var også adelen i ferd med å miste sin samfunnsmessige betydning. Oppfinnelsen av ildvåpen hadde overflødiggjort middelalderens ridderhærer. Adelen beholdt sin makt derfor mer i kraft av tradisjon enn av samfunnsmessig betydning. Dette styrket samtidig det framvoksende borgerskapets samfunnsmessige betydning og innflytelse, i realiteten beveget de seg i retning av å bli den parasittære klassen som best illusterer med den dekadente "Versailles-kulturen" i det pre-revolusjonære Frankrike.

De ideer som opplysningsfilosofene fremmet var ofte i tråd med borgerskapets krav om politisk medbestemmelse i statens politiske anliggender , avskaffelse av adelens økonomiske privilegier , avstandtagen fra religiøs tukt og større individuell frihet. Felles for de fleste av opplysningsfilosofene , var at de tok utgangspunkt i naturretten , og den menneskelige fornuften.

Opplysningsfilosofene var sin tids intellektuelle opprørere. De var et resultat av de idealene som ble skapt under renessansen. De blir dermed også betydningsfulle representanter for den økonomiske og politiske utviklingen frem mot den franske revolusjonen.

Det var særlig to land som skulle utmerke seg under opplysningstiden , nemlig Frankrike og Storbritannia. Det er forsåvidt naturlig at nettopp de to statene ble sentrene for opplysningsfilosofenes arbeid , for både Frankrike og Storbritannia hadde et økonomisk sterkt og innflytelsesrikt borgerskap.

Føydalismen som system var preget av adelens økonomiske , politiske og juridiske privilegier. Det var med andre ord en slik tilfeldigher som i hvilken klasse den enkelte var født inn i som foreksempel avgjorde hans eller hennes juridiske rettigheter , skattlegging eller politiske innflytelse. Under den sen føydale epoken var det framvoksende borgerskapet langt fra å være noen innflytelsesrik klasse hva angikk politisk innflytelse. Sammen med bønder og lønnsarbeidere utgjorde borgerskapet tredjestanden , med andre ord den laveste samfunnsklassen. Noen spesielt velhavende borgere var nok i stand til å kjøpe seg et adelsbrev , men majoriteten av borgerskapet var langt fra å kunne oppnå dette.Samtidig sto det samme borgerskap for en stadig større andel av statens inntekter. Inntekter som monark og adel levde høyt på. Det var under slike politiske betingelser , at grunnlaget for det revolusjonære borgerskapet ble lagt. Opplysningsfilosofene ga denne klassen en ideologisk legitimitet for sine krav om medbestemmelse , og et grunnlag å argumentere ut fra for å vinne tilslutning for kravene fra resten av tredjestanden.

Opplysningsfilosofene

Kanskje den mest betydningsfulle av alle opplysningsfilosofene når det kommer til stykket , var engelskmannen John Lock. Han var på mange måter et produkt av den intuellektelle fornyelsen , som Renessansen hadde lagt det åndelige grunnlaget for et par århundrer tidligere.

John Lock må kanskje framfor noen annen sies å være den personlige frihetens fremste talsmann ( dog ikke i noen utrert betydning ) blant opplysningsfilosofene , i en tid da føydalismen ennå hadde fotfeste på det europeiske fastlandet.

Som politisk tenker kom John Locke (1632-1704 ) til å få en stor historisk betydning for utviklingen av demokrati og menneskeretter. Han var en varm forsvarer av den engelske revolusjonen og "The glorious revolution". Han skrev på en enkel og likefram måte , og nådde derfor et stort publikum i sin samtid. Særlig har hans teorier i det statsteoretiske verket Second treatise of Government fått stor betydning for ettertiden ( John Lock ; Second Treatise og Government , Hackett Publishing Company , Inc , Indianapolis ,reprint 1980).

Her vektlegger han at menneskene frivillig konstituerer samfunnsfelleskap for å trygge liv og eiendom. For at samfunnet skal kunne fungere inngår de frivillig en samfunnspakt , som inneholder et sett av basis regler. I den forbindelse velges også en leder , men han styrer kun etter fellesskapets konsensus. Hvis han går imot fellesskapets interesser har borgerne en rett til opprør. Denne doktrinen kom blant annet til å danne den legitimitetsmessige bakgrunnen for de amerikanske kolonienes uavhengighetskrig.

Locke startet sin karriere som lærer ved Oxford universitetet , men kom i mesteparten av sitt liv til å arbeide med statsteoretiske spørsmål , både som politisk rådgiver for framtredende britiske politikere , og som forfatter av statsteoretiske verker. Hans politiske aktivitet førte til at han kom i konflikt med det nyrestaurerte monarkiet , og tilbrakte fem år i eksil i Nederland.

Locke var en sterk tilhenger av fornuften og empirien , og kan ikke sies å stå i noen idealistisk tradisjon. Han framsto som en av sin tids fremste forkjempere for religionsfrihet og politisk toleranse, i en i alle høyeste grad intolerant tidsepoke.

Som motstander av den gudegitte autoritet , var han en skarp kritiker av det såkalte eneveldet av Guds nåde , som på hans tid fremdeles var den rådende styreformen på det europeiske kontinentet. Troen på , og forsvaret av , enkeltmenneskets rettigheter er det som preger Lockes politiske tenkning. Det innholdet som vi i våre dager legger i begrepet menneskeretter , har på flere punker sin opprinnelse i Lockes statsteori.

Lockes teoretiske hovedverk , Two Treatis og Government , la på mange måter det intellektuelle grunnlaget for det liberale demokratiet. Hovedinnholdet i Lockes politiske tenkning er at han tar sitt utgangspunt i en teoretisk naturtilstand. Naturtilstanden var en tankemessig konstruksjon om hvordan livet ville arte seg for menneskene utenfor et samfunnsfelleskap.

Hans hovedargument er som nevnt ovenfor , at menneskene frivillig konstituerer samfunn , for å få trygghet for liv og eiendom. Når samfunnet dannes inngår medlemmene en samfunnspakt. Denne samfunnspakten regulerer forholdet mellom den politiske autoriteten og den individuelle friheten. Locke var av den mening at mennesket har naturgitte rettigheter , disse rettighetene har staten ingen rett til å krenke. Tvert imot så skal staten ha som sin fremste oppgave å beskytte individets interesser.

Det var også viktig at statsstyret bygde på konsensus fra borgerne , og hvis staten forgrep seg mot individets naturgitte rettigheter , så hadde borgerne rett til å gjøre revolusjon. Som hevdet forran , var det nettopp dette argumentet amerikanerne benyttet i uavhengig hetskrigen.

Lockes betydning for utformingen av De forente staters politiske system er derfor betydelig. Uavhengighetserklæringen bærer f.eks. tydelig preg av Locks teorier , både hav angår legitimiteten for opprøret , og de politiske rettighetene som ble nedfelt i den. Det er vanskelig å tenke seg den amerikanske revolusjonen , uten John Locks teoretiske inspirasjon.

Han fikk også er viss betydning for de franske opplysningsfilosofene , blant annet Voltaire så på Locks arbeid med stor interesse. Men utviklingen i Frankrike tok en noe annen retning , blant annet i synet på statens autoritet.

Som politisk tenker fikk Locke som tidligere hevdet en stor betydning for den politiske utviklingen i Europa og Nord-Amerika. Hans teorier har også i våre dager stor betydning i den politiske debatten.

Lock la det ideologiske grunnlaget for den liberale politiske tradisjonen. Han beskjeftiget seg i liten utstrekning med økonomiske spørsmål , og i den grad han gjorde det , holdt han fast med merkantilismen. Vi kan derfor ikke knytte ham direkte til den økonomiske liberalismen , det var først og fremst statsteori, forholdet mellom individ og statsmakt, som var John Lockes arbeidsfelt.

Den amerikanske frihetskrigen

Den amerikanske frihetskrigen i 1776 regnes som det første store gjennombruddet for de liberale, demokratiske og humanistiske idealene i moderne tid. Den amerikanske frihetskrigen har på mange måter kommet i skyggen av den store franske revolusjonen i 1789. Det mange imidlertid ikke tenker på i den sammenhengen , er at den nordamerikanske frihetskrigen var et forbilde , og en inspirasjonskilde for det franske revolusjonære. Ville man ha fått en revolusjon i Frankrike i 1789 , uten den amerikanske frihetskrigen i 1776 ?

Den amerikanske frihetskrigen med sine politisk - ideologiske resultater fikk derfor en vesentlig betydning for utviklingen av det liberale demokratiet. Den var på mange måter et direkte resultat av opplysningstiden, med tenkere om Locke og Rousseau som de store ideologiske forbildene, men den var også på samme tid influert av antikkens tanker og ideer . I særlig grad er dette knyttet til revolusjonsledernes begreper om individdualrett og folkesuverenitet, ikke bare en påvirkning fra Locke og Rousseau, men som hadde sitt utgangspunkt i naturretten, en arv fra stoikerne, og fornyet av tenkere som Grotius, Pufendorf , Locke og Rousseau.

Uten antikkens filosofer som Cicero og Seneca , og opplysningsfilosofer som Locke , Voltaire , Rousseau og Montesqieu , kan man derfor vanskelig forestille seg den amerikanske revolusjonen. Den filosofiske basisen var med andre ord europeisk, en europeisk åndstradisjon utviklet av antikken, renessansen og opplysningstiden. Med andre ord en ide-messig syntese av den europeiske tenkningstradisjonen. Den ble imidlertid tilpasset virkeligheten slik den var blant kolonistene i det som den gang var de Nord-amerikanske koloniene. Slik skulle det derfor bli skapt to demokratiske tradisjoner , en europeisk og en amerikansk.

Frihetskrigens årsaker

Årsakene til den amerikanske frihetskrigen var i utgangspunktet en motsetning mellom koloniene og moderlandet vedrørende avgifter og handelsmonopol. Koloniseringen av Nord-Amerika hadde for alvor startet på 1600 tallet. Den store majoriteten av de tidlige emigrantene ble utgjort av individer som hadde kommet i konflikt med samfunns institusjonene i hjemlandet, ofte på et religiøst grunnlag. Disse tidlige emigrantene kom i det alt vesentlige fra Storbritannia. Som oftest var derfor emigrantene i den tidlige perioden religiøse dissentere , som søkte åndelig og fysisk frihet på den andre siden av Atlanterhavet. De bosatte seg i stor utstrekning i de nordlige delene av den amerikanske østkysten , i det området som i våre dager går under betegnelsen New England-statene. Her bygde de opp samfunn som var sterkt preget av religiøs puritanisme , og ofte styrt etter teokratiske prinsipper. De var med andre ord i utangspunktet alt annet enn demokratiske og tolerante samfunn. På samme tid pågikk det også en kolonisering lenger sør , i det området som fikk navnet Virginia. Her var atmosfæren vesensforskjellig fra de teokratiske samfunnene lenger nord. Her sør var forholdene preget av et varmt klima , samt store plantasjer knyttet til tobakks og bomulls produksjon. Dette samfunnet utviklet fra første stund aristokratiske trekk. Det ble derfor utviklet to delvis forskjellige kulturelle identiteter , en fri og livsbejaende i sør , og en preget av forsakelse og religiøs tvang i nord. Det ble også utviklet forskjellige politiske tradisjoner , i form av lokal lovgivning og representasjon. I tillegg kom den geografiske avstanden. Det var derfor i utgangspunktet ikke mye som bandt de Nord-amerikanske koloniene sammen i den tidlige fasen av koloniseringen. Kontakten og følelsen av felleskap var en prosess som vokste langsomt fram , og som ikke ble fullendt før etter revolusjonen. Det de i utgangspunktet hadde felles var tilknytningen til moderlandet , Storbritannia.

Det Nord-amerikanske kontinentet med sin veldige utstrekning , og på den tiden jomfruelige land , måtte nødvendigvis skape livsforhold som var forskjellige fra de man fant i Europa. Her var land nok til alle , og dermed ingen grobunn for føydale forhold. Kolonienes befolkning besto for det meste av personlig og økonomisk frie mennesker , med unntak av negerslavene i sør. De store avstandene svekket samtidig de administrative myndighetenes muligheter for kontroll , samtidig som det bidro til at innbyggerne måtte stole på egne krefter og eget initiativ. Det gjaldt både økonomiske , administrative , og sikkerhetsmessige forhold. Slik ble det skapt en særegen mentalitet. Forskjellen i livsholdning tiltok på mange måter jo lenger vestover som bosettingene spredde seg. Det dannet basisen for den særegne amerikanske kulturen med sine frihetsbegreper , som kan virke så fremmed på mange over - urbaniserte europeere , selv i vår tid. Denne mentaliteten kan vi sammenfatte i begrepet “The Frontier“, senere fikk den en mer offisiell manifestasjon i begrepet “Manifest Desteny“, om USAs forpliktelse til å utbre sine demokratiske idealer og sin kultur, sin “way of life“. Dette begrepet skulle bli den drivkraften som senere ble og dels fremdeles er hovedelementet i utviklingen av det amerikanske samfunnet. Det er på mange måter amerikanernes mentalitet.

Det oppsto derfor gradvis et kulturelt skille mellom koloniene og moderlandet. Det var imidlertid uoverensstemmelser på det økonomiske planet, og i spørsmålet om koloniborgernes rett til å delta i de politiske beslutningsprosessene som angikk dem, som skulle komme til å utløse bruddet , de økonomiske spørsmålene hadde også i aller høyeste grad hadde idémessige undertoner.

For mange senere revolusjonære ledere , blant andre Thomas Jefferson og Benjamin Franklin framsto Storbritannia , med sin kulturelle og intellektuelle tradisjon i utgangspunktet som et forbillede. Det var derfor en gradvis politisk utvikling som skulle føre dem inn i et konfliktforhold til moderlandet. En gryende visshet om at de måtte bryte båndene til den europeiske tradisjonen , og skape noe genuint nytt utifra sine egene naturbetingede forutsetninger. Forholdet kolonienes befolkning hadde til den britiske kolonimakten var heller ikke entydig, der var mange meninger alt etter sosialt og økonomisk ståsted.

De velhavende med eiendom , som handelsmenn og plantasje eiere ønsket i realiteten ikke noe brudd med Storbritannia. I virkeligheten søkte de en forsoning, et kompromiss, som kunne skape normale forhold for det økonomiske liv. Men de ønsket også representasjon i det britiske parlamentet , og sin andel i makten. Dette kunne de oppnå kun gjennom å øve et hardt og konstant press på den britiske koloniadministrasjonen , og gjennom den på selve kolonimakten.

Det britiske imperiets økonomi var bygd på den forutsetningen at koloniene skulle forsyne moderlandet med råvarer , samtidig som moderlandet fikk avsetning for sine produkter i koloniene. Det var med andre ord snakk om en beskyttet økonomi. Det var et helt vanlig økonomisk system i de fleste stater på den tiden , og ble kalt for merkantilisme. De amerikanske kolonistene var misfornøyd med ordningen , fordi det ga moderlandet monopol på nesten all produksjon. Det var derfor en vesentlig hindring for oppbyggingen av lokalproduksjon i koloniene , og virket fordyrende for befolkningen. Et annet stridsspørsmål var at pålegget førte til at koloniene ikke kunne handle billige varer som sukker , rom og te fra de franske koloniene i Vest-India. Her lå konfliktens utløsende årsak. Det var et spørsmål om i hvor stor utstrekning moderlandet skulle kunne pålegge sine kolonier lover , uten at kolonienes synspunkter var representert i Storbritannias lovgivende organ , parlamentet. På det punktet var befolkningen i de nord-amerikanske koloniene politisk rettighetløse. De oppfattet ordningen som dypt urettferdig. Misnøyen ble et latent uromoment i forholdet mellom koloniene og moderlandet i flere tiår. De britiske myndighetene på sin side viste liten vilje til kompromiss. De fryktet mest sannsynlig at det ville skape presedens for resten av imperiumet , og dermed bidra til å rive bort grunnlaget for imperiet som institusjon. Konflikten forente de på mange måter ulike Nord-amerikanske koloniene i en felles misnøye med moderlandets politikk. Det var den spede begynnelsen på det fellesskapet som skulle legge grunnlaget for De Forente Stater. Sakte men sikkert ble det som et resultat av konflikten skapt et politisk lederskap som kunne framstå som kolonifolkenes talsmenn , og som i neste omgang skulle bli nasjonsbyggere av verdenshistorisk format. Pionerer som skulle bidra til å sprenge den gamle verdens sosiale stengsler (føydalismen) , og bane veien for den demokratiske utviklingen som med sitt ideologiske tankegods også innen kort tid skulle omskape store deler av Europa , inkludert vårt eget land. De som skulle spille hovedrollen i dette dramaet var en broket forsamling individer. De var forskjellige , både av legning og sosial bakgrunn. Det som forente dem var troen på de demokratiske idealene , og deres forsvar av disse , mot en europeisk tradisjon preget av autoritet og stavnsbånd. La oss derfor se nærmere på denne begivenheten , og hvordan den kom til å influere på den politiske utviklingen i ettertid.

Opprøret ble utløst ved det såkalte Boston Tea Party , der amerikanske patrioter forkledd som indianere entret de britiske te skutene på havna , og kastet lasten på sjøen. Handlingen var en protest mot den skattleggingen som det britiske parlamentet hadde pålagt koloniene. Kolonistene på sin side var av den oppfatningen at de ikke var forpliktet til å betale skatt til Storbritannia , så lenge de ikke var representert i det britiske parlamentet. Fra dette tidspunktet var det i realiteten et toltalt brudd mellom kolonister og kolonimakt.

I 1776 forfattet den Nord-amerikanske revolusjonslederen Thomas Jefferson de Nord-amerikanske kolonienes uavhengighets erklæring , som åpner med følgende budskap ;

Vi holder disse sannheter for å være selvsagte , at alle mennesker er født like og har den samme rett til å søke lykken.

Menneskets likeverd var akkurat hva de romerske stoikere hadde hevdet mange århundrer tidligere, for eksempel Marcus Aurelius utsagn om at; alle mennesker er brødre. De idéhistoriske linjene kan her sees ganske klart. I disse åpningsordene lå et revolusjonært borgerskaps brudd med det gamle føydale samfunnet , et samfunn som hadde vært preget av religiøs tvang, adelskap og nedarvede privilegier. For sin tid var derfor uavhengighetserklæringen et revolusjonært dokument.

Frihetskampens lederskap

De fleste historiske fremstillinger ser ut til å fastholde den heller tvilsomme sannheten , at øverstkommanderende for den kontinentale armen , general Georges Washington var den amerikanske revolusjonens leder. Hvis man kun betrakter revolusjonen fra et militært synspunkt kan det synet til nød være riktig. Imidlertid var Washington ingen stor general , og en heller middelmådig politiker. Den amerikanske revolusjonenes politiske og åndelige ledere , i alle fall sett i ettertid , er Thomas Jefferson og den britiske emigranten Thomas Pain. Jefferson representerte den progressive kraften i den amerikanske revolusjonen mer enn noen annen. Han var fullt og helt et produkt av opplysningstidens intellektuelle framsteg. Han kom til å framstå som den rurale bondebefolkningens representant , i konfrontasjonen med den kapitalistiske urbane makteliten. Jefferson skulle bli skaperen av det populistiske demokratiet. Dette faktum gjennomsyrer Jeffersons politiske tenkning. Der han så maktkonsentrasjon , så han også derfor alltid tyrraniets spire. Den desentraliserte maktstrukturen , med stort selvstyre til delstatene samt grunnlovstilleggene , kan for en stor del tilskrives den politiske tradisjonen etter Jefferson. Et eksempel i så måte er våre dagers amerikaneres skepsis mot hva de kaller The Big Government in Washington. Med andre ord en grunnleggende skepsis mot det politiske establishment. Det er innenfor visse grenser en sunn holdning , som vi europere kan ha noe å lære av , så lenge det ikke drives til det ekstreme eller får et reaksjonært preg , noe man enkelte ganger er vitne til i amerikansk politikk. I følge Jefferson ligger makten hos folket , og ikke i institusjonene, her er det en klar parallell til Locke. Med andre ord besitter folket den fulle suverenitet , uavhengig av lover og sedvane, institusjonene skapes med den folkelige konsensus, og borgerne står som sådan i siste instans over institusjonene, for uten borgernes konsensus har institusjonene ingen legitimitet for de er til sist kun en avspeiling av konsensus. Den europeiske demokratitradisjonen er noe annerledes, den ble bygd på føydalismens ruiner, og preget av en mentalitetsmessig arv fra føydalepoken i synet på paternalistisk makt, eller rettere forholdet mellom statsmakt og borger.

Som jeg tidligere har hevdet så skiller den amerikanske demokratitradisjonen seg fra den europeiske. Den siste bygger på føydalsamfunnets ruiner. ¨Patriotisme er i første rekke knyttet til en amerikansk tradisjon, nasjonalismen til en europeisk. Patriotisme er ideer og institusjoner, nasjonalisme territorium og biologi.

Nasjonalisme contra patriotisme

I den politiske debatten opereres det ofte med to forskjellige begreper, nemlig nasjonalisme og patriotisme, som ofte brukes i en salig og kritikkløs blanding. Men disse begrepene har langt fra den samme betydningen. Patriotisme dreier som om ideer, ideenes fellesskap, nasjonalisme dreier seg i stor grad og territorium, etnisitet og oppkonstruerte historiske myter om egen fortreffelighet. Det første begrepet legger fundamentet for demokratiske samfunn og lojalitet til respublica, det andre begrepet kan legge grunnlag for det totalitære, med forfølgelse død og elendighet som resultater. Det første er inkluderende, det andre ekskluderende.

For å forklare hvorfor patriotismen og nasjonalismen oppsto som politiske begreper må vi tilbake til den amerikanske frihetskrigen og den franske revolusjonen. Den fransk-sveitsiske filosofen Jean Jacques Rousseau hadde en stor teoretisk betydning for de to revolusjonene. Det var hans tanker om demokrati og politisk frihet, folkestyre og det almene vel manifestert i Allmennviljen, som inspirerte lederne av både den amerikanske frihetskrigen og den franske revolusjonen. Dette betyr ikke alle vilje, men det allmenne vel, fellesskapets beste. ”Dette er Aristoteles Zoom politicon, mennesket som et naturlig samfunnsvesen”. Særlig viktig var hans tanker om det vi kaller folkesuverenitetsprinsippet. Så kan man spørre, hva ligger i begrepet ?

Egentlig er det ganske lett å forklare. Rousseau mente at det kun var folket i valg som hadde rett til å bestemme hvem som skulle styre over dem, hva som skulle være samfunnets felles verdier, at det var folkets støtte som ga de styrende legitimitet til å styre. Han mente med andre ord at det kun var folket som hadde rett til å avgjøre hvordan det samfunnet som de levde i skulle være. En regjering som ikke var innsatt av befolkningen var derfor ulovlig, og folket hadde rett til å gjøre opprør mot den, dette prinsippet ble i første rekke fremmet av den britiske tenkeren John Locke, og dannet blant annet bakgrunnen for den amerikanske uavhengigheterklæringen, ja utgjorde selve erklæringens og uavhengighets handlingens, altså bruddets, legitime grunnlag. Dette er enkelt forklart det vi kaller folkesuverenitets prinsippet. Hva har så den franske revolusjonen og folkesuverenitets prinsippet å gjøre med nasjonalisme?

Europeisk nasjonalisme.

For å kunne si mer om denne sammenhengen må vi se litt nærmere på hvordan Europa ”så ut” rundt år 1800. Som jeg tidligere har skrevet så ble den europeiske demokratiske tradisjonen i motsetning til den amerikanske bygd på ruinene av føydalismen. På den tiden besto ikke Europa av land/stater slik vi kjenner det i våre dager, men av det vi kaller fyrstestater, territorier som var fyrstens eiendom. En fyrste kunne derfor innenfor sin stat herske over mange forsjellige folkegrupper med ulike tradisjoner, religioner og språk. Det eneste de ofte hadde til felles var at de ble styrt av den samme fyrsten, var en del dennes eiendom.

I disse statene var det heller ikke noe demokrati, men tvert i mot ofte enevelde slik vi kjenner det fra Frankrike før revolusjonen. Hvis en befolkning som hadde samme språk og tradisjoner ikke ønsket å tilhøre fyrstestaten, men heller ville danne en stat for seg selv, så kunne den ikke kreve dette uten risiko for å bli straffet av fyrsten. Med andre ord folkesuverenitet og noen opprørsrett eksisterte ikke. Det eneste som bandt staten sammen var derfor ofte fyrsten selv og hans maktapparat.

Befolkningen var med andre ord avskåret fra å kunne bestemme over sin egen fremtid. Ofte var de også hindret i å kunne bruke sitt eget språk i offentlige sammenhenger, eller de kunne nektes å praktisere sin religiøse tro. Ideene fra den franske revolusjonen ga derfor de undertrykte folkene i Europa håp om en bedre fremtid, fri fra evnevelde og adel. La oss her bruke Østerrike og det tyske området som gode eksempler på typiske fyrstestater.

I den Østerrikske fyrstestaten bodde det mange forskjellige folkegrupper som, tsjekkere, kroater, polakker, hviterussere, ungarere, italienere og rumenere. Disse folkene hadde forskjellig religion, språk, skikker og historie. Det eneste de hadde til felles var at de ble styrt av den Østerrikske keiseren, deres territorium var en del av hans eiendom.

I ”Tyskland” var forholdet litt annerledes. I motsetning til hva de fleste tror, så har faktisk Tyskland ikke vært en nasjonalstat så veldig lenge. Rundt år 1800 eksisterte det ikke noe Tyskland slik vi kjenner det fra vår samtid. Frem til slutten av 1700 tallet var landet delt opp i hele 307 forskjellige fyrstedømmer (stater). Selv om befolkningen snakket omtrent samme språk, og det store flertallet hadde samme religion og historie, så hindret de lokale fyrstene at befolkningen kunne danne en felles stat, siden de anså landområdet som sin private eiendom og ikke ville miste sin makt.

For å oppsummere : mens fyrsten i Østerrike hindret de forskjellige folkene i å forlate fyrstestaten, så hindret de forskjellige tyske fyrstene befolkningen i danne en felles tysk stat. Begge steder ønsket folkene å danne samfunn (stater) basert på sin egen kultur og identitet. I Italia var situasjonen mye den samme som i Tyskland, også der var landet delt opp i en mengde mindre fyrstestater selv om befolkningen hadde samme religion, språk og historie.

I tilegg så var den nordlige delen av Italia okkupert av Østerrike. Slik hadde statsinndelingen i Europa vært mer eller mindre helt siden middelalderen. Landene og befolkningene var som sagt tidligere fyrstenes private ”eiendom”. Den franske revolusjonen endret på dette. I henhold til folkesuverenitetsprinsippet var det nå opp til folkene, i kraft av respublica, selv å bestemme hvordan de ville leve og organisere samfunnet. Derfor fryktet også de europeiske fyrstene den franske revolusjonen og de ideene som den representerte. Ofte var også folk som var i mindretall , også kalt minoritetsfolk, innenfor fyrstestaten utsatt for sosial urettferdighet og annen diskriminering. Selv om Storbritannia ikke var en fyrstestat ( det hadde sitt Magna Carta og sitt parlament), var engelskmennenes behandling av irene et eksempel på dette. Som en språklig og religiøs minoritet i Storbritannia levde irene i stor sosial nød helt inn på 1900 – tallet.

Napoleonskrigene førte til at de franske soldatene brakte med seg ideene om frihet, likhet og brorskap ut til resten av Europa, selv om ikke Napoleon og hans styre knapt var særlig demokratisk. Den franske krigføringen og okkupasjonen særlig i Tyskland og Italia, førte også til motstand fra befolkningenes side. Resultatet ble at folk ble mer klar over hva de hadde til felles, som for eksempel språk og kultur. Dette kan vi blant annet se i litteraturen fra denne tiden, for eksempel brødrene Grims tyske folkeeventyr eller bøkene til forfatteren Goethe. Her forsøkte de å romantisere sin egen kultur og historie for å bygge en felles identitet (tilhørighet). Denne epoken kalles for den tyske romantikken ( Romantikken er i seg selv problematisk sett i en demokratisk kontekst, men vi skal la den problemstillingen ligge i denne konteksten, særlig tvilsomme var den tyske historikeren Herdes romantiske teorier  eller den reaksjonære tesen om ”Blot unt Boden”). Det samme fenomenet fikk vi faktisk i Norge etter 1814, og vi kaller det den norske nasjonalromantikken. Våre mest kjente nasjonalromantiske forfattere var Henrik Wergeland og Bjørnstjerne Bjørnson. De forsøkte ved hjelp av litteraturen å skape en felles norsk identitet. Men dette ble til sist ikke annet en en romantisk konstruksjon, en idyllisering som bar i seg det anti - demokratiske, og ble et grunnlag for mellomkrigstidens norske fascisme. På denne måten bidro derfor Napoleonskrigene til å legge grunnlaget for nasjonalismen i Europa, med andre ord kravet om sjølråderett som en progressiv faktor, men samtidig også nasjonal- romantikken som en destruktiv faktor. Som et resultat av denne kampen fulgte også den sosiale kampen parallelt i takt med omleggingen av produksjonsforholdene. Men ofte var det sammenfall mellom sosial kamp og kamp for sjølråderett. På mange måter ser man en konvergering av begrepene patriotisme, nasjonalisme og sosiale rettigheter, særlig utover på attenhundretallet. Klarest ser man dette i de tilfellene kapitalen og eiendommen var i hendene på okkupantene. Det var tilfellet også i Norge, der makten faktisk helt frem til 1884 lå i hendene på embetsmannssjiktet. Riksforsamlingen på Eidsvoll, som ga oss grunnloven i 1814, var kun mulig som et resultat av Napoleonskrigene og Wiener kongressen. I Norge eksisterte det knapt verken patriotisme eller nasjonalisme før 1814.

Wiener kongressen

Wiener kongressen i 1815 var den forsamlingen som skulle bestemme hvordan Europakartet skulle se ut etter Napoleonskrigene. Som det ligger i navnet så ble den avholdt i den østerrikske hovedstaden Wien. Mange nasjonalister og demokratiske sinnede mennesker hadde store forhåpninger til konferansen. Det tragiske var at kongressen ble dominert av de gamle fyrstene slik at med noen få unntak ble europakartet seende ut på samme måte som før den franske revolusjonen. Med andre ord: fyrstestatene fortsatte å bestå. Men unntakene var viktige, i Tyskland ble de 307 statene redusert til 39 fyrstedømmer der Prøysen ble den sterkeste staten. Disse statene dannet også ” Det tyske forbund”, som var en løs allianse. I Italia beholdt Østerrike kontrollen over Nord-Italia og innlemmet blant annet den gamle handelsrepublikken Venezia i keiserriket. Videre ble øya Malta i Middelhavet tatt fra Johannitterne (en gammel korsfarerorden) og gitt til Storbritannia. Men det var også noen positive unntak, Østerrike ga opp ”Belgia” som for en tid ble en del av Nederland. Belgia ble imidlertid en selvstendig stat noen tiår senere da den katolske befolkningen gjorde opprør mot det protestantiske nederlandske styret.

Sist, men ikke minst, ble Norge gitt til Sverige, men kun som en personalunion. Det vil si at vi kun hadde felles konge og utenrikspolitikk, men at vi hadde en egen grunnlov og egen regjering. Norge kom faktisk ganske heldig ut av oppgjøret etter napoleonskrigene. De undertrykte folkene i resten av Europa ble taperne.

Revolusjonen i 1848

Denne tilstanden vedvarte i stor grad frem til Paris revolusjonen i 1848, da befolkningen i Paris igjen gjorde opprør mot fattigdom og kongestyre. Kongedømmet var blitt gjenopprettet etter Napoleons fall, og broren til Ludvig den 16 var blitt innsatt som konge. Han ble imidlertid avsatt etter et opprør i juni 1830, og en ny konge innsatt, Louis Philippe også kalt borgerkongen siden han i motsetning til forgjengeren fremsto som storborgerskapets forsvarer. Imidlertid var kongedømmet meget upopulært blant vanlige folk. Opprøret tok form av blodige gatekamper mot kongen ( Louis Philippe) og den sittende regjeringen. Opprørerne ønsket blant annet å gjenopprette republikken og gjeninnføre allmenn stemmerett i Frankrike. I første omgang seiret oppstanden, en revolusjonær regjering ble innsatt, og sosiale reformer som kamp mot fattigdom og arbeidsløshet introdusert. Imidlertid hadde regjeringen en borgerlig karakter, selv om sosialister også var representert. Det oppsto derfor indre strid og kaos som følge av inntressemotsetningene. I dette kaoset tok en nevø av Napoleon makten ved og la seg velge til president og senere lot seg utropte seg til keiser (Napoleon III). Regimet ble et kompromiss med borgerskap og småborgerskap for å holde revolusjonen unna, noe sosiale reformer ble også gjennomført. Det andre keiserriket var derfor langt fra så reaksjonært som bourbonenes regime hadde vært. Men under overflaten gjæret det hele tiden.

Først i 1870 ble keiseren avsatt, og republikken innført i Frankrike som en følge av tapet for Preussen i den tysk - franske krigen. Paris opprøret i 1848 skapte inspirasjon langt utover Frankrikes grenser, og spredte seg over store deler av Europa. Vi fikk blant annet demokratiske og nasjonalistiske opprør i ”Tyskland”, Østerrike og Ungarn (som frem til 1918 var en del av Østerrike). Men også disse opprørsforsøkene led nederlag. Den norske revolusjonære pioneren Marcus Thrane var sterkt inspirert av Paris revolusjonen. Dannelsen av Thranittierbevegelsen må faktisk ses i lys av 1848 revolusjonen, dens forventninger og idealer. Det må også det norske borgerskapets reaksjon.

Særlig i Tyskland endret nasjonalismen etter det mislykkede opprøret 1848 innhold. Den mistet mange av idealene fra den franske revolusjonen, om demokrati og folkesuverenitet, altså det patriotiske elementet, og ble romantisk, historisk-nostalgisk og fiendtlig overfor andre stater og folk. I større grad så den på den prøyssiske kongen og hans enevelde som et ideal for en tysk nasjonalstat. Dette skulle komme til å bli en stor tragedie ikke bare for Tyskland men for hele Europa i fremtiden, og legge grunnlaget for to verdenskriger.

For å gjøre det hele kort så ble ikke Italia samlet til en stat før i 1870.Tyskland ble det formelt i 1871. Land som Tsjekkia, Slovakia, Ungarn og Polen ble ikke uavhengige stater før etter slutten av første verdenskrig i 1918, men på den tiden hadde nasjonalismen utviklet seg fra å være en demokratisk - patriotisk retning til i seg selv å bli en ide som ville undertrykke andre folkeslag.

Idealene fra den amerikanske frihetskrigen og den franske revolusjonen, i første rekke folkesuverenitetsprinsippet, maktfordelingsprinsippet, ytringsfriheten og religionsfriheten (folkets rett til selv å bestemme sin fremtid og sin styreform, dyrke sitt språk og sin religion) sto sentral i den patriotiske tradisjonen. Særlig ved at disse at disse tankene blir spredd til resten av Europa bidro de til en demokratisering. Motstanden mot i første rekke den franske okkupasjonen sveiset befolkningene i landene sammen. De oppdaget samtidig hva de hadde til felles og hva som gjorde dem forskjellige fra andre folk (i første rekke i Tyskland, Italia, Polen og Østerrike). Det eksisterer imidlertid en klar forskjell mellom denne patriotismen, som ofte dreier seg om frihetsidealer og demokratiske institusjoner, og lojalitet til disse på den ene siden, og nasjonalismen og nasjonalromantikken på den andre siden. Nasjonalromantikken bidro gjennom kunsten og kulturen til å skape en felles identitet, men ofte en falsk identitet, en konstruksjon bygd på rene myter om egen storhet, og dermed også en nedvurdering av andre folk og deres kultur. Mens patriotismen har dannet grunnlaget for demokratisk samhold og frie samfunnsfelleskap, så har nasjonalismen ofte lagt grunnlaget for det totalitære, i sin mest avskyelige form manifestert for eksempel med tyrkernes folkemord på 1,5 millioner armenere i 1915, eller de tyske nazistenes barbariske forbrytelser mot menneskeheten.

Vår tid er preget av konfrontasjonene mellom ulike kulturer og livsformer som skaper motsetninger, og avspeiles i samfunnsdebatten. Men selve det liberale demokratiets vesen er til sist det pluralistiske samfunn der man respekterer “den andres” valg, så lenge dette er innenfor de rammer demokratiet forutsetter. Jeg vil i denne sammenhengen derfor presentere John Lockes tolkning av begrepet toleranse, i første rekke for di at nettopp Locke har vært sentral som tenker i utformingen av de vestlige demokratienes liberale tradisjon.

Drøfting av den historiske konteksten

John Locke fremstår som en av de mest sentrale tenkerne i vestlig politisk-filosofisk tradisjon siden den antikke verdens definitive opphør i 480 evt. Hans tenkning bidro til å legge grunnlaget for det moderne vestlige demokratiet, og den liberale tenkning. Særlig stor var hans innflytelse på mange av de amerikanske “founding fathers” , og hans prinsipper gjennomsyrer den uavhengighetserklæringen Thomas Jefferson førte i pennen i 1776. For Locke står utvilsomt i en liberal tradisjon, særlig hans politiske tenkning er preget av forholdet mellom individet og statsmakten. Hvor går grensene for individets autonomi og hvor går grensene for staten (suverenes makt), nettopp dette aspektet, borger contra statsmakt, preger også selve grunnlaget for hans tenkning omkring toleransebegrepet. Hvor langt strekker overbevisningsfriheten seg, og på hvilket nivå har staten rett til å regulere denne friheten? Dette er essensen i hans teorier ikke bare om den rene politikk, men også om toleransen som jo må kunne anses som en vesentlig del av samfunnspakten mellom suveren og borgerne. Locke må vurderes i lys av sin tid, en tid preget av religiøse konflikter og kriger som strakk seg helt tilbake til reformasjonens dager, og som i generasjoner hadde ridd Europa som en mare. Derfor omhandler da også hans tanker om toleranse i stor grad spørsmålet om religiøs frihet, tidens store stridstema. Locke selv var på sitt vis en deltager i sin samtids religiøse konfrontasjoner i et England preget av konflikt både mellom anglikanere, kalvinister og katolikker. Som et resultat av nettopp denne tilstanden tilbrakte Locke selv tid i eksil i Nederland. Et Nederland som på den tiden var en frihetens og liberalitetens oase sammenlignet med resten av Europa. Landet huset da også på den tiden dissidenter fra det meste av Europa, og et særegent intellektuelt miljø vokste frem, som nok ikke bare formet Locke, men også Bayle og en Spinoza. Og tiden, selve dens “zeit geist” var kanskje nettopp moden for å sette tanker om individualitet, frihet og toleranse på den offentlige dagsorden. Slik sett legges grunnlaget for veien frem mot opplysningstiden og den franske revolusjonen nettopp i denne sivilisasjonstilstanden der middelalder og føydalisme og skolastisk kvasivitenskap legges til side, og naturretten og rasjonaliteten vokser frem, for denne epoken skapte også andre store ånder som Grotius og Vico.” Ånder” som nok i mye kan matche både Locke og Hobbes, men som nok har blitt tildelt liten oppmerksomhet i en Nord-Europeisk kontekst, nettopp den konteksten som grunnet økonomi og kolonivelde skulle dominere europeisk økonomi, politikk og dermed også Europas politisk tenkning frem til vår tid. Det er i lys av denne epoken eller rettere, denne politiske og kulturelle konteksten at man må se John Locke og hans tenkning. Selv om Lock legger et tidløst grunnlag for liberal tenkning vil det være umulig å vurdere ham utenfor hans historiske kontekst som jo nettopp bidro til å forme hans tenkning. I første rekke må man forsøke å se Lockes motiv for å skrive det han gjorde. Hva var hans motivasjon? Med all sannsynlighet så lå den i hans samtid. Idéhistorikeren Quintin Skinner formulerer problemstillingen på følgende måte:

As I have sought to show, is inescapably the embodiment of a particular intention, on a particular problem and thus specific to its situation in a way that it can only be naive to try to transcend. The vital implication here is not merely that the texts cannot be concerned with our questions and answers, but only with their own (Quentin Skinner: Meaning and understanding in the History of Ideas, 1969, page 50).

Altså former en teoretiker i utgangspunktet teorier for sin egen tid, og denne epokens spørsmål. Men det er samtidig åpent for en mulig tolkning utover en epokes kontekst ved å samholde den historiske konteksten med teoriene, eller som Skinner formulerer det :

The most exiting possibility here, which I cannot now explore, but which I have touched on in discussing both the causes of action and the conditions for understanding statements, is the possibility of a dialogue between philosophical discussion and historical evidence (Skinner 1969, page 50).

Med andre ord å tolke Locke i en dialog mellom hans historiske epoke, politiske modus operandi og hans tenkning. For Locke skrev utvilsomt for sin samtid, hans tenkning var knyttet til samtidens politiske spørsmål, ikke til fremtidens. Skinner formulerer denne problemstillingen på følgende vis:

In studying any given text, is what its author, in writing at the time he did write for the audience he intended to address, could in practice have been intending to communicate by the utterance of this given utterance. I t follows that the essential aim, in any attempt to understand the utterances themselves, must be to recover this complex intention on the part of the author (Skinner 1969, page 49).

Først når teksten vektlegges og man forsøker å tolke forfatterens intensjoner, altså hvem, eller spesifikt hvilke grupper han i første rekke henvendte seg til, da kan studiet av den sosiale, politiske og kulturelle konteksten i teksten finne sted, men da sett i nær sammenheng, eller som en integrert del av, den lingvistiske teksttolkningen (Skinner, 1969, page 49). Mer analytiske filosofer som for eksempel Waldon mener at at det er selve argumentene, som for eksempel Locke anvender som må studeres, at det er disse som til sist kan bidra til en bedre innsikt. Men samtidig er temaene toleranse og intoleranse tidløse problemer gjennom hele historien, og i forskjellige kulturer. Og intoleransens årsak er som oftest, men ikke alltid, av religiøse karakter, eller er ubevisst avledet av religion. Selv i nazistenes rasisme kan man se spor av religiøsitet i den forstand at antisemittismen hadde mye av sitt grunnlag i religiøst betinget intoleranse før nazistene ga den en biologisk “rasemessig” utforming. Og her ligger kanskje også et stort paradoks, nemlig at nazistene overtok begrepet om et herrefolk med en utvalgt historisk misjon, nettopp fra religionens utlegninger om et utvalgt folk, muligens ikke bevisst, men dog. Og siden intoleransen fremdeles preger samfunnsdebatten i vår tid, og kampen for toleransen aldri helt ser ut til å bli vunnet, men stadig må kjempes for, så har også Lockes tanker om toleransen betydning for vår tid. Dette selv om det nok ikke helt vil passe inn i en konservativ tolkning av Skinner. For tanker og ider kan etter min subjektive mening strekke seg ut over sin epoke, ja ha en tilnærmet allmenngyldig betydning så lenge problematikken, i dette tilfellet intoleransen, består.

Lockes forståelse av toleranse

Lockes samtid var som nevnt over preget av religiøs forfølgelse og tvang, at mennesker ved hjelp av trusler eller tortur ble tvunget til konverteringer hørte med til dagens orden, både i katolske og protestantiske områder av Europa. Lock var imidlertid, i likhet med den tidlige Augustin, av den mening at tro eller erkjennelse ikke kunne påføres et individ med tvang, ingen kan tvinges til å tro (enten nå denne troen er av religiøs eller politisk karakter), troen dreier seg tvert imot om en indre overbevisning. Skal man endre tro så må det skje på bakgrunn av en sann overbevisning hos den enkelte. Derfor resulterte også samtidens konverteringer i uverdig hykleri i følge Locke. Ingen andre mennesker eller institusjoner har noen autoritet hva angår relasjonen mellom et individ og Gud, hver og en står alene fremfor Gud, på bakgrunn av vedkommendes egen overbevisning og samvittighet. Et individ kan ikke etter Lockes oppfatning overdra åndelig autoritet til en menneskelig institusjon, siden Gud ikke har gitt noen slik autoritet til ett menneske over et annet.(Rainer Frost: Pierre Bayle`s Reflexive Theory of Toleration, page 8).Med andre ord speiler Locke her en klar luthersk oppfatning av forholdet mellom individet og det guddommelige. Den enkeltes samvittighet er med andre ord fri, på ett vis, samtidig som den ikke er fri siden den tilhører Gud, og Gud alene. Hva Locke mener er at den enkeltes samvittighet og overbevisning er fri vis a vis samfunnet, og kun en sak mellom den enkelte og Gud. Det vil si at ingen samfunnsmessig autoritet har noen rett til å blande seg inn i dette trosforholdet mellom individet og det guddommelige, det ligger med andre ord utenfor statens modus operandi. Her etablerer han et klart skille mellom hva som er den hellige og den profane sfæren. Det er derfor umulig for individet å overlate ansvaret for sin sjel og sin sjels eventuelle frelse til andre. Individet kan derfor ikke forme sin tro etter andres diktat. Den sanne religionen bunner ifølge Locke i en indre overbevisning av sinnet, at sann tro derfor ikke kan skapes uten genuin overbevisning. Slik blir sinnet i seg selv en autonom størrelse uavhengig av ytre press og den profane sfærens ønsker (Frost, page 9). Altså dreier tro seg til sist om ekte og indre erkjennelse hos det enkelte individ, noe som ikke angår det profane samfunnet. Dermed blir tvangen noe som for Locke ikke hører til i den religiøse sfæren. Eller for å sitere Locke;

The care of salvation of Mens Souls cannot belong to the Magistrate; because, though the rigor of Laws and force of Penalties were capable to convince and change Men minds, yet would not that help at all to the Salvation of their souls. For there being but one Truth, one way to Heaven; what Hopes is there that more Men would led into it, if they had no Rule but the religion of the Court ( John Locke: A Letter Conserning Toleration, page 27).

Kirken, eller den ved hjelp av statsmakten, har i følge Locke intet grunnlag for å kunne utøve verdslig makt, siden kirkens domene kun er den åndelige sfæren, og statsmaktens sfære kun den profane virkeligheten. Her er det som man kan høre Jeffersons senere standpunkt, som et ekko av Locke. Slik sett har heller ikke en offisiell kirke ifølge Locke noen rett til å med makt ødelegge andre trossamfunn, nettopp for de kirken og religionens sfære er den profane sfæren uvedkommende. Og religionen er noe som tilhører individets overbevisning, og individet alene, noe kun individet kan stå ansvarlig for fremfor Gud. Kirker skal ikke ha verdslig makt ifølge Locke, nettopp for di at deres oppgave ikke er å styre samfunnet, men å forvalte livets åndelige sider, altså ikke er knyttet til den dennesidige verden. Dette synet førte Locke inn i en polemikk med representanter for samtidens religiøse establishment, som mente at om ikke akkurat tvangen førte til en direkte endring av erkjennelse så kunne den bidra til å lede den enkelte ut på veien i retning av en ny erkjennelse. De begrunnet blant annet dette synet i den “sene Augustin”, som hadde gått fra å hevde toleranseprinsippet til å mene at man kunne anvende maktmidler for å bringe “den villfarende” inn på den “smale sti”. I utgangspunktet virker det imidlertid som om Locke ikke var kjent med Augustins tanker rundt verken toleranse eller intoleranse. Men dette blir imidlertid sentrale elementer i Lockes polemikk med den anglikanske presten Proast, som nettopp bruker Augustins argumenter i sin argumentasjon mot Locke. Mens Lockes syn ligger nært opp til hva Augustin forfektet i sin: Credere non potest nisi volens. Her vektla Augustin toleransen og respekten for individets tro, og fremhevet det forkastelige i å forsøke med tvang å påføre et annet menneske en bestemt tro, og at troen måtte komme som resultat av en indre erkjennelse der individet innser at den nye læren er sann, og forkaster sin tidligere overbevisning. Men Augustin forandret senere standpunkt, blant annet på bakgrunn av sin konflikt med Donatistene, en “kjetterkirke” under sin tid som biskop i Nord Afrika. Den sene Augustin mente derfor at makt kunne anvendes av kristen nestekjærlighet til å lede den villfarende inn på den rette sti. Han mente imidlertid ikke at makten i seg selv direkte kunne bidra til en ny religiøs erkjennelse, men heller vise den villfarende veien mot “den rette tro”. Det er nettopp dette synspunktet Proast bruker mot Lockes syn om at maktbruk ikke kan skape en ny religiøs erkjennelse. Også Proast i likhet med Augustin vedgår at maktbruk i seg selv ikke kan endre et menneskes overbevisning siden nettopp overbevisningen ligger på et dypere erkjennelsesmessig plan, men maktbruken kan bidra til at et individ “retter blikket i riktig retning” og slik søker den “sanne tro”. For dette var nettopp den faktiske tilstanden i Lockes samtid, at verdslige myndigheter i varierende grad drev forfølgelse og utøvde fysisk makt mot “kjettere” på oppfordring fra en offisiell ortodoks kirke, enten denne nå var katolsk eller protestantisk. Det var dette åndstyranniet både Locke, Bayle og Spinoza stod opp i mot. For til sist var det ikke bare spørsmål om religiøs makt, men om selve de ortodokse kirkenes samfunnsmakt. Locke oppsummerer sitt syn på følgende vis:

But after all, the principal Consideration, and which absolutely determines this Controversy, is this. Although the Magistrates Opinion in Religion be sound, ant the way that he appoints be truly Evangelical, yet if I be not thoroughly persuaded thereof in my own mind, there will be no safety for me in following it. No way whatsoever that I shall walk in, against the Dictates of my Conscience, will ever bring me to the Mansions of the blessed. Faiths only, and inward Sincerity, are the things that procure acceptance with God ( Locke: A letter, page 38).

Her taler Locke om samvittighets eller trosfriheten, erkjennelsen og overbevisningen er noe som ligger dypt i den enkelte, og som ingen verdslig eller geistlig makt kan være herre over, uansett maktbruk. Kort sakt det er tankens og overbevisningens frihet som han prediker, og det peker ut over det spesifikt religiøse i retning av en generell samvittighets og trosautonomi. I forlengelsen ligger også friheten til politisk utfoldelse. Det er nettopp mot dette synet på tankefrihet at Proast og andre i samtiden reagerte, siden det jo rokket ved selve samfunnets maktfundament. Proast fremstår som et ekko av den sene Augustin, og som Lockes rake motsetning. Proast fremmet et argument om at riktig type maktanvendelse tidligere hadde frembrakt de ønskede resultater. Han støttet derfor maktbruk overfor annerledes tenkende som en siste utvei, og han fastholdt at det var de verdslige myndigheter oppgave å stå for maktanvendelsen for hva kan til sist være viktigere enn å bringe et individ til den rette tro? Her trer det totalitære frem for oss i all sin vederstyggelighet. For hvor ofte har ikke diktatorer eller totalitære ismer fremhevet nettopp den samme logikken. Så ja, selve problematikken peker nok ut over religionens domene, og virker dessverre å være tidløs.

Lockes tilsvar til Proast kom i hans Second Letter Consening Toleration i 1690. Her imøtegår Locke de argumenter Proast fremmer mot Lockes synspunkter. Locke legger seg i sitt tilsvar ganske nært opp til de synspunkter som var blitt fremmet av Pierre Bayle. Riktig nok tvinges Locke til å innrømme at tvangsbruk kan ha en indirekte effekt i noen tilfeller, men betviler at dette kan ha noen virkning som del av en fastlagt politikk. Han hevdet videre at det ofte kan være vanskelig å skille mellom hva som kan anses som indirekte contra direkte maktbruk. Locke fremhever at et resultat av Proast synspunkter kan bli en generell forfølgelse av religiøse dissentere, for man kan vanskelig skille mellom de som måtte være oppriktige og de som måtte være mindre oppriktige i sin tro, siden selve troen befinner seg på et indre overbevisningsplan (Forst, page 12). Locke fremhever at i en religiøs konflikt har de to sidene som strides lite grunnlag for å kunne erklære sin egen tro for å være den eneste sannheten. Dette bygger han på et epistemologisk (erkjennelsesmessig) fundament i tilegg til et normativt argument som sier at en hver maktbruk i en politisk (verdslig) kontekst trenger en rimelig rettferdiggjøring. Sett i sammenheng mente Locke at disse to argumentene slo fast at i en religiøs konflikt kan ingen av partene erklære at nettopp deres lære er den eneste sanne, og påtvinge den andre ved hjelp av legale (lovanvendelse) eller politiske midler. Han angriper derfor Proasts påstand om at datidens offisielle engelske religion var den eneste sanne religion (Frost, page12).

En hver religiøs retning vi hevde at deres doktrine er den eneste sanne, det vil gjelde for både kalvinister, baptister og katolikker, ja enda til for jøder og muslimer fastslo Locke. Han fremhevet at dyp tro er en ting, men at det å vite om en religion er sann er noe helt annet, tro er tro, det å vite er av en empirisk karakter. Han advarte derfor mot at en majoritetskirke skulle påberope seg den eneste sanne tro, og se det som sin rett å kunne påføre den med tvang på annerledes tenkende. Han fremhevet at et slikt syn faktisk kunne bli en trussel mot kristene i de land der de utgjorde en minoritet. Dette kan kanskje være et apropos til den religiøs-politiske problematikken vi ser i vår egen samtid. For påberoper europeerne seg retten til å diktere en minoritets tro, kan myndighetene i land der den kristne lære er en minoritetsreligion ut fra en slik logikk med full rett kunne gjøre det samme.

En refleksjon over Lockes toleransebegrep

Locke fremstår som en kritiker av sin samtids religiøse intoleranse, og myndigheters, religiøse som verdsliges, hang til maktbruk overfor annerledes tenkende. Jeg velger imidlertid å se Lockes kritikk som noe mer en blott en kritikk av religionstvang. Religion og politisk makt var på Lockes tid fremdeles nært forbundet, og når kirke og verdslige myndigheter følte seg truet av i utgangspunktet “religiøse kjettere”, så ble nok også dette oppfattet som en trussel mot selve samfunnsmakten til disse institusjonene. For religionen og den etablerte kirken var også et redskap for å kontrollere menneskesinnene rent politisk, ivareta borgernes lydighet overfor det bestående samfunnets autoriteter. En lydighet som ofte ble prediket med bakgrunn i nettopp den guddommelige autoriteten. Så religion var fremdeles makt i den verdslige sfæren, og Lock knapt den første tenker, eller den eneste, som i samtiden satte spørsmålstegn med de rådende maktforhold. Slik sett er Locke en del av en større intellektuell strømning. At denne intellektuelle tidsånden tenderte mot det politiske, der religionens makt kun var en del av statsoverbygget viser det faktum at Locke, Bayle, Spinoza, og andre tenkere i samtiden også beskjeftiget seg med politisk teori. Slik sett må også Lockes teorier om toleranse ses som en naturlig del av hans politiske tenkning. Toleranse sier Locke i sitt Second Letter er til sist kun fraværet av maktbruk i religiøse spørsmål (Waldon, page 111). Men det er dog å anta at det i dette ligger et generelt ønske om fravær av makt i alle samvittighetsspørsmål.

Nå skal man aldri tillegge en tidligere historisk epoke vår samtids forståelse av samfunnet og vår samtids politiske teorier, siden disse er formet av en annen virkelighet enn de som ble utformet i tidligere epoker, i helt andre typer samfunn. Men det fremstår i alle fall for undertegnede som om at det idealet om frihet og pluralitet som både Locke, Bayle og Spinoza hadde var et pluralistisk samfunn, om enn kanskje ikke i den forstand vår samtid forholder seg til begrepet på. Imidlertid fremhevet Locke ønsket om en trospluralitet i samfunnet. Her kan det muligens ligge et fundament for det den “moderne filosofen” John Rawls i sin bok “ Political Liberalism” kaller overlappende konsensus, altså et samfunn der trosretningene er forskjellige men der man enes om selve det verdimessige grunnlaget for samfunnsfellesskapet. Et system der mennesker med de forskjelligste livssyn, med utgangspunkt i forskjellige omfattende doktriner, samhandler som borgere, eller rimelige aktører som Rawls kaller dem, av det samme