Refleksjoner over europeisk kultur, mentalitet og politikk.II

Det Athenske demokratiet bygde på et kompromiss mellom forskjellige sosiale grupper, og bidro til at aristokratiet som oftest utviste respekt for folket og de politiske institusjonene. Det eksisterte med andre ord en maktfordeling mellom aristokratiet og borgerne. Et kompromiss der aristokratiet besatte nøkkelposisjoner i samfunnet.På den måten var de garantister mot at det ble gjennomført revolusjonære endringer i det athenske samfunnet. I første rekke gjennom perserkrigene styrket også de vanlige borgerne sin politiske makt, ved at marinen fikk en sentral posisjon i statens forsvar, en endring som medførte politisk kamp mellom aristokratiet, som forholdt seg til hoplitt tradisjonen, en kontekst der de var de selvsagte ledere, og demokratene som ville styrke marinen og byens sjømakt med å bemanne skipene med borgere.Skipenes mannskaper besto nemlig for det meste av borgere, mens kavaleri og infanteri for det meste besto av aristokrater og velhavende borgere, med økonomi til å bekoste krigsutstyr. Stemmeretten i Athen var som før nevnt begrenset til de med athensk borgerskap. I utgangspunktet lyder dette plausibelt. Men for å kunne kvalifisere til borgerskap måtte man være født av athenske foreldre. Med andre ord var det nærmest umulig for en person av fremmed herkomst å oppnå borgerskap.Et anselig antall av innbyggerne var derfor personlig frie, men uten politiske rettigheter, såkalte metoikere. Disse var pålagt en årlig skatt. Ble den ikke betalt risikerte de å ende opp som slaver.En vesentlig årsak til at borgerskapet utviklet seg til et eksklusivt privilegium, var at man så muligheten for å begrense aristokratiets innflytelse. Det var for det meste aristokrater som ektet fremmede kvinner, og for athenerne var aristokratene den fremste trusselen mot demokratiet. Også når det gjaldt eiendomsforholdene spilte statsborgerskapet en stor rolle, da det i regelen kun var athenske borgere som fikk eie jord i Attika. Metoikerne tok derfor opp yrker som handelsmenn, håndverkere og pengeutlånere. Slik sett la de grunnlaget for at det vokste fram en “handelskapitalisme”. Noe som igjen bidro til å styrke Athens økonomiske og politiske betydning i og utenfor den greske verden. Athen var derfor i realiteten et klassedelt samfunn, der en del av befolkningen hadde alle politiske og juridiske rettigheter. Vi skal heller ikke glemme slavene, som på noen områder utgjorde ryggraden i økonomien og som ikke en gang hadde eiendomsrett til sin kropp. By - staten var en begrenset territoriell enhet. Den besto som oftest av byen med det nærmeste omlandet. Byen sørget for administrasjon, håndverksproduksjon og handel, mens landsbygda forsynte byen med de nødvendige matvarene. De to mest innflytelsesrike by - statene i det klassiske Hellas, var Athen og Sparta. Mellom de to statene hersket det en kontinuerlig politisk - ideologisk konflikt , den første vi kjenner til i historien. Sparta var den ledende doriske staten, og det ble hevdet at denne staten hadde den eldste grunnloven blant de greske by - statene. Denne påstanden har vi i vår tid ingen muligheter for å kunne verifisere. Muligheten er til stede for at påstanden var et propagandautspill i striden med Athen. Sparta var den eneste av de greske by - statene som beholdt monarkiet, men vel og merke hadde ikke de to kongene noen reell makt i fredstid. I krig derimot hadde de diktatoriske fullmakter, på det punktet var de likestilte med Athens strateger. Det var det styrende rådet i samråd med de to kongene som hadde ansvaret for det daglige styret i den spartanske staten. I tillegg til de to kongene besto rådet av 28 menn over 60 år, som innehadde sine embeter på livstid. Rådsmedlemmene ble hentet fra Spartas fremste aristokratiske slekter. Riktignok hadde Sparta i sin konstitusjon nedfelt formell likhet for alle sine borgere, men denne bestemmelsen hadde ingen reell betydning uten i rent propagandamessig sammenheng. Spartanerne hadde også en folkeforsamling, men den hadde ingen virkelig politisk innflytelse. Sparta var med andre ord en rent aristokratisk stat. Spartanernes store problem var at da de erobret sitt landområde, Lakedomia, hadde de gjort den opprinnelige befolkningen (heloter) til slaver. Det var 7 heloter for hver frie spartanske borger. Spartanerne levde derfor i konstant frykt for opprør fra helotene. Det er i den sammenhengen vi bør betrakte det spartanske samfunnets strenge, nærmest militaristiske organisering. Det sier seg selv at en stat av denne typen ikke hadde muligheter for å kunne utvikle demokratiske trekk. Den spartanske staten kommer faktisk på sentrale områder til å ligne sterkt på det totalitære elitesamfunnet som Platon skildrer i sitt samfunnsvitenskapelige verk . Eller i alle fall har noen iøynefallende likhetstrekk, der Spartas heloter i en viss utstrekning har spilt den samme rollen som arbeidernei Platons idealstat, og spartanerne rollen som voktere og filosofer. Også de kollektive trekkene i Sparta og i Platons stat er iøynefallende.Striden i den greske verden sto mellom et begrenset folkestyre, Athen, og den aristokratiske staten, Sparta. Den langvarige konflikten førte til slutt til de to statenes undergang, og i dragsuget fulgte også de fleste mindre by - statene. Sentralt i kampen sto spørsmålet om den politiske makten i Grekenland, med kontroll over landområder og havner.Det tyder på at en samlingsprosess var i sin spede begynnelse. Men vi skal ikke glemme at det Athen søkte i realiteten var et imperium, i disse bestrebelsene undertykte de svakere stater, og hadde også ambisjoner ut over Heller, i første rekke ønsket byen å spille en stormaktsrolle også på Sicilia og i Syd-Italia. På en slik bakgrunn er det naturlig at stater gikk i allianse for å verge seg mot hva de betraktet som en Athensk trussel.FilosofienFilosofien blir å være alle vitenskapers mor, og i den uttalelsen finnes det en stor grad avsannhet. Naturfilosofien blir ofte hevdet å væreall vitenskapelig tenkings opprinnelse, som de andre vitenskaper utgikk fra. Antikkens filosofi betød først og fremst bruddet med religionen og det mytiske.Den første naturfilosofen som vi kjenner til var Thales, fra den greske byen Miletus på Lilleasias vestkyst. Han er mest kjent for å ha framsattfølgende hypotese; alt er vann. Moderne mennesker vil trekke på smilebåndet av en slik påstand, men for den tidlige antikken hadde utsagnet en enorm betydning. Mennesker var på en vitenskapelig måte begynt å reflektere over sine omgivelser. Materialismen hadde begynt sin kamp mot det åndelige, i forståelsenav verden. Filosofien hadde sin opprinnelse i et velhavende slave - eiende borgerskap i de blomstrende by - statene på Lilleasias vestkyst. Naturfilosofien var utgangspunktet, den gikk ut på å søke etter forklaringer på naturens tilblivelse, og dens progressive elementlå i bruddet med fortidens mytiske forklaringsmåter.Man kan si at et vitenskapelig tenkesett sakte, men sikkert ble etablert. Men filosofien begynte etter en tid også å berøre andre områder, for eksempel forhold knyttet til etikk og menneskets rolle i samfunns - fellesskapet. Pionerene innenfor denne grenen av filosofien var sofistene. Sofistene ble de første, og ble av senere filosofer, mellom andre Sokrates, anklaget for å selge sin viten til en hvilken som helst person som hadde penger til å betale med.En del sofister bidro derfor til å skape en filosofisk fundert moralrelativisme, noe som bidro til å gjøre ordet sofist til et skjellsord. Det var imidlertid sofistene som brakte filosofien til Athen, og bidro til at framtredende filosofer som for eksempel Sokrates fikk anledning til å utvikle seg.Sokrates brøt med den sofistiske tradisjonen som hadde gått ut på personlig berikelse gjennom undervisning. Han framstår derfor som den første virkelige moralfilosof.Ifølge kildene kom Sokrates fra en etter måten velhavende del av det Athenske småborgerskapet , han var som sin far utdannet som steinhugger, og kom gjennom hele sitt liv til å utøve sitt intellektuelle virke på Athens torg, Agora, i nær kontakt med vanlige borgere. Han gikk rundt på Agora , forholdsvis uflidd, og innledet samtaler med tilfeldige forbipasserende. Ofte kunne han innlede samtalen med et helt dagligdags tema, for så i løpet av diskusjonen å pensle det hele inn på mer abstrakte begreper. Den teknikken kjenner vi i ettertid som den sokratiske undervisningsmetoden. Sokrates framhevet at mennesket burde strebe etter det gode liv. Det gode liv var for Sokrates å gjøre det gode. Det oppnådde man først og fremst gjennomøkt innsikt/kunnskap. Hans ideal var derfor det ærlige kunnskapssøkende mennesket. Den holdningen førte ham inn som tidligere nevnt i bitre konflikter med sofistene, som han kun hadde forakt til overs for. Hans virksomhet førte som det har blitt redegjort for for tidligere, til dødsdom da han også fremførte kritikk, ikke bare mot sofistene, men mot Athens institusjoner.Sokrates` elev Platon ser, som jeg har vært inne på tidligere, ut til å ha videreutviklet hans prinsipper. Men Platon gikk også videre i sitt filosofiske arbeid, han utarbeidet mellom annet en konkret statsteori i boken ”Staten”. Siktemålet med boken var å utarbeide en skisse til hva han oppfattet som et rettferdig samfunn. Boken må ses i tilknytning til hans forbitrelse over dødsdommen mot Sokrates, og en polemikk mot hva han oppfattet som flertallstyranni. For å kunne skape rettferdighet mente Platon at demokratiet burde avvikles. I stedet ville han innføre et diktatur som bygde på et rigid elitestyre. Hans idealsstat bestod av tre klasser, folket, vokterne og filosofene, de sistnevnte skulle være statens makthavere. Videre ville han forbyforlystelser, deriblant musikk som han mente bidro til å forderve sjelen. Han var av den mening at forlystelser korrumperer mennesket. Platons elev Aristoteles tok på sin side avstand fra mange av sin læremesters totalitære holdninger. Aristoteles regnes som grunnleggeren av flere vitenskaper, blant annet zoologien, pedagogikken og den empiriske samfunnsvitenskapen.Han ble senere privatlærer for Alexander den store. Motsetningen mellom Platon og Aristoteles har sin dypeste årsak i epistemologien. Hva er så epistemologi? De russiske filosofene Galina Kirilenko og Lada Korsajunova har følgende definisjon i sin bok «Vad er filosofi?» (svensk utgave);Den spesiella disiplinen som studerar frågan hur man lar känna den omgivande varlden, sätten att finna sanningen och relationen mellan den mänskliga kunskapen ok verkligheten kallas kunskapsteori (epistemologi) (Galina Kirilenko, Lada Korsajunova;Vad är Filosofi, Progress Publishers, Moskva 1989, side 180-181).Motsetningen dreide seg med andre ord om mennesket var i stand til å tolke og forstå sine omgivelser. Denne motsetningen kom til å bli meget viktig kultur og idéhistorien, og jeg skal komme tilbake til denne motsetningen seinere. Vi kan imidlertid her legge til at Platons epistemologi i stor grad dannet basis for hans statsteori. Også på kunstens og litteraturensområder blomstret i Athen, den klassiske skulpturen ble utviklet og teaterkunsten ble en folkeforlystelse, som ble avholdt i åpne amfiteatre. Dessverre har kun forsvinnende lite av antikkens teaterstykker overlevd, et de mest kjente er for eksempel Antigone som fremdeles blir framført på teatre verden rundt.Det var imidlertid det tilbakeliggende monarkiet Makedonia som med vold klarte å tvinge fram en samling av de greske by - statene, og legge grunnlaget for den epoken ettertiden kjenner som hellenismen. Men med hellenismen stagnerte også den greske verden i sin kulturelle og åndelige utvikling, om ikke generelt så i alle fall på sentrale områder som for eksempelfilosofien. De fleste av oss forbinder den greske antikken først og fremst med de store framsteg som menneskeheten gjorde innenfor kulturen og vitenskapen. Det er også her storheten i den klassiske epoken finnes. Den var starten på en utvikling utviklingen som legger grunnlaget for humanismen og demokratiet, ja for selve den europeiske sivilisasjonen, som ble skapt på et fundament lagt av de for-orientalske sivilisasjonene. Senere, under Alexander av Makedonia, skulle den klassisk greske kulturen møte sin anti-tesen i den /de orientalske kulturene, og syntesen skulle bli hellenismen. Den skulle senere bli kulturgrunnlaget for det Romerske Imperium.Religion og samfunn i antikkens verden, kristendommens tidlige periode.Manikeisme og gnostisisme var begge retninger som oppsto i ”kristendommens barndom”. Begge retningene oppsto i sen-antikkens verden, eller i tiden rundt overgangen til denne epoken, og tyngdepunktet for dem begge var i første rekke det romerske rikets østlige del, samt det sassanidiske perseriket. Man kan derfor langt på vei hevde at de begge var “orientalske” retninger. Jeg vil derfor konsentrere fremstillingen i første rekke om det romerske imperiums østlige del, og ikke å vektlegge i vesentlig grad manikeismen slik den fremsto i Egypt, Nord-Afrika eller Europa. Grunnen til at jeg velger å konsentrere meg om rikets østlige deler er at jeg mener at det i første rekke er i dette området at de to retningene ble skapt som religiøse doktriner. Her vil man også finne de åndsretningene som eventuelt påvirket dem.“I hver åndsperiode” sier den hollandske kulturhistoriker Huizinga, “eksisterte der en faktisk homogenitet i den historiske viten……..noe visst ortodokst i oppfatningen”. I hver enkelt tidsalder finnes det en underjordisk enighet om hele forestillingskomplekset “verdenshistorie: dens hovedproblemer, dens utviklingslinjer, dens store etapper, dens forgrunnsskikkelser.(Friedell 1938, side 28)Det Egon Friedell referer til er tidsånden, men hos Hegelianerne fremstår den metafysisk. I vår tid må den heller ses på som en syntese av økonomiske, kulturelle og politiske faktorer, altså som samfunnsvitenskap, som skaper en bestemt holdning, tenkemåte eller mentalitet som igjen blir kultur, eller fungerer i et gjensidig påvirkningsforhold til kulturen. Å forsøke å skape et “bilde av historien” er som å legge et puslespill, men der bitene aldri på langt nær vil være mange nok til å kunne gjøre bildet komplett. Vi vil aldri komme i nærheten av å fullt ut kunne forstå for eksempel antikkens mennesker og deres religiøse følelser, men vi kan hele tiden bestrebe oss på å nærme oss disse, og tolke deres sosiale og åndelige liv ut fra de kildene vi har til rådighet. For samfunnsforhold, tro og filosofi er til sist resultater av hverandre, de påvirker hverandre gjensidig. Slik har det vært i samfunn til alle tider, og slik er det også i vår tids samfunn. Vår tro, våre politiske og sosialeverdier farges nettopp av omgivelsene, av kontekst. Det er også dette man må forsøke “ å gripe” eller tolke, når man skal vurdere fortidens samfunn og fortidens religiøse systemer, det kan knapt la seg gjøre fullt ut, men et stykke på vei er det kanskje mulig å se utydelige konturer, lik Platons skyggebilder i hulelignelsen.. Manikeismen var i en periode på vei til å ha kunnet utvikle seg til en verdensreligion siden den spredde seg både til Europa, Nord-Afrika og Sentral-Asia. De gnostiske retningene på sin side kjempet med den tidlige ortodokse kristendommen om hegemoniet i kristendommen. Skal man være kontrafaktisk så kan man vel hevde at om gnostiske retninger hadde seiret i den striden er det vel heller usikkert om kristendommen hadde utviklet seg til romersk statsreligionen, og en religiøs retning som skulle prege europeisk kultur, tenkning og politikk frem til vår egen tid. Selv om de gnostiske retningene og manikeismen på sett og vis var forskjellige, så hadde de i en varierende grad en tilknytning til den tidlige kristendommen. De kristen-gnostiske sektene så på seg selv som de sanne troende, de som fulgte Jesu ord. Manikerne betraktet Jesus skikkelsen som guds sendebud til menneskene, og Manis forgjenger. Det er likhetene mellom de forskjellige retningene som bygde deler av sin tro på kristendommen og Jesus-skikkelsen som jeg her vil forsøke å beskrive. Jeg har i første rekke valgt meg ut to gnostiske tenkere som jeg har tenkt å sammenligne opp mot manikeismens trosgrunnlag. Disse to er Macrion og Barbasian. Hos disse finnes det klare berøringspunkter til deler av manikeisk religion. Imidlertid vil jeg først starte med en historisk fremstilling og drøfting av gnostisismen, hva rommer begrepet og hva er dets opprinnelse. Likeledes vil jeg gi en fremstilling av manikeismen, før jeg vil avslutte det hele med en fremstilling av felles trekk i de to retningene.GnostisismenGnostisismen var ingen enhetlig religiøs bevegelse, men besto i utgangspunktet av flere retninger, men som hadde det til felles at de søkte gnosis, kunnskap om det hellige, og mente at frelsen gikk gjennom innsikt i denne ofte “hermetiske kunnskapen”. Et annet fellestrekk, for de sektene som hadde sitt utspring i kristendommen, var at de ikke anerkjente bibelens gud, Jahve, som den øverste guddom. De så tvert i mot på Jahve som en ond eller likegyldig demiurg, eller skapergud. Denne demiurgen hadde skapt verden uten den øverste guddoms bifall eller kjennskap. For å sitere kulturhistorikeren Egon Friedell :Han er, sier Macrion, hverken god eller ond, men rettferdig og slem, ikke malus, men conditor malorum, det ondes opphav, en gud som har gjort sine saker dårlig (Friedell 1938, side 11)BrytningstidGnostikerne betraktet Jesus skikkelsen som en representant for nettopp denne øverste og tilbaketrukne guden. De forholdt seg derfor ikke til det gamle testamentet som de anså som demiurgens bok, men enkelte sekter så det tvert om ofte som en plikt å bryte det gamle testamentets påbud. Man kan derfor spørre seg om hvor vidt gnostisismen i så fall var en egen religion, eller en tankeretning, en erkjennelsestilstand som rådet i deler av det sen-antikke samfunnet? Zacharias Thundy sier det på følgende måte i sin bok Buddha and Christ :The cultural milieu in which Christianity emerged as a distinct religion was not only Judaism but also Hellenism, which in its broad sense denotes the mixture of Greek (Western) and Oriental cultures from the time of Alexander (Tundy 1993, page 175)På mange måter kan vi altså snakke om at kristendommen ble hellenisert,” ble et kulturelt og åndelig møte mellom øst og vest”, at den ble tilpasset det romerske imperiums heterogene kultur nettopp gjennom gnostismen, for den ortodokse kristendommen stod i den første tiden totalt utenfor det romerske samfunn. Derav også forfølgelsen av de kristne i den første epoken, noe gnostikerne ofte, men ikke alltid, i perioder unngikk i den tidlige perioden. For eksempel fikk “erkegnostikeren Simon Magus” etter sigende sin egen statue i Roma, ved Tiberens bredder, noe jeg skal komme tilbake til senere i fremstillingen. For den gnostiske tradisjonen hadde klare pre-kristne “hedenske” elementer i seg. Tundy beskriver det i sin bok som gnostisismens “hedenske” røtter:Probably truth stands somewhere in the middle: Gnosticism is both pagan and Christian. (Tundy 1993, page 176).Denne” hedenske” påvirkningen finner man ganske klart manifestert i Nag Hammadi funnene, som inneholder både “kristne” og ikke-kristne gnostiske tekster.Med andre ord, den gnostiske retningen utrykte på mange måter det romerske imperiums tidsånd. Altså her forstått som en “gjenspeiling av de kulturelle og politiske forholdene, tidens religiøse pluralisme og kulturelle konvergens.Tundy fremmer også en teori om at gnostismen nettopp skal ha vært en “syntesereligion”:The Gnostics seem to have fused together elements from Buddhism, Hinduism, Zoroastrianism, Judaism, Hellenism and Christianity.( Tundy 1993, page 183).Et lignende synspunkt finner vi også hos Reolof van den Broek :But that view of Gnosticism is too limited, since it accounts neither for closely related phenomena outside the Christian world, such as Mandaeisem, nor for those ancient gnostic texts which do not show any (or only some superficial) Christian influence ……….(van den Broek 2009, page 16)En annen religionshistoriker, Bousset sier det på følgende måte:Gnosticism is first of all a pre-Christian movement which has roots in itself. It is therefore to be understood in the first place in its own terms and not as an offshoot or a by-product of the Christian religion”.( Haar 2003, page 24).Som jeg skrev over, vi snakker ikke bare om en gnostisisme, men mange gnostismer eller gnostiske retninger, ofte forskjellig fra hver andre, men med noen felles trekk som gjør at man definerer dem i kategorien gnostiske. Altså blir gnostisisme mer å anse som en kategori, enn nødvendig vis en enkelt religion, eller” kjettersekter” knyttet til en bestemt religion. De fleste er også enige om at den ikke, i seg selv, springer ut av kristendommen, men representerer en annen og eldre tradisjon, eller at den/de i tilegg til kristendom også var influert av andre religiøse og filosofiske retninger, særlige platonske elementer.Manikeismen på den annen side, må kunne anses som en egen distinkt religion, den hadde så langt vi i dag vet en enkelt grunnlegger Mani. Han virket i første rekke i Mesopotamia, vår tids Irak, som på den tiden var en del av det persiske sassanider riket. Ja det har sågar blitt hevdet at den velviljen Mani i utgangspunktet nøt fra de sassanidiske monarkene hadde sin bakgrunn i at de ønsket å utnytte Mani og hans religion i maktkampen med Roma. At man bifalt at Mani sendte misjonærer inn i det romerske imperium, særlig i grenseområdene, med den hensikt å kunne desstabilisere forholdene. Det har blitt hevdet at Mani skal ha hatt en bakgrunn fra en gnostisk døpersekt, som det var så mange av i Mesopotamia på den tiden, og som man også finner rester av i vår tid, for eksempel Mandeerne. Denne epoken i historien var i mangt og meget en kulturell og religiøs brytningstid, og apokalyptiske religiøse retninger florerte i øst, både innenfor og utenfor det romerske imperiums grenser, det var vel utrykk for hva filosofen Hegel ville ha kalt en zeit geist eller tidsånd, en følelse av oppbrudd, i alle fall for det romerske imperiums vedkommende, for det nylig grunnlagte persiske Sassanider rike stilte det seg nok annerledes. Det gamle samfunnet viste tydelige tegn på kulturell, politisk og religiøs oppløsning, og en følelse av uro og kommende trussel må over tid ha gjort seg gjeldende, særlig i det romerske riket. En slik kulturell oppbrudds stemning gir ofte næring til apokalyptiske retninger av forskjellig slag. Det var for eksempel i denne politiske og kulturelle oppbrudds stemning at også kristendommen vokste frem, mot en bakgrunn av jødisk frihetskamp mot de romerske makthaverne. Gamle polyteistiske religioner forvitret, nye religiøse og filosofiske retninger oppsto, kulturen var i endring, og trekk av kulturell fremmedgjøring må ha preget stemningen i varierende grad i løpet av de århundrene senantikken varte, ja faktisk allerede fra ett hundretallet tallet av. En slags dialektisk tilstand, der tese møter anti-tese i en kulturell brytning, og der syntesen ennå ikke har oppstått som en enhet men kun i form av fragmenter, der kristendommen var et fragment, gnostisismen et annet. Var det et tegn på at den antikke sivilisasjonen var i “Aftenlandet” for å bruke en Spenglersk definisjon? Selv vil jeg hevde at det nok muligens kan ha forholdt seg slik, men i så fall var det en langsom nedbrytningsprosess, der vi her kun diskuterer dens første lille begynnelse. Var disse apokalyptiske retningene, som kristendom, gnostisisme og manikeisme utrykk for akkurat denne tilstanden? Det er en mulighet, men med fare for å mangle belegg, for dette dreier seg om kompliserte mekanismer, om kultur, kulturpåvirkning, religionsforvitring, politiskforvitring, økonomisk forvitring og utbytting, samt ytre militære trusler, så vil jeg begrense meg til å sette en slik hypotese i bakgrunnen. Men før eller siden bukker en hver sivilisasjon under for disse kreftene, og de samme strukturer vil gjøre seg gjeldende i nedgangsfasen. Slik sett består historien både av det linjere og sykliske.Menneskets søken etter “det hellige” blir etter min mening ofte til sist kun en manifestasjon av individets fortvilelse og manglende forståelse og kontroll over omgivelsene, frykten for fremtiden og det ukjente. Resultatet blir søkingen etter et “overjordisk anker”, et håp en trøst. Vi skal heller ikke glemme at dette var epoken for ”de gale keisere” som i første rekke Tiberius, Nero og Caligula. Disse herskerne må også ha påvirket atmosfæren i samfunnet på den tiden. Altså deler av dette komplekset ligger unektelig i religionspsykologien, både på mikro og på et makroplan. På mikroplanet er det menneskets forsøk på å skape trygge rammer rundt sin daglige eksistens, på makroplanet mennesket som artsvesens forsøk på å takle en samfunnstilstand. Altså et forsøk på “Coping”.Kulturens vandring og konvergensEt annet moment er den påvirkningen manikeismen fikk østfra, fra India. Vi vet at Mani skal ha vært i India i en kort periode. Kan man spore hinduistiske eller buddhistiske trekk i manikeismen, eller var den ene og alene påvirket av gnostisk kristendom og zoroastroisme? Snakker vi om en “østlig påvirkning ”kan man spørre seg om det i så fall er et fellestrekk med den gnostiske tradisjonen? Tundy skriver jo om buddhismen og hinduismens påvirkning på den gnostiske tradisjonen. ( Tundy 1993, page 183). Kulturell brytningstid er vel det ordet som de fleste vil karakterisere epoken som, og de nye religionsformene som “speilbilder” av denne tilstanden. Som ansatser eller grunnlag til nye sivilisasjoner eller samfunnsformer som skal vokse frem, der noen av dem ikke er levedyktige og bukker under, som gnostisisme og manikeisme, og andre overlever i form av sivilisasjon og kultur, som en del av samfunnets overbygg, som kristendommen, og noe senere islam. Sistnevnte “fylte vel det rommet i øst”, som manikeismen opprinnelig så på som sin misjonsmark. Mani skal ifølge kildene ha fått en åpenbaring, der han skal ha fått et kall som profet, han skulle være den siste i en lang rekke forutgående profeter. Her har man for øvrig også en likhet til islam der Muhammed også så på seg selv som den siste i en lang profetrekke. Begge så de seg i første rekke som Jesus etterfølgere. Også det persiske sassanider riket var på denne tiden preget av en religiøs pluralitet, gnostiske sekter var utbredt, også kristne og jødiske innslag var fremtredende i deler av riket i tilegg til den persiske zoroastroismen. I Mesopotamia var det vel også på den tiden fremdeles innslag av den gamle kaldeiske religionen, selv om det blant religionshistorikere ikke er full enighet om akkurat dette. Men dette var uten tvil samfunn i en varierende grad av kulturell omforming. Manikeismen var preget av en dualisme mellom godt og ondt, mellom lys og mørke, lysets og mørkets verden, muligens en påvirkning fra zoroastroismen. Også i synet på sjelen kan man se en noe spesiell tolkning.In the Manichean account Adam perceives that his soul is but a fragment of an original, larger soul invested in the hole cosmos (contrast to Augustine, who sees all human souls as fragments of Adam`s original soul). This universal entity is called the Living Soul or the Living Self.(BeDuhn 2001 in The Light and the Darkness, page 8)Altså er sjelen ikke noe som er knyttet til individet, men som er del av en større enhet, av kosmos.Gnostisismens opprinnelseDen første gnostiker som fremstilles i den kristne religionshistorien er den herostratisk beryktede (i alle fall for ortodokse kristne) Simon Magus. Han var opprinnelig fra Samaria, og finnes også omtalt i apostlenes gjerninger, der han etter sigende skulle ha forsøkt å kjøpe “den hellige ånd” fra apostelen Peter. Senere skal han i alle fall etter kirkefedrenes fordømmende skrifter om han, ha fremstilt seg som Gud. Van den Broek refererer til kirkefaderen Iraneus omtale av Simon på følgende måte:If Iraneus is to be trusted, there were Simonian gnostics in Rome who said that Simon Magus, whom they glorified as the supreme God, had taught that he had appeared as Son among the Jews, had decended as Father in Samaria, and had come as Holy Spirit among other nations (van den Broek 2009,page 18-19)Hvis Simon Magus kan anses som den første gnostikeren, og Iraneus fremstilling kan anses som pålitelig, noe man i utgangspunktet skal være noe kritisk til siden han hadde sin agenda, så kan man i alle fall ikke unnlate å se at selve grunnlaget for læren han forkynte hadde han nok hentet fra kristendommen, eller sagt på en annen måte den virker å være sterkt inspirert av kristendommen. Men forholder det seg slik? For kan det være at det var kristendommen som var inspirert av andre retninger? Det vet vi i dag lite om. La oss derfor se litt nærmere på Simon Magus og det lille, som fortelles fra forskjellige og ofte sprikende kilder om han. Det er lite materiale som er overlevert, og da som oftest i korte fragmenterte bemerkninger hos hans motstandere. Det står imidlertid fast at kirkefedrene betraktet han som den første gnostikeren. Det må imidlertid i så fall være ut fra en kristen kontekst, for det historiske materialet peker heller retning av at gnostiske trossystemer, som tidligere hevdet, gjorde seg gjeldende både som retninger i seg selv, og som deler av andre trossystemer. Dette indikerer blant annet Nag Hammadi funnene. Slik sett så kan det også tolkes i retning av at Simon ikke var noen “kristen gnostiker”, men heller en “farlig konkurrent på det religiøse markedet” for de tidligste kristne misjonærene. At han faktisk med en viss suksess vant tilhengere i de samme gruppene som også var målgrupper for den tidlige kristne misjonsvirksomheten. Skal man forholde seg til kildene så kom han jo opprinnelig fra noen lunde det samme geografiske området som de kristne apostlene, han var fra Samaria, og slik sett i realiteten også en slags jøde. Hans målgruppe kan derfor i utgangspunktet i første rekke ha vært den jødiske diasporaen. Men på den annen side er det like fullt, om man ser på beretningene, elementer av kristen lære knyttet til Simons religiøse forkynnelse. Derfor må man forsøke “og gå inn i tiden”, se den historiske og kulturelle konteksten på denne tiden, det søkende og engstelige sen-antikke mennesket i en usikker og omskiftelig verden, særlig gjorde dette seg gjeldende for imperiets jødiske befolkning. Og det romerske imperium på denne tiden var i sannhet et religiøst marked, der nok religiøse retninger påvirket hverandre, og delvis fløt over i hverandre. At den tidlige kristendommen kun var en av mange konkurrerende apokalyptiske sekter i det østlige middelhavsområde på denne tiden indikerer vel følgende sitat fra Haar:It is possible ,then, that the account in Acts reflects a confluence of two propetic movements in Samaria, and that for a period of time there were numbers of Simon`s disiples who viewed themselves as Chistian, and some Chistians who were among the Simonians ?(Haar 2003, page 271).Dette var ikke noe nytt, i de gamle polyteistiske religionene hadde man tatt inn fremmede guder, og nye trossystemer, og inkorporert dem i en større helhet. Det er kanskje derfor ikke så rart at i en tid med kulturell endring og religiøs søken, at også Simon kan ha hentet elementer fra kristendommen, som kristendommen nok hentet elementer fra andre religiøse retninger og formet disse i sitt spesielle kristne bilde. Et eksempel her kan være den gnostiske kulten rundt Hermes Trismegistos, med sin syntese av greske og egyptiske religiøse elementer, som man også fant skriftlige kilder av i Nag Hammadi funnet. Altså mye av den samme argumentasjonen som Tundy fører i marken i sitatet ovenfor. (Tundy 1993, page 175). Slik sett så kan kirkefedrenes polemikk mot gnostikerne ha vært et forsøk på å etablere tydelige grenser mellom de to trosretningene.Dette bildet av Simon som en ikke spesifikk kristen- gnostisk “profet”, men også som en magiker, en Magi finner man også i skriftene til de tidlige kristne kirkefedrene (Haar 2003, page 32). Dette kan være en sannhet, men det kan også være et forsøk på å kompromittere Simon og hans tilhengere. I det romerske imperium ble magikerne ofte forbundet ikke med religio (religion), men med superstitio (overtro), ofte ble de også forfulgte av myndighetene, lik hekser og “trollmenn” ble det i middelalderen. Bildet av Simon som magiker kan derfor være skapt av rent propagandamessige årsaker. Magien er forøvrig en kjent skikkelse i antikkens verden, og nevnes av flere kilder, både greske og romerske. Den egentlige Magien var av persisk opprinnelse, knyttet til presteskapet i den zoroastiske religionen, og har nok opprinnelig tilhørt en egen stamme i det gamle Persia (Media). Den magien som vi ofte møter i antikke beretninger er imidlertid som oftest av en noe annen type, ikke prest, men heller en” trollmann”, og ofte sjarlatan. Det virker som om det er i den siste konteksten Simon plasseres av kirkefedrene, “som alt kjetterskaps far”. (Haar 2003, page 228). Gnostisismen blir også antatt å ha en filosofisk forankring i tilegg til den spesifikt religiøse. Platon snakker i “Statsmannen” om to typer innsikt, den praktiske og den gnostiske. Men denne innsikten siktet ikke til individet, i seg selv, men heller til aspekter ved det enkelte individ, knyttet til det mentale og til selve personligheten. . (Haar 2003, page 230). Altså ikke i en direkte religiøs kontekst, men mer knyttet til menneskets åndelige liv, som tenkning og refleksjon. Men er kristendommen i seg selv en direkte utlegning av judaismen? Men la oss la den påståtte tidligste tradisjonen med Simon Magus ligge, det man har av kilder er for fragmentarisk selv om “karakteren” i seg selv er fascinerende, det blir noe tidløst over denne religionsentreprenøren. For det andre opptrer han ganske tidlig i den kristne historien, før man med sikkerhet kan si at gnostisismen hadde utviklet seg til en spesifikk “kristen” retning. Det kan derfor reises tvil om hvor vidt Simon var en “ekte” gnostiker. Den første store striden, og som hva angår kilder er noe mer oversiktlig, rundt kristendommens rent judaistiske tradisjon starter med Markion, en velhavende skipsredersønn fra Anatolia med et kristent kall som førte han til Roma på 130 tallet evt. Dette er vel også den egentlige oppstarten på kontroversen mellom de ortodokse kristne og gnostikerne.I 144 evt, organiserer han et møte mellom de kristne menighetene i Roma. På dette møtet hevdet han at det nye testamentets Gud ikke var den samme som det gamle testamentets Gud, og at det gamle testamentet ikke burde være et hellig skrift for kristendommen (Rasmussen /Thomassen 2002, side 73).Dette førte til den første splittelsen vi kjenner til mellom ortodokse kristne og gnostikere innenfor de kristne menighetene. Og nettopp Markion er vel en av de som regnes for også å ha influert manikeismen.Friedell stiller spørsmålet på følgende måte i sin Oldtidens Kulturhistorie:Men er jødedommen virkelig en salgs forhall til kristendommen? Om man så vil er alt forhall, og en historisk metode som var meget yndet i det forrige århundrede, men i dag lykkelig vis holder på å forsvinne, pleiet jo å bygge op hvert historisk fenomen som en mosaikk av “forberedende momenter”. Slik sett er naturlig vis ikke bare Moses og Daniel, men også Platon og Philo, Buddah og Zarathusta kristendommens forløpere. Men kristendommen har ingen “grunnmur”. Nettopp fordi Marcion følte det helt nye og verdensomveltende i evangeliet så rystende, ville han ikke vite noe om det gamle testamente som den hellige skrift, uten samtidig å benekte at det stod meget nyttig og vakkert der. Derfor tillot han også sine elever å lese det, men bare ved hjel av “Antitesene”. (Friedell 1938, side 13)Friedell viser her de mange faktorene som nok har påvirket både gnostisismen og den tidlige kristendommen i varierende grad, som filosofien, og ikke minst de østlige religionene som zoroastroisme og buddhisme. Kulturen vandret faktisk i større grad, og over lengre distanser enn man tidligere fremstilte det, selv om man nok også da var klar over forholdet. Men så var det jo dette at den europeiske sivilisasjon og religion skulle være påvirket av orienten da. Joda, her ligger nok en eurosentrisme i bunnen. Og veien var ikke lang, og kontakten heller ikke indirekte. Fra Berenike i Egypt hadde allerede ptolemeerne en direkte skipsrute til Malabar i India (Muziris), som fulgte monsunvindene, turen tok i følge kildene 41 dager. Og romerske templer og bosettinger har blitt gravd ut i Kerala, og tamilske bosettinger er funnet i Berenike, i Egypt. Altså finnes det et empirisk belegg for en utbredt og direkte kontakt mellom for eksempel India og Europa. (http://www.frontlineonnet.com/fl2708/stories/20100423270806400.htm).Buddhister skal også etter sigende ha holdt til i det gamle Alexandria, den antikke verden var nok mer kosmopolitisk enn hva vi frem til i dag har villet innrømme.Denne innflytelsen må nok også med stor grad av sannsynlighet, og muligens i sterkere grad, hatt innvirkning på manikeismen. Markion forbød sine troende en hver kjønnslig omgang og døpte bare ugifte eller gifte som lovet kyskhet. For den som forplantet seg bidro ifølge Markion kun til å forevige demiurgens verden (Friedell 1938, side 11). Dette står i sterk kontrast til det bildet kirkefedrene tegnet av gnostikerne, særlig de som fulgte Simon Magus. Men det kan til sist kun bidra til å forsterke påstanden om at gnostikerne nok bestod av flere, og meget forskjellige, grupper. Men denne strenge livsfornektende kyskheten er noe man også finner hos manikerne, særlig hos deres “presteskap”. Man finner den også hos middelalderens katarer, og deres “hellige” eliteDemiurgenSkaperguden, demiurgen, kjenner ikke den øverste Gud, og demiurgens jordiske verden er ikke på noen måte djevelsk, men faktisk så god som den kan være når den har blitt til av materie. Med andre ord han er ikke Satan. Han er ikke ond, men han er heller ikke rettferdig. Kristus blir derfor den fremmede gudens sønn, ikke demiurgens. Man ser her et skarpt skille mellom den fremmede guden og skaperguden (Friedell 1938, side 12). Demiurgen er en sentral figur i de fleste “kristen – gnostiske” sektene. Selve begrepet kan vel sies å ha vært ett av de sentrale elementene i teologien til disse sektene. Hvordan de forholdt seg til demiurgen og hans verdensorden kunne imidlertid variere. Noen så det faktisk som en plikt å bryte demiurgens lov, altså de ti – bud, men slike sekter ser mer ut til å ha tilhørt kuriositetene.ManikeismenMani betraktet seg selv som Jesus etterfølger, og man finner i religionen mange fellestrekk med kristendommen, og særlig gnostiske retninger ser ut til å ha hatt en innflytelse på Mani. Han skal ha blitt født i Mesopotamia ca 216 evt og dødsåret blir satt til 276 evt, da han ble henrettet ved å bli flådd levende etter sigende på ordre fra den sassanidiske kongen, han levde og virket med andre ord i innledningen til hva vi kan kalle den sen- antikke epoken. Mesopotamia var på den tiden en del av det persiske sassanider riket, der den zoroastiske religionen lenge hadde hatt et offisielt hegemoni. Samtidig var som jeg har nevnt foran det mesopotamiske grenselandet, opp mot det romerske imperium preget av et religiøst mangfold. Her fantes kristne, gnostiske, jødiske og jøde-kristne menigheter av forskjellige valører, samt et utall “hedenske religioner”. Det persiske riket lå også på grensen til India i øst, og Sentral-Asia i nord, og fikk også dermed en religiøs innflytelse fra disse regionene. I likhet med det romerske imperium var også det persiske riket preget av et religiøst og kulturell mangfold, altså kosmopolitisk. Dette utgangspunktet var også en viktig faktor i spredningen av den manikeiske religionen. Manis religion var på mange vis en syntese av kristendom, jødedom, buddhisme og zoroastroisme, øst og vest ble på mange måter forenet i denne religionen. Religionen var klart dualistisk, delt opp i Lysets Herre og Mørkest Herre, som begge hadde eksistert før verden ble til. Lysets Herre hersker i Lysets Rike, et harmoniens rike, der freden hersket, Mørkets Herre i Mørkets Rike, der striden hersket. Disse to riker er i en konflikt med hverandre siden de fremsto som negasjoner. Menneskene blir skapt i konfrontasjonen mellom de to rikene, men som gjenskinn av mørket. Her ser man en kobling til gnostiske retninger, som hevdet at verden og menneskene var skapt av demiurgen. Men i begge retninger beskyttes mennesket av “den gode gud”. I manikeismen heter det at mennesket ikke bare var ondt, men også født med lyspartikler fr a Lysets Rike. De troendes oppgave var i følge Mani ikke å forbedre denne verden, for det er umulig, men fremskynde dens gradvise hendøende gjennom å separere lyspartiklene fra mørkets substans som lyset har blitt blandet med (Burkitt, page 4).Jesus fremstår hos Mani som et sendebud fra Lysets Rike som skal påminne menneskene om sin tilknytning til den gode verden. Med andre ord, Jesus hadde også en plass i den manikeiske læren. For å ta et sitat fra den antikke kristne forfatteren Mark the Deacon som man finner det hos Burkitt :But they confess Christ also, for they say that he was man in appearance; for they themselves in appearance are called Christians (Burkitt, page 8)Slik fremstår også mennesket som dualistisk, både godt og ondt. For manikerne var ikke synden noe som var i selve mennesket, men noe som var et resultat av skjebnen (Burnett, page8). Mani presenterte sin religion som den sanne tro, som ikke hadde blitt dekonstruert av tilhengerne til tidligere apostler som Zarathustra, Jesus og Buddha. Disse tre navnene indikerer i seg selv hvilken religiøs og kulturell syntese mellom øst og vest som manikeismen var. Man har også funnet hinduistiske trekk i manikeismen, og sjelevandring /reinkarnasjon var også en del av manikeismens tro. Men den sto på den tiden sto det aspektet også etter måten sterkt i vest, i det romerske imperium på den tiden, men der inspirert i første rekke av en platonsk tradisjon. Men så kan man så klart spørre seg hvor Platon i sin tid fikk sin teori om reinkarnasjon i fra? Har det med “kulturenes vandringer “ å gjøre? Det kan knapt noen i dag svare på, men hver enkelt kan jo ha lov til å reflektere. I likhet med gnostikerne betraktet også manikerne kunnskap om det hellige som en vei til frelse.Manikeisme og Makrion og Barsilides, en sammenligningEt fellestrekk mellom manikeismen og Makrion og hans teologi er den kritiske holdningen til seksualitet. Sølibatet seg ut til å ha vært et ideal hos manikerne, særlig hos den religiøse eliten. Likeledes forfektet ledende gnostiskere, blant annet Makrion, seksuell avholdenhet. Imidlertid er dette også et trekk man finner i den tidlige kristendommen. Men man kan konkludere med at det sto mer sentralt hos visse gnostiske sekter. Et annet fellestrekk var at også manikerne forkastet det gamle testamentet (Lieu 1994, page 34). Den antikke syriske teologen St. Ephriam som døde i 373 evt, altså bare ett århundre etter Mani oppfattet manikeismen som en kristen kjettersekt. Men Burkitt imøtegår i sin bok et stykke på vei det synet.Burkitt har følgende kommentar til spørsmålet:But further, I venture to think that Ephrahim`s diagnosis of Manicheisem is in essence more correct than a great deal that has been written on it by modern scholars, for he regards it as mainly a mixture of the heretical systems of Macrion and of Bardasian. No doubt this is not all the truth: there is doubtless a large non-Christian element in the Manichee Religion, but its Christian parts do seem to have a greater affinity with the Christianity of Macrion and of Barbasian than with that of the Caltolic Church……..(Burkitt, page 14).Imidlertid støtter Burkitt som vi ser av sitatet synet om at manikeismen skal ha hatt gnostiske trekk, men at den ikke kan ses på som noen spesifikk gnostisk-kristen retning. Jesus-skikkelsen har en sentral plass i manikeismen, han ble ansett som den siste av profetene i rekken av Manis forgjengere. Men Mani betraktet ikke Jesus-skikkelsen som menneskelig, som født av et menneske. For Mani var Jesus tvert i mot ene og alene et guddommelig vesen. Han fremsto kun i en menneskelig form. Mani anså seg faktisk som en apostel av Jesus, og også Mani var apokalyptiker som så en kommende endetid.. Alle hans brev sier Augustin (Faust.XIII 4) ble innledet med formuleringen; Mani, Apostel av Jesus Kristus. Man kan derfor hevde at manikeismen hadde et spesielt forhold til den kristne religionen (Burkitt, page 38). Det er imidlertid lite trolig at Mani hadde noe inngående kjennskap til ortodoks kristendom, men heller til gnostiske retninger, for eksempel Makrionittene. For heller ikke Makrion trodde at Jesus var blitt født som menneskelig vesen (Burkitt, page 41). Ei heller trodde Mani at Jesus var blitt korsfestet, men mente at jødene hadde korsfestet en annen, men akkurat dette siste er gammelt og velkjent “kjetterskap”. I følge St.Ephrahim var Manis system i bunn og grunn en reproduksjon av tenkningen til den kjetterske kristne filosofen Barbasian, og til gnostikeren Makrions teologi (Burkitt, page 74-75). Men det finnes en vesentlig forskjell, og det er at kristendommen, selv den kjetterske, er monoteistisk. For striden mellom ortodokse kristne og kjetterne dreide seg i første rekke om hvor vidt den øverste guden var Jhave, eller om den samme Jhave, slik gnostikerne hevdet kun var en demiurg som i realiteten underlagt den øverste gud. Mens Manis system var klart dualistisk, det gode og onde, eller lysets og mørkets herskere, var to like makter, som hadde bestått side om side siden tidenes morgen. Så på dette siste området så kan man vel heller snakke om en klar persisk (zoroastrisk) innflytelse. På den annen side kan nok de tidlige kristne i praksis ha sett på satan som en uavhengig makt, ikke skapt av gud (Burkitt, page 75). Slik sett er det mulig at den folkelige kristne oppfatningen av det onde på den tiden faktisk ikke i praksis skilte seg vesentlig fra den Mani forfektet. Både Bardasian, eller Bardasene som grekerne kalte ham, og Makrion var også til en viss grad dualister. Barbasian hevdet at verden besto av fem elementer: ild, vind, vann, lys og mørke. Hvert av disse elementene hadde tilhold i sin egen region, lyset i øst, vinden i vest, ilden i sør, vannet i nord, deres øverste herre i” himmelen”, og dere fiende mørket i dypet (under jorden). En gang i tidens morgen ble alle elementene kastet mot hverandre, og mørket kom opp fra dypet og blandet seg med dem. Elementene søkte så hjelp hos “Den Høyeste” for at han skulle befri dem fra mørket farge som hadde festet seg ved dem. “Den Høyeste” sendt da Messias til jorden, og han gjenopprettet så de rene elementene. Han skapte så denne verden, og befalte så at ingen ny blanding måtte finne sted, mens renselsesprosessen pågikk ved unnfangelse og fødsel til verden igjen er perfekt (Moses Bar Kepha sitert hos Burkitt, pages 76-77). Her har vi på mange måter en parallell til Manis skapelsesberetning og kosmologi. Men i motsetning til både Mani og Makrion var ikke Bardaisan noen asket, ei heller prediket han noen form for askese. Han mente for øvrig også at “døde sjeler” som var i besittelse av Jesu ord ikke døde, men krysset over til “Lysets brudekammer”. I forlengelsen av dette anså han fødsel og unnfangelse som noe positivt, der det som fødes har muligheten til å unnslippe denne verden med sin blanding av lys og mørke, og forene seg med det rene lyset. Dette står i en skarp kontrast til både Mani og Makrions syn på seksualitet og reproduksjon. St.Ephrahim mente at Mani derfor hentet hoveddelene av sin kosmologi fra Bardaisan .( Burkitt, page 78). Med andre ord her ser vi en mulig påvirkning fra kristne kilder, om enn av kjettersk karakter. Dette kan også være plausibelt siden Bardaisan jo hadde tilhold i det romerske rikets østlige del, nærmere bestemt Edessa. Men Bardasian var ingen egentlig religionsstifter eller for så vidt noen teolog. Tvert om i sin” Dialog om skjebnen”, og i andre skrifter fremstår han mer som en vitenskapsmann. Så klart innenfor sin tids oppfatning av hva som var vitenskap. Hos han er lys nettopp lys, og ild nettopp ild, ikke en av eller et aspekt hos Gud. Bardasians kosmologi blir derfor til sist en konflikt mellom krefter. Mens Manis kosmologi er et drama der rollene er tildelt overnaturlige vesener. Og når blandingen av lys og mørke er et faktum er ikke Mani tilfreds før en gruppe engler griper inn i dramaet. Hos Bardasian ser vi derimot en blandet innflytelse, på den ene siden fra det gamle testamentet, på den andre siden fra gresk filosofi, nærmere bestemt tradisjonen fra Thales og Heraklit der gudene blir en integrert del av elementene. Altså gjør Bardasian Gud til en del av naturen, noe Mani ikke gjør.Makrion på sin side var en” kristen kjetter”, han hadde opprinnelig sin bakgrunn i den ortodokse kristendommen. Han var en kjetter i den forstand at hans bibeltolkning avvek fra den offisielle kristne doktrinen.. Han mente at universet besto av tre regioner, “den ene over den andre”. I den høyeste himmelen hold “Gode Fremmede” til, den laveste regionen, altså jorden, hersket materien. Mellom den øvre og den nedre regionen lå domenet til “Skaperen” eller “Demiurgen”. Guden for rettferd og lov som hadde skat mennesket ut av materie i sitt eget bilde. Makrions egentlige Gud befinner seg utenfor verden i den øverste himmelen, dette er godhetens og tilgivelsens gud. Mens demiurgen fremstår som uvitende herskesyk og dømmesyk. Dette ser også ut til å ha vært en del av kjernen i troen til de fleste kristne gnostiske retningene. Og nettopp dette var en av hovedårsakene til at Makrion ble definert som kjetter av den ortodokse kristendommen.På to områder finner man et klart sammenfall mellom Makrions religiøse praksis og manikeismen. Det er i synet på det gamle testamentet og i organiseringen av de organiserte tilhengerne. Makrion anså ikke det gamle testamentets gud som sin gud. Mani ser ut til å ha vært sterkt inspirert av Makrions, slik vi finner det i en fremstilling i det manikeiske skriftet “Patticus Epistel”, der han gir sin tolkning av historien om Adam og Eva. ( Burkitt, page 82). Selve skapelsesordenen med planter og dyr og mennesker følger bibelens fremstilling. Det virker som om han har tatt Makrions teori om menneskets opprinnelse og mytologisert den på samme vis som han mytologiserte Bardasians kosmologi. I synet på seksualiteten er det også som beskrevet foran et sammenfall. Ekteskap for makrionittene var ekteskapet med Kristus, og de menn og kvinner som sluttet seg til den makrionittiske kirken måtte avstå fra sin jordiske partner. Men denne regelen ble i praksis ofte omgått ved at de udøpte tilhengerne kunne fortsette sitt jordiske samliv. Mange lot seg derfor først døpe på dødsleiet. Men denne organiseringen ser manikerne ut til å ha overtatt med sin inndeling i “Utvalgte” (Elect) og legfolk eller tilhengere (Hearers). De utvalgte hadde avsverget både ekteskap og eiendom, og legfolkenes fremste oppgave besto faktisk i å fø på disse utvalgte. Selv om det her faller utenfor tema vil vel mange knytte assosiasjoner til katarenes praksis i Sør-Frankrike i middelalderen.En kort konklusjonMan finner med andre ord en del koblinger mellom gnostiske retninger i første rekke makrionitter og Bardasians filosofisk – religiøse tenkning. Burkitt sier det på følgende vis og henviser til St.Epraim :The theory of Ephrahim that Manis` system is properly to be regarded as derived from thos of Macrion and Bardasian, evidently because thes three names were grouped tighter in the fact that the first chapter of Manis work The Book of the Mysteries (of which a table of Contents is given in the Fihrist) was entitled “Conserning the Bardesanians”. We see from this that in explaining his own Religion Mani felt at once the impulse to start from what Bardasian and the followers of Bardasian had taught.(Burkitt, pages 84-85).Samholder vi dette med manikernes syn på Jesus, og på deres beretninger om han, så ser man tydelig at det har vært en kristen påvirkning, men da i første rekke i en østlig gnostisk og “kjettersk” form. Og egentlig så er vel dette til sist ikke så rart, gnostisismens mange retninger blomstret i det romerske imperiums østlige del, og spredde seg også over grensen til det persiske sassanider riket. Så et stykke på vei holder nok hypotesen om gnostisk påvirkning på manikeismen vann, men kun et stykke på vei, for påvirkningen var begrenset. Samtidig så var manikeismen nok også påvirket av den persiske zoroastroismen og med all sannsynlighet buddhismen. Men på mange måter blir den kanskje en manifestasjon av kulturenes gjensidige påvirkninger og vandringer, og både gnostisismen og manikeismen representerer de endringsprosessene som på denne tiden fant sted i den antikke verden.Begge retningene levde videre etter at de som rene trosretninger sakte men sikkert forsvant ut av historien (unntak for manikeismen som eksisterte i den kinesiske Sing-Kiang provinsen helt frem til trettenhundretallet). I første rekke ser vi at en konvergering av gnostisisme og manikeisme ser ut til å ha blitt videreført av den sekten som på engelsk kalles Pualicians (på norsk Paulisianere?) i det østlige Anatolia. Disse ble utsatt for utstrakt forfølgelse fra den Bysantinske sentralmakten og allierte seg derfor i middelalderen med de muslimske tyrkiske stammene som på den tiden rykket inn i Anatolia. Resultatet ble kort fortalt at de ble deportert til Europa, nærmere bestemt Thrakia av den bysantinske keiseren. Der skulle de fungere som en buffer mot bulgarerne som på den tiden utgjorde en trussel mot Bysants. Imidlertid formidlet de sin tro til bulgarene, noe som la grunnlaget for sekten Bogomilene. Denne sekten spredde seg vestover til Balkan, og til sist til middelalderens Sør-Frankrike der den manifesterte seg i sekten Katarene. Mer informasjon om akkurat denne siste biten, altså beretningen om gnostisismen og manikeismens “overlevelse” inn i middelalderne kan man finne i Steven Runcimans bok : The Medival Manichee (Runciman, Steven: The Medival Manichee, Cambridge Unieversity Press, Cambridge 1982). Tilbake sto til sist den katolske kristendommen som var formet etter strenge doktriner, med et hierarkisk kommandosystem og fastlagte dogmer, en retning som lik ideologiene senere krevde lydighet fra den troende, og der det å stille spørsmål med dogmene og hirarkiet ble ansett som en forbrytelse.Kilder:Burkitt, F.C : The Religion of the Manichees, Cambridge Universitypress, London 1925Friedell, Egon : Oldtidens Kulturhistorie, H.Aschehoug & CO, Oslo 1938.Haar, Stephen : Simon Magus : The first Gnostic ?, Walter de Gruyter, Berlin 2003Reolof van den Broek in Hammer, Olav (ed): Alternative Christs, Cambrige University Press, Cambrige 2009.Lieu, Samuel.N.C: Manichaeism in Mesopotamia and the roman east, E.J.Brill Leiden 1994.Mirecki, Paul & Bedhun, Jason (ed): The Light and the Darkness, Brill, Leiden 2001.Rasmussen Tarald/Thomassen Einar: Kristendommen – En historisk innføring; Universitetsforlaget, Oslo 2002.Tundy, Zacharias P: Buddha and Christ, E.J. Brill, Leiden 1993Internett:(http://www.frontlineonnet.com/fl2708/stories/201004232 70806400.htm) Med siden av det gamle Grekenland så representerer den romerske epoken selve fundamentet for europeisk kultur og mentalitet, både innenfor religion, litteratur, vitenskap og politikk. På mange vis var den romerske sivilisasjonen en variant og en videreføring av den greske, vi snakker derfor ofte om den gresk-romerske sivilisasjonen. Det var innenfor den romerske konteksten at kristendommen fikk sin klassiske utforming, ble gjort til statsreligion, og således ble en del av vestens sivilisasjonsgrunnlag. Men hva var den romerske sivilisasjonens opprinnelse ?De forskjellige stammene i Italia hadde over en lengre periode hatt en intim kontakt med grekerne , særlig var det de greske bystatene i sør- Italia som hadde rollen som kulturformidlere. Italia var ca 500 fvt , befolket av et stort antall forskjellige stammer. Noen tilhørte hva vi her kan definere som den samme folkegruppen , foreksempel romere og sabinere , som begge i realiteten var latinere. Andre grupper igjen skilte seg klart ut , den mest kjente for ettertiden var etruskerne. De var på 500 tallet den mektigste stammen på den italienske halvøya. Hvor etruskerne opprinnelig kom fra vet man ikke med sikkerhet , men mange har vært av den mening at det opprinnelig har vært et anatolisk folk. Deres kjerneområde lå i det som i våre dager er det italienske landskapet Toscana. Deres politiske og militære innflytelse strakte seg langt ut over kjerneområdet , som de dyktige sjøfolkene de var kontrollerte de farvannene rundt Italia.Latinerne var ifølge romerne opprinnelig et vasallfolk under etruskerne. De første kongene i Roma skal ifølge legendene ha vært etruskere , innsatt for å føre kontroll med den latinske befolkningen. Den etruskiske staten var ikke enhetlig , men besto av et statsforbund mellom flere bystater.Både hos etruskere og latinere finner vi klare arkeologiske beviser for en utstrakt handelsforbindelse med grekerne på et forholdsvis tidlig tidspunkt. Særlig hos latinerene ser den kulturelle innflytelsen ut til å ha vært stor , og varig.Byen Roma ble til ved at flere bondelandsbyer over tid vokste sammen til en enhet. Fra den tidligste epoken av byen Romas historie vet vi lite. Opprinnelig ser byen som nevnt ovenfor til å ha blitt styrt av etruskiske konger. Men i takt med etruskernes avtagende militære og politiske innflytelse ble de avsatt , og ersattet med latinere. Det latinske monarkiet ser ut til å ha fått en kort levetid. Det kan se ut som om de ble avsatt av en jordeiende klasse , de senere patrisiere , og at en aristokratisk republikk ble opprettet. Roma var derfor i utgangspunktet fullt og helt en agrarstat , styrt av et jordeiende aristokrati. Den romerske statens ekspansjon finner derfor sted over et forholdsvis langt tidsrom.Roma- en aristokratisk republikk i forfallByen Roma vokser fram runt 500 fvt og klarte gjennom en rekke kriger å underlegge seg andre stater og stammer på den italienske halvøya , som sabinere , etruskere og de greske bosettingene i syd-Italia og på Secilia. Senere fortsatte de ekspansjonen i Grekenland , Anatolia og til slutt Midt-Østen. Under denne ekspangsjonen kom Roma , i konflikt med den mektige nord-afrikanske handels republikken , Kartago. Det førte til krig , hele tre i tallet ( de puniske kriger). Mye av den romerske republikkens utenrikspolitikk dreide seg om nettopp denne konflikten. Samtidig ble den romerske stat gjennom sine erobringer styrket både økonomisk og militært. Men den romerske stat var i sin struktur fremdeles en polis-stat ledet av en liten patrisisk overklasse , som sikret seg mesteparten av den profitten erobringene skapte.Korrupsjonen tok til slutt overhånd i den romerske statsadministrasjonen. Samtidig tiltok også de indre sosiale motsetningene. En ny klasse av handelskapitalister ,ridderne , (navnet på bakgrunn av at de kunne stille med hest til mobiliseringene ) , begynte å vokse fram. Denne klassen fikk imidlertid aldri noen særlig stor politisk innflytelse i den romerske staten , hverken under republikken eller keiserdømmet. de frie bøndene som hadde vært grunnlaget i det“gamle”Roma , ble stadig færre av flere årsaker.For det første fikk man en stor import av billige jordbruksprodukter fra de utenlandske provinsene , der var det storgodsdrift med slaver som var den dominerende produksjonsformen. Resultatet ble store økonomiske problemer for de“italienske”bøndene , rike jordeiere kjøpte opp jorda , og gikk over fra jordbruk til kvegavl. Resultatet ble at de utarmede bøndene søkte i stadig større antall søkte inn til byene , der de utgjorde et proletariat. De ble ofte avhengige av rike velgjørere (som oftest patrisere) , og som de på sett og vis utviklet et interessefelleskap med. Forsvant velgjøreren fra maktens tinder , ville livet unektelig bli hardere for den fattige. Slik sikret det romerske patrisiatet seg støtte i befolkningen. denne utviklingen dannet basis for det såkalte klientela systemet , også kalt patron-klient forhold. I deler av Sør-Italia finner man denne institusjonen også i våre dager , foreksempel mafia systemet på Sicilia bygger nettopp på et slikt klient-patron forhold. Det er også et av momentene i det stadig dårligere forholdet mellom det norlige og sørlige Italia , best manifestert med det nord-italienske seperatistpartiet Liega Nord. Vi skal også vare klar over at en viktig del av Romas økonomiske basis var slavesamfunnet. Under keiser Trajan var nærmere en tredjedel av befolkningen i byen Roma slaver ( Hvordan levde de ? ; Det Beste Forlag , Oslo 1993 , side 94 ).En stor del av det romerske samfunnets økonomi bygde med andre ord på ren utbytting av personlig ufrie mennesker. Men graden av ufrihet kunne variere. Mange slaver oppnådde meget innflyteytelsesrike posisjoner i det romerske statsapparatet. Frem til keiser Claudius kom til makten i år 43 evt , besto store deler av keiserens kanselli av slaver eller frigitte slaver. Disse menneskene hersket i realiteten ofte over liv og død i imperiet. Mange av keisernes personlige oppsynsmenn i provinsene var også formelt sett slaver ( Jerome Carcopino ; Keisertidens Roma , Forsytia Forlag , 1998 , side 72 ). Slavens rolle og verdi i det romerske samfunnet endret seg med andre ord , i takt med utviklingen i det romerske riket. Dette innebar også en stadig økende rettsikkerhet for slavene. Her er innflytelsen fra den stoiske filosofien , med dens vektlegging av menneskenes likeverd antakeligvis av stor betydning.Selve byen Roma var ikke delt opp sosialt , med en østkant og en vestkant. Rikmannsvillaer lå ofte side om side med leiegårder og verksteder. Byens største problem var den konstante brannfaren. Roma ble opp igjennom tiden herjet av utallige branner , og myndighetene sto maktesløse når det gjalt å finne en løsning på problemet.Hundreåret før vår tidsregning var preget av nesten kontinuerlige sosiale konflikter innenfor den romerske staten. Mest kjent er kansje det opprøret brødrene Tiberius og Gaius Gracchus sto bak. De to var folketribuner og gjorde et forsøk på å stanse den negative sosiale utviklingen , og gi jorda tilbake til de utarmede bøndene (ca 130-120 fvt).Det patrisiske senatet nektet å komme dem i møte. Resultatet ble en borgerkrig der Gracchus brødrene ble drept , og aristokratiet seiret. Det var mot en bakgrunn av slike begivenheter , at behovet for en sterk leder meldte seg hos det romerske aristokrati. Faktum er i alle fall at de kom til å utnevne patriseren Gajus Julius Cæsar til romersk diktator i år 44 fvt.Gjennom en rekke kriger, tre i tallet, lyktes det Roma i år 146 fvt , å knuse den kartagiske staten. Romerne drepte samtidig 95% av Khartagos befolkning, menn, kvinner og barn. Dermed hadde de i realiteten sikret seg kontrollen over Middelhavet. Senere fulgte en gradvis utvidelse av imperiet i Hellas , Anatolia , Gallia og til sist midt-østen. Den romerske staten var i praksis hersker over det meste av den kjente verden , med unntak av Persia.Trass i de rikdommene imperiet tilegnet seg gjennom erobringene , og utbyttingen av de underkuede folkene , så hadde Roma et stort og fattig proletariat som besto av håndverkere og løsarbeidere. Det store problemet var å sysselsette disse , noe man aldri ble i satnd til.Et opprør av proletariatet var sammen med redselen for slave opprør en tikkende sosial bombe i det romerske samfunnet. Proletaria