Tyskland viser vei - i integrering og kunnskap om religion

Hvert år markerer tyskerne sin grunnlovsdag, og det er ikke bare en formsak, men har et viktig politisk innhold. Forfatningsdomstolen skal sørge for at tyske politikere og byråkrater holder seg til grunnloven som er det rettslige grunnlag som det moderne, demokratiske Tyskland er tuftet på. Forfatningsdomstolen går ikke av veien for å utfordre byråkratiet og regjeringen og parlamentet i Berlin så vel som EU.                                                                                                            Det Det så vi i forbindelse med valgene til det europeiske parlament, idet domstolen slo fast at selv små partier som man sterkt mislikte eller som bare drev gjøn, skulle tillates å stille opp. På den måten blir Tyslands representert både med en nynazist og et tulleparti-mann som ikke har noen alvorlig hensikt hele tatt.

Det kan Tyskland leve med siden det er de to store demokratiske folkepartiene CD/CSU og SPD som dominerer den tyske representasjon.

Og selv om det er irriterende at nynazisten er en vulgær antisemitt som har opptrådt med en plakat av seg selv på motorsykkel og ordboblen «Gi gass!», som spiller på gassingen av jødene, så har den slags folk ingen bred folkelig appell i Tyskland. I Østerrike derimot er det fortsatt er mange som lengter etter en Führer-skikkelse og vil stemme nynazistisk. Tyskland fikk aldri noen Jörg Haider.

Det interessante i år var at hovedtalen ble holdt av forfatteren Navid Kermani, som er sønn av en iransk innvandrer. Han ble født i Tysland i 1967, lærte seg perfekt tysk, gjorde akademisk karriere og markerte seg etter hvert som en meget viktig skjønnlitterær forfatter. Hans siste roman, «Grosse Liebe», er mottatt med stor interesse, mens han fra før har en rekke prestisjepriser som blant annet Kleist-prisen, Hanna Arendt-prisen og Cicero-prisen.

Navid Kermani er ved siden av sitt skjønnlitterære forfatterskap også anerkjent som Islam-ekspert, og det trengs i et Europa der fanatiske islamister og like fanatiske muslim-hatere har fått dominere vår oppfatning av Islam. Kermani bedriver dessuten aktiv journalistikk og reiser mye i de muslimske land. Han er blitt karakterisert som en «grenseganger» (Grenzgänger) mellom vitenskap, journalistikk og litteratur.

I sin tale som endte med et «Takk Tyskland» fremhevet Karmani hvor viktig fremmedarbeiderne var for Tyskland i en tid da landet manglet arbeidskraft, men også hva Tyskland har betydd for immigrantene.

Det er intet land i Europa der innvandrere er blitt så integrert i samfunnet som Tyskland, fra barnehaver, skoler og universiteter til aktiv deltagelse i samfunnet som politikere (representert i alle partier unntatt nynazistene), kunstnere, forskere og forretningsfolk. Selvsagt eksisterer det også en bakside som reaksjonære imamer og den tyrkiske statsminister Erdogan utnytter – alt er ikke bare idyll - men når alt kommer til alt mener Kermani at det er mer å glede seg over enn å ergre seg over.

Han understreker at tyskerne som andre europeere som i dag lever i et sekularisert samfunn, må skaffe seg mer viten om religion. Da ville vi ikke få de negative reaksjoner mot jødenes omskjærelse, påpeker han.

I Tyskland er ikke det lenger noe stridsspørsmål, men i Norge kjører «bondepartister» og andre som tror de er radikale, frem uten å kjenne til hva omskjæring og rituell slakt betyr for jødedommen. Og den samme uvitenhet ser vi også når det gjelder islam. Navid Kermani burde oversettes til norsk og studeres i våre skoler og på våre universiteter og ikke minst burde han leses i Stortinget.