- Du er ikke et menneske. Du er en gris

Kikker opp på de gode drømmenes himmel, smiler mot den. Lenge. Det er ingen andre mennesker i hans søvns hav. Han liker det. At det bare er ham. Han og søvnen. Ingen skriker her. Ingen ler hånlig. Og her er det ingen som ikke snakker til ham, ikke ser ham, fullstendig og fullkomment ignorerer ham. For her er det bare ham. Og søvnens hav.

Men slik som i alle netter kommer det en plutselig og uventet brottsjø. Den gir intet forvarsel. Den er alliert med de andre, menneskene, de han ikke vil vite av. Og den er alliert med redselen i ham, nervøsiteten, den konstante følelsen av å måtte være på vakt. Mot ingenting. Og alt.

Og brottsjøen slenger ham brutalt inn på fast morgen. Dagen, den onde dagen begynner. Og hans kropp får tilbake sansene sine.

Redselen våkner samtidig med ham. Nervøsiteten. Den begynnende hodepinen som han vet vil vokse seg større og større i løpet av dagen. Angsten sitter i brystet, som en bølgende, virvlende, ond indre vind. Den sprer seg fra halsen, nedover brystet, til magen, ut til bena, til armene. Hendene er numne. Den krever så mye. Vil ham så mye. Noen ganger lammer den hele ham, som tusen blylodd av indre vind. Han må jobbe med den. Fokusere på den. Og den gjør ham så trett, så usigelig trett. Han orker ikke å gå på do når han våkner om natten. Han er for sliten. Han orker ikke å dusje. Han orker ikke å kle på seg. Angsten okkuperer alle krefter.

Han manøvrerer seg ut på badet. Pappmenneskene har dratt. Pappmor, pappfar og pappsøster. Kulissene, tørre som daggammelt brød. Selv ikke de har noen ord til ham. De er hjelpeløse kulisser til hans vedvarende helvete. Men heldigvis har de dratt. Heldigvis.

Han gjør sin morgenrutine: Stiller seg naken opp foran speilet. Sier: -Du er ikke et menneske. Du er en gris. Han gjentar rytmisk: -Du er ikke et menneske. Du er en gris. Du er ikke et menneske. Du er en gris. Mens han sier dette tar han tak i vommen, den ekle, stygge, bleike vommen, og disser den opp og ned. –Du er ikke et menneske. Du er en gris. Sier han. Og ser seg selv i øynene uten å vike med blikket.

Resten av dagen handler om usynlighet. Han vil og vil ikke være usynlig. Når han blir synlig er det fordi Hans, Petter eller Einar gjør ham til det. Hans er den verste. Det er han som har lært ham å si: -Du er ikke et menneske. Du er en gris.

Tidligere var de alle ivrige. Da gjorde de ham hypersynlig. Som et neonlys var han. Som en rund målskive, med den røde midten forlokkende tilgjengelig for alt onde, grusomme, sadistiske drittunger kunne finne på. Det var dynking i snøen. Det var slag i ansiktet. Det var stjeling av matpakker. Det var brenning med lighter. Det var å bli tatt på i dusjen. Gjemming av klær. Og så var det alle ordene. Alle kallenavnene, utskjellingen, syndebukktilværelsen.

Nå er det mindre av slikt. De har gått leie. Nå er det usynlighet. Ingen snakker til ham. Ingen ser på ham. Det er som om han ikke er til stede. Selv ikke læreren forholder seg til ham. Han ER ikke. Ingen ville merket om han ble borte. De ville trukket på skuldrene og spurt: -Hvem, sa du? Nei, han har jeg aldri sett.

Så han har bestemt seg. Og i dag skal det skje.

Han har alltid sett på søvnen som et hav, et blidt, varmt, omsorgsfullt hav. Han leste et sted at noen kalte søvnen Den lille død. Og han likte det. Døden. Fri fra nervøsiteten og redselen og usynligheten. Hodepinen og nakkesmertene. Dødens hav. Ja. Storebroren til søvnen. Dit vil han.

Han har sett seg ut et sted. Han har tilbragt mange kvelder her. Kikket ut på det forlokkende havet. Planlagt og lengtet.

Nå står han på klippen og er klar. Knyter skolissene til de to skoene sammen. Han hopper. Kulden sjokker alle sanser. Men han har bestemt seg. Han drar seg nedover, nedover. Langt ned mot bunnen. Panikken tar ham idet han går tom for luft. Han forsøker desperat å bevege seg oppover igjen. Men de sammenknyttede skoene gjør det umulig. Strømmen er også sterk. Han får panikk. Så gjør mangelen på surstoff hodet sløvere og sløvere. Han svelger vann. Virvler rundt i dypet.

Til slutt gir han etter, gir opp. Og langsomt kjenner han igjen søvnens mykhet. Jo. Døden er søvnens storebror, tenker han. Så myk. Og varm. Og den tar bort all smerte, all angst, all redsel. For døden er jeg synlig. DEN ser meg.

EPILOG:

Det fremkommer på Wikipedia atfem prosent av grunnskoleelever blir mobbet hver uke eller oftere.Høsten 2008 var det 614 000 elever i grunnskolen. Det vil si at ca 30.700 barn blir mobbet hver uke eller oftere.