Konspiratorisk koseprat

Det er for lengst brakt på det rene at Johan Galtung har lånt troverdighet til det samme ­tankegodset som var det ideologiske bakteppet for historiens­ verste massemord. Dette hindret ikke NRK fra å lage et «kose­intervju» med Galtung der han fikk presentere sin nye bok om lykke.

Galtung er grunnlegger av nettverket Transcend – A Peace Development Enviroment Network. På nettverkets nettsted finner man blant annet artikler som stiller spørsmål ved den offisielle versjonen av holocaust, hevder at «sionister» var ansvarlige for å overlate amerikanske atomhemmeligheter til Sovjetunionen og for drapet på John F. Kennedy, og som spår en snarlig krig mot Iran fordi jødiske bankierfamilier ønsker å sikre seg kontroll over de iranske bankene.

Som om ikke dette er nok, ba Galtung i et foredrag høsten 2011 tilhørerne legge merke­ til at Anders Behring Breivik var frimurer, samtidig som han omtalte frimurere som «kunst­­ige jøder». I samme foredrag anbefalte han bøkene til den antis­emittiske forfatteren Erik Rudstrøm. I ettertid har Galtung brukt en tekst av nynazisten William Pierce som dokumentasjon på at jøder kontrollerer amerikanske medier, og anbefalt alle å lese det antisemittiske skriftet Sions Vises Protokoller som en veiviser til hva som foregår i verden.

Ikke nevnt. I et intervju på NRK Dagsrevyen 12. mai ble ingenting av dette nevnt. I stedet ble Galtung presentert som «verdens første fredsforsker» med en imponerende mengde bøker bak seg, nettopp tilbake fra Sørkinahavet der han hadde­ drevet fredsmegling. I intervjuet­, som varte i omkring fem minutter, fikk Galtung anledning til å reklamere for sin nye bok om personlig lykke, som etter Galtungs mening inkluderte en ­følelse av velvære, tilfredshet med eget arbeid og å rydde opp i traumer i fortiden.

Dessverre har Galtung de siste årene gjort sitt, ikke til å rydde opp i slike traumer, men snarere­ forsterke dem. I tillegg til de omtalte tekstene kan man finne en pamflett på Transcends nordiske nettsted, etter all sannsynlighet skrevet av Galtung selv. Teksten, som er ment som en lærebok i konfliktanalyse, går gjennom en rekke forskjellige konflikter i eldre og nyere tid. En av disse er «konflikten» mellom jøder og tyskere, der «den sion­istiske krigserklæringen» mot Tyskland blir trukket frem som en del av bakteppet.

Det blir ikke spesifisert hva denne krigserklæringen skal ha gått ut på, men det er naturlig å identifisere den som den oppfordringen til boikott av tyske ­varer som ble fremmet av enkelte­ ­jødiske ledere utenfor Tyskland etter utnevnelsen av Adolf Hitler til tysk rikskansler i 1933.

Denne oppfordringen må sees på bakgrunn av at Hitler alle­rede hadde basert mye av agita­sjonen sin på påstander om at ­jødene befant seg i en evig kamp mot den tyske eller «ariske» ­rasen, samt at det allerede hadde forekommet angrep på jødiske­ enkeltpersoner og forretninger fra nazistiske stormtropper.

Forsvarskrig. Påstanden om en «krigserklæring» som del av forklaringen på nazistenes jødeforfølgelse har historisk sett lite for seg, både fordi det bare var snakk om en oppfordring til boikott og fordi­ det ikke fantes noen jødisk sentralmakt som kunne erklære en slik krig. Likevel brukes den svært ofte av moderne nynazister som ønsker å gjøre jødeforfølg­elsene til en slags forsvarskrig.

Rett skal være rett: Det kan også dreie seg om en annen «krigserklæring», nemlig Balfour-erklæringen av 1917, der den britiske utenriksministeren Arthur James Balfour gav sin støtte til opprettelsen av et ­jødisk «nasjonalhjem» i Palestina­ i håp om at dette skulle­ få jødiske samfunn i Tyskland, Russland og Amerika til å bli mer positive til de allierte.

Det er imidlertid lite som ­tyder på at denne noensinne påvirket opinionen i Tyskland i noen videre grad – tyske jøder forble stort sett lojale mot det tyske keiserriket, og ble heller ikke oppfattet som noen større­ sikkerhetsrisiko etter erklæringen. Derfor blir påstanden hverken mer eller mindre enn en ­avart av nazistenes påstander om at jødene hadde skylden for nederlaget i 1918 – om det nå er dette som er ment.

Talerør. Noen vil kanskje si at man må skille mellom Galtung som fredsforsker og inspirator og Galtung som spreder av konspirasjonsteorier. I november 2012, altså lenge etter at han hadde stått frem som forsvarer av Sions Vises Protokoller, var han taler på Fredskontorets ­jubileumsmøte sammen med blant andre journalistikkprofessor Sigurd Allern.

Men dessverre er det ikke så enkelt. For det er ikke hvilke som helst spekulasjoner Galtung har lånt troverdighet til. Påstander om «jødemakt» over banker­ og media var en viktig del av det ideologiske grunnlaget for nazistenes jødeutryddelser. Sions Vises Protokoller, skriftet Galtung anbefaler som en veiviser til dagens verden, utløste allerede i tiden like etter første ­verdenskrig store pogromer der så mange som 150.000 jøder kan ha mistet livet. Skriftet ble senere skolebok i Nazi-Tyskland.

Hat. Gjennom hele etterkrigstiden har skriftet sirkulert i ­enkelte kretser, noen ganger som en påstått «allegori» over andre maktgrupper som fri­murere eller Illuminati, men som regel for å legitimere fortsatt hat mot jøder. Å bidra til å gi dette tankegodset enda mer legitimitet er derfor så langt fra å bilegge gamle traumer som man kan komme, og potensielt svært farlig.

Gjennom et langt virke har Galtung opparbeidet en ganske­ så solid «kapital» av respekt og troverdighet. Ved å gjøre seg til talerør for den typen forestil­linger han de siste årene har fremmet, har han ikke kunnet unngå å låne noe av denne troverdigheten til disse forestil­lingene. Dessverre må vi se for oss at et ikke ubetydelig antall mennesker har lest eller hørt Galtung fremme dem, og tenkt at «når Galtung sier dette, er det vel noe i det».

Jødetesten. Ved å sende denne typen «kose­intervjuer» bidrar NRK til å opprettholde denne troverdigheten, og dermed i siste instans også gi legitimitet til Galtungs antisemittiske spekulasjoner. Nettopp derfor har også flere fredsforskningsinstitusjoner og konferanser de senere årene nektet å la Galtung delta. Samtidig ser det ut til å være en viss uvilje her i landet mot å ta endelig avstand fra Galtung.

En gang fantes det noe som het «jødetesten». Den var en måte å vurdere om en ytring var krenkende mot en etnisk eller sosial gruppe eller ikke ved at man forsøkte å bytte ut navnet på gruppen med «jøder». Tanken var selvsagt at om dette ikke var akseptabelt å si om jøder, ville det heller ikke være akseptabelt om andre grupper.

Den fortsatte aksepten av Galtung som blanding av orakel, ­eldre statsmann og trivelig «pludreonkel» tyder dessverre på at denne testen ikke lenger har den samme effekten som tidligere. Jeg vil derfor be leserne om å gjøre et mer moderne tankeeksperiment:

Islamisering. Sett at Galtung, i stedet for å lefle med antijødiske konspirasjons­teorier, hadde fremmet tilsvarende antiislamske teorier, og bedt til­hørerne legge merke til hvilke samfunnsaktører som var medlemmer i Arbeiderpartiet, fordi dette partiet arbeidet for en islamisering av Norge. La oss videre tenke oss at han hadde antydet at alle muslimer er forpliktet til å kjempe for å utbre sharialover over hele verden og at de har tillatelse til å lyve for vantro om dette tjener islams sak. La oss til slutt tenke oss at han, etter å ha blitt spurt hva han mente med dette, ikke hadde anbefalt alle å lese Sions Vises Protokoller som en veiviser til hva som foregår i verden i dag, men Anders Behring Breiviks manifest 2083 – A European Declaration of Independence. Er det noen som virkelig tror at Galtung ville vært velkommen til å snakke om fred og lykke om dette hadde vært tilfelle?

KRONIKKEN SOM FØRST BLE PUBLISERT PÅ MINERVANETT, ER PUBLISERT I VÅRT LANDS PAPIRUTGAVE 26. MAI 2014