Og bakom synger kirkene

Da Berlinmuren falt, kunne vi håpe at Europa ville bli forenet. Mikhail Gorbatsjov talte om «Det europeiske hus» med mange forskjellige rom, der man forsto og tolererte hverandre til tross for ulikhetene. Nå snakker president Vladimir Putin om at en russer, til forskjell fra folk i Vesten, «fremfor alt tenker på at det er en høyere moralsk forutbestemthet for mennesket, et høyere moralsk utgangspunkt.» Videre har russeren en dypere forståelse for kollektivet og er ikke så individualistisk og egoistisk orientert som vesterlendingen.

Slike generelle utsagn holder sjelden mot nærmere prøving. I stedet for å spørre om Putin «snakker sant», vil jeg derfor peke på historiske linjer som kan gi litt av bakgrunnen for utsagnene. Forøvrig er ikke Putin alene om sitt syn. Det er en utbredt oppfatning i dagens Russland at landet må vokte sine verdier, sin tradisjon og særegenhet og slik stå imot den vestlige liberalismen.

Forskjeller. Viktige forskjeller mellom Russland og Vest-Europa er resultat av skismaet mellom Øst- og Vestkirken. Mens Europa for øvrig fikk sin kristendom fra Roma, var Bysants, eller Konstantinopel – det østlige romerrikets hovedstad – utgangspunktet for kristningen av Russland. Det vil være umulig her å gå inn på noen dypere teologisk tolkning av forskjellene mellom de to kirkesamfunnene, men la oss se på enkelte elementer og ha i mente at kirketilknytning på et vis er som den skole kulturene har gått i. Selv en aldri så sekulær nåtid bærer preg av sin troende fortid.

Om kristendommens sentralfigur, Jesus Kristus, heter det at han er helt menneske og helt Gud på én og samme tid. Denne umulige posisjonen midt imellom og fullt ut i begge deler, en Gud som blir korsfestet og et menneske som gjenoppstår, «for jøder et anstøt, for hedninger en dårskap», som Paulus uttrykker det, er utgangspunktet for en rekke dogmatiske stridigheter.

Splittelsen. Dette ligger også bak splittelsen mellom Vest- og Østkirken, der Vestkirken fra ett synspunkt sett la aksenten og hovedvekten litt mer på Kristi menneskelige natur, mens Østkirken prioriterte hans guddommelige natur. Derved kom arven etter Vestkirken til å bli at man så mennesket som et individ.

Innen den østkirkelige innflytelsessfære legges vekten mer på den enkeltes ansvar for og sammenheng med kollektiv og samfunn. I Vestkirkens protestantiske, lutheranske utløper heter det at mennesket står alene med sin Gud. «Alle kan falle alene, men ingen kan bli frelst alene,» lyder det i russisk teologi.

Den betydelige samtidsteologen Antonij Surozhskij (død 2010) forstår med «individ» nettopp det ordet bokstavelig betyr: udelelig, altså kroppen. Den kan ikke deles. Egoismen tilhører likeledes individet. Vårt virkelige jeg kaller han «person». Personen er navnet på det som forbinder oss med alle andre. Den uttrykker seg gjennom kjærlighet; i Guds tanke lever vi som ekte, evige personer.

Menneskeverdet. I den vestkirkelige kulturkrets kom den europeiske filosofi til å utfolde seg med et viktig høydepunkt i Decartes' «Jeg tenker, altså er jeg». Filosofen Nikolaj Berdjajev (død 1948) innvender: «Ikke jeg tenker, vi tenker, det vil si, foretar en kjærlighetshandling med tanken. Og det er ikke tanken som beviser min eksistens, men viljen og kjærligheten som gjør dette.»

Østkirken er liksom orientert mer «en etasje opp» enn Vestkirken. Visst verdsettes den enkelte også der, men i sin usynlige og edleste skikkelse, i «Guds tanke», eller som det «ikon» man kan bli hvis det guddommelige som er i én, får komme til fullt uttrykk. Også menneskeverdet er «himmelsk» i Russland. De faktiske konkrete innbyggernes menneskerettigheter står det langt verre til med.

Blikket er rettet oppover og fremover innen den russiske kirke. Påskemorgen med oppstandelsen er den store høytiden, ikke det jordiske barnets fødsel julaften eller gudens korsfestelse langfredag. Det ligger et apokalyptisk forventningselement i så vel den russiske teologi som i den russiske kulturhistorie. Det er én av grunnene til at bolsjevikenes fremtidsvisjoner om det nye menneske og det nye samfunn kunne få fotfeste i Russland.

Bivirkning. Det var likevel en bivirkning av kirkesplittelsen som kom til å danne grunnlag for den største og mest skjebnesvangre forskjellen mellom Russland og Vesten.

I vest rådet paven. I øst hadde de ingen pave. Der utviklet de forskjellige kirkene seg på nasjonal grunn og ga grobunn for en sterkt religiøst orientert nasjonalisme, som vi også ser ubehagelig klare konturer av den dag i dag. Den er for øvrig – i likhet med andre av de enkeltheter jeg har skissert – ikke ukjent i Vesten heller.

Både i øst og i vest fantes en keiser. Den siste romerske keiser forsvant med muslimenes erobring av Konstantinopel i 1453, ikke med det vestlige romerrikets undergang i 471, slik vi lærer på skolen.

Mens det kom til strid mellom keiser og pave i Vest, ble kirke og verdslig makt så tett sammenvevet i øst at stat og keiser fikk noe guddommelig over seg. Vi var heldigere i vest. Når det er to autoriteter som krangler, kan man begynne å tenke selv. Finnes bare én autoritet å forholde seg til, er det langt vanskeligere å utarbeide en egen mening. Det gjelder spesielt når autoriteten har et guddommelig skjær.

Utvendig. Den russiske teologi heller mot en mystisk, inderlig forståelse av det kristne budskap, men er i historiens løp til dels blitt utvendiggjort. «Himmelvendtheten» ble til tro på og tillit til maktpersoner. Men heller ikke i vest kan vi si at forståelsen for kristendommen er bevart i sin beste skikkelse. Her drukner den også lett i utvendigheter.

Det er som om Vesten ser seg blind på mennesket, gudens død og det jordiske aspektet, mens Russland bare har blikk for menneskets forvandling til Gud og oppstandelsen. Begge steder står vi overfor karikaturer. Mennesket som individ står i vest i fare for å bli en forbruker styrt av drift og gener. I øst frister forståelsen for det kollektive ansvar og løftet om forvandling til å tro at én leder kan vise vei til en bedre verden.

Den betydeligste russiske filosofen, Vladimir Solovjov (død i 1900), betraktet kirkenes forening som den første forutsetning for fred og sosial rettferdighet. Kirkene skulle ikke smelte sammen til noe midt imellom, men bevare det beste i seg og anerkjenne hverandre – omtrent som i visjonen til Gorbatsjovs «Europeiske hus».

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 5. MAI 2014