Hva ville Supermann ha gjort?

I David Goyers tegneserie The Incident gir Supermann avkall på sitt amerikanske statsborgerskap i frustrasjon over myndighetenes realpolitiske posisjonering:

I intend to speak before the United Nations tomorrow and inform them that I am renouncing my U.S. citizenship. I am tired of having my actions construed as instruments of U.S. policy. Truth, justice and the American way – it’s not enough anymore. The world is too small. Too connected.

Bakgrunnen er at Supermann fløy til Teheran for å delta i en demonstrasjon mot Irans president Mahmoud Ahmadinejad. Slikt ble det diplomatisk krise av, siden USA var inne i en prosess med normalisering av forholdet til diktaturet.

Supermann gjør dermed en moralsk vurdering i en stadig mer sammenvevet verden, hvor nasjonale interesser ikke alene skal kunne diktere våre handlinger. Supermann har, som vi vet, de utroligste krefter. Det meste av tiden har han en enkel jobb: Når han ser en bankraner, fanger han en bankraner. Han kan forhindre meteorer fra å falle til bakken. Men når det gjelder moralske dilemmaer og politikk, er Supermann en vanlig borger hvis valg av «de beste» løsningene er like vanskelige som de valgene statsledere må ta. Det dreier seg om valg i spenningen mellom demokratier og diktaturer, mellom verdier og interesser, og mellom staters suverenitet og individers rettigheter. Et dagsaktuelt eksempel er hvordan den norske regjeringen nå forholder seg til Dalai Lamas kommende besøk til Norge i mai.

Styrke og svakhet

FN-systemets sammensetning medfører klare begrensninger for demokratispredning, og dialog med autoritære stater er en nødvendig del av internasjonale relasjoner. Men i slike institusjonelle dialogprosjekter finner man også prinsipiell relativisme. I praksis er folkeretten en begrensning på de demokratiske staters handlefrihet. Diktaturene gjør som de vil.

Kina og Russland utøver en smart strategi ved gradvis å endre normene i det internasjonale samfunnet. Kina lykkes langt på vei å befeste inntrykk av at folket er sysselsatte og mette.

Blant dem som har klippetro på de internasjonale institusjonenes utrettelige ferd mot demokrati, er man viss på at partidiktaturet vil falle. Men utfallet kan like gjerne bli mindre lystelig: At det internasjonale samfunn i fremtiden vil bestå av to parallelle globale systemer, gjensidig avhengige av hverandre: De autoritære statene på den ene siden, anført av Moskva og Beijing, og de demokratiske på den andre, skjønt forent i en global økonomisk orden. Dette kan antagelig bare skje med de demokratiske nasjonenes stilltiende aksept, hvor autoritære stater i stor grad kan argumentere for at menneskerettigheter er et nasjonalt anliggende.

FN er uten tvil verdens viktigste organisasjon. Den store styrken ligger i bredden av alliansen. Men bredden er også FNs største svakhet. I spørsmål om katastrofearbeid, nødhjelp, utdanning og helse er FN et fabelaktig instrument. Men FN-systemet og dets moralske beskaffenhet er ikke bedre enn summen av medlemslandenes politiske og etiske tilstand. Folkeretten, slik den forvaltes gjennom FN, er i bunn og grunn verken bedre eller verre enn sammensettingen av alliansen.

Sett utenfra kan FN fremstå som noe av en prateklubb. Internasjonalt diplomati, FN-korpset, talløse NGO-er og organisasjonsmennesker utdannet på eliteuniversiteter verden rundt har et eget språk og egne koder, vil noen hevde. Å forandre verdens tyrannier til det bedre fremstår ofte som en sisyfosoppgave innenfor det internasjonale forhandlingsrammeverket.

Sett innenfra fortoner det seg nok annerledes. Forhandlinger og interne prosesser bølger frem og tilbake og setter tusenvis av funksjonærer i arbeid. I korridorene vandres det og snakkes det, og man kommer frem til småskrittløsninger som kan vare over år. Alt dette er utvilsomt viktig, men de som står midt i prosessen kan nok også fanges av den. Man tror selv man får utrettet noe viktig, men ser ikke at den langsomme saksgangen også kan bidra til å forlenge brutale regimers levetid. Atomforhandlingene med Iran kan vise seg å bli et eksempel på en slik prosess – slik det trøstesløse spillet rundt konflikten i Darfur var, da verden satt i byråkratisk handlingslammelse mens et folkemord utspilte seg i hele sin bredde.

Nylig fikk Kina, Russland, Cuba og Saudi-Arabia seter i FNs menneskerettighetsråd, noe som fikk USAs FN-ambassadør Samantha Power til å si på tørrest mulig måte: ”De nyvalgte medlemmene av rådet begår vesentlige brudd på rettighetene rådet er utviklet for å fremme og beskytte. Selve valget er en påminnelse om at mye av rådets arbeid gjenstår”. Men det er lenge siden FNs menneskerettighetsråd ble tatt videre seriøst. Til det er forsamlingen for mye av en komedie. Verre er det om det internasjonale diplomatiet får et lignende tilsnitt: en relativisering og utglidning av de vestlige demokratienes aksentuering av sivile og politiske menneskerettigheter.

Et forbund av demokratiske stater?

Borgerkrigen i Syria er et av etterkrigstidens verste eksempler på kumulativ radikalisering av råskap. Samtidig sitter verdenssamfunnet ringside med Assad-venn Russland som portvokter. Sikkerhetsrådet har myndighet til å autorisere de tiltak som er nødvendig, gjennom det folkerettslige prinsippet Responsibility to protect (R2P), herunder bruk av militærmakt, for å ivareta internasjonal fred og sikkerhet. Men der kan altså Russland, for eksempel med sin støtte til, og våpenforsyning av Assad-regimet i Syria, sette bremsen på.

Etter erfaringene fra Afghanistan, Irak og Libya, med en stor grad av unilateral inngripen og – mildt sagt – blandede resultater, har det internasjonale samfunnet falt tilbake på «FN-sporet», kanskje mer enn noen gang før. I konflikter som i Syria står verdenssamfunnet overfor et tragisk dilemma. Handling eller (i praksis) laissez-faire: en valgsituasjon det er umulig å komme ut av med rene hender. Fravær av handling ser bedre ut på papiret (Irak-krigen huskes bedre enn ikke-intervensjonen i Rwanda), koster mindre og setter ikke geobalansen på prøve.

Den amerikanske historikeren Robert Kagan hevder at vi tar mye for gitt når det gjelder frihet og demokrati. På slutten av 1930-tallet eksisterte bare et dusin demokratier – i dag er tallet godt over hundre. Antallet kriger er redusert til en tredel. Vår tidsalder er mest kjent for krigen som aldri skjedde, mellom USA og Sovjetunionen.

Mange hevder at demokrativekst er resultatet av evolusjon – en symbiose av liberalt demokrati og internasjonale normsettende institusjoner. Kagan ser annerledes på det: Kanskje er det heller slik at demokrati, markedsøkonomi og globalisering vant terreng fordi USA og deres allierte var demokratier og hadde den kraft som skulle til for å påvirke store deler av verden til å gå i samme retning?

Verden er nå inne i en ideologisk pragmatisk periode, og demokratiene mister moralsk autoritet.

Da er FN en hendig legitimeringsstrategi, fordi institusjonen har en positiv konnotasjon ute blant folk flest. Som forfatteren Aslak Nore skriver i forordet til Powers bok Redningsmannen (2008), fremstår FN tidvis som et carte blanche for tyranner til å gjemme seg bak sine egne grenser.

Demokrati er et sivilisatorisk spørsmål. Robert Kagan er talsmann for at demokratiske nasjoner bør opprette Den demokratiske liga, en kompletterende organisasjon til FN. Kanskje er tiden moden for å lufte ideen på nytt? En slik organisasjon ville ikke være begrenset til europeere og amerikanere, men inkludere verdens andre store demokratier, som India, Brasil, Japan og Australia. Formålet er en mer potent geo-politisk kamp mot autokratier. Samtidig vil en slik organisasjon kunne trekke i dialektisk retning:

En demokratisk liga vil fremstå som en så prominent og fordelaktig klubb å være med i, at autokratiske stater vil kunne reformeres av ren inkluderingsvilje.

Ny kald krig?

Vil det faktum av demokratier jobber sammen danne grunnlag for en ny kald krig? Kagan mener dette er alarmistisk. Og den ideologiske konkurransen er allerede er i gang. Sergei Lavrov, Russlands utenriksminister, sa allerede i 2008: «For første gang på mange år, har en reell konkurransesituasjon dukket opp på markedet av ideer, mellom ulike verdisystemer og utviklingsmodeller.» Den gode nyheten, mente Lavrov, var at «Vesten er i ferd med å miste monopolet på globaliseringsprosessen.» Sant eller ikke: Demokratier bør ikke være forlegne med å gjøre hevd på egne verdier. Til det har vi ingen Supermann, heldigvis må man kunne si. Men de internasjonale institusjonene trenger sårt til dramatiske reformer, eller nye tilskudd, hvis vi skal unngå en global todelt forretningsorden, bestående av folkerettslig legitim autoritarisme, og av liberale demokratier, som i Candides defaitistiske ånd dyrker sin egen hage. Kan vi egentlig redde verden – enn si oss selv – med hagebruk?

Innlegget er en revidert utgave av en kronikk som sto på trykk i VG den 10.4.2014. Teksten er basert på et lengre essay i siste nummer av tidsskriftet Internasjonal Politikk og kan leses i sin helhet her. Se også intervju i Vårt Land.