Kirken - en anakronisme

Da pave Julius I endelig i år 350 erklærte at Jesu fødsel fant sted den 25. desember – på gudenes fødselsdag – bekreftet han at kristendommen ikke er så ulik de trossystemene som holdt tiden for å være guddommelig, og solen gud. Ikke så rart, siden solen i sine ulike posisjoner på himmelen i løpet av året er en eiendommelig framtoning urmennesket forbandt med grødeåret, tilgangen på mat og oddsene for å overleve. Guddommelige tider Ikke desto mindre er det påfallende at Kirken har lagt sine viktigste høytider til datoer direkte knyttet til jordens omløp rundt solen, og derved annektert alle solemerkene i kalenderåret – vinter- og sommersolverv, vår- og høstjevndøgn, samt 40-dagersmarkørene etter hver av disse fire kjernetidspunktene. De åtte solemerkene var guddommelige i menneskets forestillingsverden lenge før kristendommen, ikke minst fordi de på årshjulet utgjør hjørnene i et oktogon – et gammelt evighetsymbol. Kardinalhøytidene Kirken feirer altså jul – kelternes yulefest – den 25. desember, tre døgn etter vintersolverv (21.-22.), da solen «fødes» og daglengden begynner å øke etter tilsynelatende å ha stått stille i tre dager. En rekke guder er født på denne dagen – Osiris, Horus, Attis, Krishna, Mithra, Buddha, Dionysos, Adonis, Sol Invictus m.fl. – fordi de var solguder. Motstykket til jul er Johannesmesse, eller jonsok, populært kalt sankthans – kelternes lithafest – den 24. juni, tre dager etter sommersolverv (20.-21.), som Kirken feirer til minne om døperen Johannes. På samme måte som Jesus, ble han født tre døgn etter solsnu – bare seks måneder tidligere, som sumerernes vanngud Oannes. For også i sin høyeste posisjon på himmelen står solen stille i tre dager, da daglengden er uendret. Døperen sa treffende om sin mer berømte slektning: «Han skal vokse, jeg skal avta» (Joh. 3,30). Med referanse til solhøyden, regnet fra de to solvervene, stemmer utsagnet på en prikk. Påske – kelternes ostarafest, jf. eng. Easter – er Kirkens markering av Jesu død og oppstandelse, ved vårjevndøgn den 20.-21. mars, dvs. overgangen fra lange netter til lengre dager – derav påske, `forbigang` (hebr. pesach, eng. Passover). Men fordi Kirken også knytter påsken til første «soldag» (søndag) etter fullmåne, er høytiden bevegelig. Motstykket til påske er Mattismesse om høsten – kelternes mabonfest – ved jevndøgn den 21. september, som Kirken feirer til minne om apostelen Matteus. På årshjulet danner de fire høytidene et kors – ikke til å undres over at så mange guder ble korsfestet i tidligere tider: Attis, Krishna, Mithra, Tammuz, Iao, Hesus, Jesus m.fl. Livsløpet til disse frelserne beskriver nemlig solens posisjoner på himmelen under grødeårets faser – såtid, vekst, modning, høst og dvale – og dens betydning for liv og død. Det representerer vår tidligste vitenskap, senere omgjort til mytologi og religion. Sekundærhøytidene I førhistorisk tid var tallet 40 nært forbundet med solåret, bl.a. fordi det kan deles inn i ni 40-dagersperioder (=360 dager). 40-tallet forekommer hele 158 ganger i Bibelen, og gjennomsyrer kirkeåret: 40 dager etter vintersolverv, 2. februar – kelternes imbolcfest – feirer Kirken kyndelsmesse, eller lysmesse, til minne om første gang Jesus ble fremstilt i tempelet, og den 25. mars (eller nærmeste søndag, 40 uker før jul) er det Maria budskapsdag / Marimesse. 40 dager etter vårjevndøgn, 1. mai – kelternes beltanefest og primstavens gaukemesse – markerer Kirken Kristi himmelfartsdag, som er bevegelig av samme grunn som påsken. Ti dager senere er det pinse (eng. Pentecost, fra gresk pente, `50`). 40 dager etter sommersolverv, 2. august – kelternes lammas- eller lughnasafest – feirer flere kirkesamfunn en helgen, bl.a. apostelen Peter, derav Peters lenkers dag. Og endelig, 40 dager etter høstjevndøgn, idet vinteren setter inn, den 1. november (eller første søndag i november) – kelternes samhainfest – feirer Kirken allehelgensdag/helgemesse, til minne om avdøde helgener og martyrer (… og den 2. november, allesjelersdag, til minne om alle avdøde). Søndagen før er det bots- og bededag. Når Kirken slik har lagt sine fest- og merkedager til tider på året som sammenfaller nøyaktig med sol- og månefasene – grunnlaget for enhver hedensk festdag siden mennesket begynte å dyrke jorden – er det nærliggende at Kirkens trossetninger er like hule som forgjengernes myter, og Kirkens gud like åndløs som antikkens allfader. Det Kirken har gjort, er å raffinere en primitiv astronomisk vitenskap til intetsigende religiøse dogmer – à la den godtroende keiseren som lot seg forlede til å tro han var påkledd, mens de nye klærne egentlig bare avslørte hans nakenhet. Kirken er derfor en malplassert fortidslevning i vår så opplyste tid.