Sabotasje og sutring i skyttergravene – ytterligere kommentarer til Morland

Men først til innlegget. Det virker rimelig, som Westermoen skriver i en kommentar til det, at motivet for forslag A i Kirkemøtets behandling av ekteskapsforståelsen var «… et forsøk på å støtte bispemøtetets mindretall og fastholde en klassisk ekteskapsforståelse, for slik å avslutte debatten». Og man kan saktens være enig med ham i at det «… burde være helt unødvendig av kirkemøtet å vedta å fastholde noe som er vedtatt tidligere …». Det har man imidlertid nå gjort forsøk på, og mislyktes.

Men når Westermoen så hevder «… at et slikt vedtak blir nedstemt burde ikke ha noen vesentlig betydning - bortsett fra at det skaper usikkerhet og forvirring», blir det vanskeligere å følge ham.

Her er det viktig å være klar over at dette punktet i vedtaket ikke er en tilfeldig innarbeidet formulering. Faktisk endret man i Kirkerådets behandling direktørens forslag til formulering(«I tråd med tidligere Kirkemøtebehandlinger vil Kirkemøtet fastholde en ekteskapsforståelse som innebærer at ekteskapet er et forhold mellom én mann og én kvinne») til «Kirkemøtet fastholder tidligere vedtak som innebærer at ekteskapet er et forhold mellom én mann og én kvinne», som er den formulering som også finnes i forslag A. Morland var en av forslagsstillerne Det er uklart om denne endringen ble oppfattet som å være betydningsfull, men jeg ville anta at det er av en viss betydning at man nå ikke har fastholdt tidligere vedtak, og ikke bare tidligere behandlinger.

Nå er det ikke så viktig hva Westermoen mener, for så vidt som jeg oppfatter ham slik at han ikke (lenger?) er medlem av Kirkemøtet. Av samme grunn er det ikke så viktig hva jeg mener, heller, selv om jeg nylig har rykket opp fra 2. til 1. varamann i et menighetsråd … .

Men Morland, som er medlem av Kirkerådets arbeidsutvalg, har uttalt følgende, til Vårt Land 11. april:«Alle vil etter hvert betale en høy pris for at flere nå vil bryte reglene som er vedtatt Kirkemøtet. Dette bryter ned Kirkemøtets autoritet og man applauderer at biskopene saboterer tidligere vedtak som kirkens «storting» har gjort.» (Westermoen uttrykker seg i samme retning, men i mer skjønnsomme ordelag: «Dersom biskopene nå lager nye ordninger, har jeg vanskelig for å se det på noen annen måte enn at kirkemøtets flertall i praksis tilsidesettes.»)

Sabotere er et sterkt uttrykk, og uttrykket kommer i et underlig lys når det faktisk er slik at Morland selv har ønsket at Kirkemøtet skulle vedta å fastholde tidligere vedtak, men ikke har fått gjennomslag for det. I tilknytning til dette fremmer han følgende synspunkt, om en protokolltilførsel der kirkemøtemedlemmer ber biskopene engasjere seg i saken: «Men dersom dette blir fulgt opp så minner det om sutring der de ber biskopene om å gjøre det de selv ikke fikk til på Kirkemøtet.»

På egen sutring kjenner man andres: I sitt innlegg skriver Morland: «Voteringsorden var slik fleirtalet i komitéen rådde til. Det var nemleg viktig for oss å få fram forslag der det var samsvar mellom premiss og konklusjon.» I intervjuet sier han imidlertid: «Utfallet hadde blitt annerledes dersom avstemmingen hadde blitt lagt opp annerledes.» Han fikk det altså slik han ville ha det, men nå ville han ikke hatt det slik likevel. Man minnes formuleringen ‘hvem skal jeg ligne denne slekt med?’

Siden det er påske, er det kanskje rimelig å minne om at i den mest kjente bibelhistorien om sutring vel er fra umiddelbart etter den første påsken, der israelsfolket lengter tilbake til kjøttgrytene i Egypt. Som kjent ble det orden på provianteringen, ved inngripen ovenfra. Når Morland nå sutrer før påske, er det fordi han ikke har full tillit til de ikke fullt så høye makter som nå må gripe inn. I hans Gosen, som han ikke lyktes med å lede kirkemøtet tilbake til, var ting på stell – biskopene var mot det han er mot.

Et hovedanliggende for Westermoen synes å være: «Det at kirkemøtets medlemmer anklager andre for å komme med "ugyldige tolkninger", mener jeg bidrar til å bryte ned det kirkelige felleskapet … .» Mitt anliggende er – og på dette punkt er jeg enig med Morland – at det må være lov å drøfte gyldigheten av tolkninger. Men ordbruken må være skjønnsom. Anklager om sabotasje og sutring innebærer at ‘forsoning blir vanskeligere’, og «… ‘skyttergravene blir gravd dypere …», for å bruke et par av Westermoens formuleringer.