Når gudsforståelser kolliderer

Tirsdag denne uken avviste Kirke­møtet i Den norske kirke med knapt flertall vigselsliturgi og forbønn for likekjønnede ekteskap. På sosiale medier som Facebook kom bilder og oppdateringer fra folk som meldte seg ut av Den norske kirke i protest.

Jeg forstår dem godt. Kjærlighet mellom mennesker, uansett kjønn, er unikt og verdifullt.

Det er ganske freidig av en muslim å legge seg opp i kirkens teologi. Det skal jeg derfor ikke gjøre. Stortingsrepresentanter har heller ikke det privilegiet å fortolke Guds ord, for statens myndigheter styrer ikke folks personlige overbevisning eller forhold til Gud.

Det jeg likevel kan si noe om, er helt generelt hva som kan bidra til å forandre en religion.

Her er ett forslag: Bli der. Hold deg fast, om så bare med neglene, som om du hang på kanten av et stup. Bruk hver eneste lille muskel for å holde deg der, også når noen snøftende tramper forbi og sier at «du har ikke forstått noen ting». Løft deg opp med fingertuppene, og når det gjør vondt, så husk at du gjør dette ikke bare for deg selv, men for så mange andre. For alle som kommer etter, for alle som vil leve frie liv – og samtidig ha nærhet til Gud.

Noen må bli værende for å forandre religionen fra innsiden.

Ikke som femtekolonister, indre «angripere», men som oppriktig kjempende for hvilken forståelse av Gud som skal vinne frem for neste generasjoner.

Det er mange grunner til å være kritisk til organisert religion: Det gir grunnlag for maktutøvelse, maktdemonstrasjon, undertrykking, overgrep. Det ser man i alle religioner: At det finnes et hierarki og at det gjennom historiens løp har blitt misbrukt. Men mange 
søker likevel det organiserte, til fellesskapet det gir, til innrammingen av livet. Til tradisjonene, til den gjensidige forståelsen av hva det vil si å være troende, praktiserende og nær Gud.

Ikke minst gir organisert religion noen fortolkninger større autoritet enn andre.

Man skaper ikke romslighet og toleranse gjennom ytre tvang eller påtrykk. Skjønt: Ingen religioner er fritatt for ytre kritikk. Samfunnets flombelysning gjelder også teologiske spørsmål.

Men man trenger også indre autoritet for å skape forandring. Legitimitet hos dem man ønsker å forandre synspunktene til. Derfor holder det ikke alltid å mestre eller ha kunnskap om, man må «tilhøre».

Derfor: Bli. I hvert fall om hjertet ditt sier at din Gud ikke diskriminerer likekjønnet kjærlighet.

Innenfor islam foregår mange 
av de samme diskusjonene. Det 
opponeres mot tradisjonell teologi der mannens vitnesbyrd er verdt mer enn kvinnes. Der hun arver mindre fordi «hun trenger mindre».

De som opponerer defineres ofte ut av religionen av andre, tyngre aktører. De mister autoritet og gjennomslagskraft.

Jeg er for eksempel vilt begeistret for den kanadiske lesbiske, feministiske muslimen Irshad Manji, og amerikanske Amina Wadud. Begge formidler progressive fortolkninger av islam. Men jeg har ingen illusjoner om hvem slike når ut til: De treffer folk som meg. Ikke mennene med lange skjegg og lett avvisende mine.

Verdien av at de likevel forblir muslimer er uvurderlig. I små skritt gir de andre personer håp om forandring. I små skritt menneskeliggjør de den forandringen. I små skritt blir forandringen til.

Jo visst gjør det vondt når gudsforståelser kolliderer. Smerten blir imidlertid større for flere hvis de ikke gjør det.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 11. APRIL 2014