Når mor blir Gud

Først publisert som kronikk i Aftenposten 30. mars

I sitt bidrag til å forstå abortdebatten anno 2014, treffer Jone Salomonsen noe helt sentralt når hun spør «Hvem eier barna?» (Aftenposten 15.03). Imidlertid slår hun inn åpne dører når spørsmålet rettes retorisk mot KrF. Spørsmålet hennes bør heller snus mot hele den politiske offentligheten, i lys av de nye premissene for å praktisere fri abort som er i ferd med å bli etablert i dag. Det er for lengst praksis at kvinnen selv, og ikke Gud, eier det ufødte barnet: Gud er borte og mor har tatt hans plass. Det viktige spørsmålet i dag bør være hva slags konsekvenser dette har for menneskesynet.

At Gud er den som gir liv, har vært det grunnleggende premisset gjennom hele vår kristne kulturhistorie, og er ikke spesielt for KrF. I tidligere tider skulle barn avles for himmelriket og oppdras på vegne av Gud. Foreldrene hadde delegert myndighet fra Gud selv. Akkurat hvordan dette har blitt forstått, har endret seg gjennom historien, men det skal ikke mye tankekraft til for å forstå at dette forankret barnets verdi og rettigheter. Den kristne kulturhistoriens forbud mot fosterfordrivelse og kristenrettens forbud mot utsetting av barn var utslag av dette. Uttrykk som «barn er en gave» kommer også fra dette premisset. Når dette premisset er satt ut av spill, trenger vi ny refleksjon over det ufødte barnets verdi.

Vi har lenge visst at det ikke er noen plass for Gud i vår moderne innretning av livet – Nietzsche formulerte Guds død allerede i 1880-årene. Imidlertid har vi, slik britiske Terry Eagleton nylig formulerte det, levd som om Gud fremdeles finnes – inntil nå. Det er først nå virkningen av Guds død begynner å gjøre seg gjeldende i kulturen. At mor har tatt Guds plass er allerede formulert med begrepet «skapelsesbeslutning». I debatten om surrogati ble dette begrepet brukt for å legitimere at den som bestemmer at barna skal bli til, er rette forelder til barnet. Etikkprofessor Berge Solberg viste hvordan «skapelsesbeslutning» stemmer med fundamentale moralske intuisjoner i befolkningen om hva som gjør oss til foreldre (Aftenposten 13.10.2010). Det betyr at foreldreskap fremdeles oppleves som noe ubetinget – men bare hvis det er ønsket og intendert. Dermed kan vi godta fri abort av hvilken som helst grunn når det gjelder uønsket graviditet, mens vi foreløpig har større problemer med selektiv abort der hvor det allerede er tatt en beslutning om foreldreskap. Vi møter ideen også i dagligtalen, hvor det første og absolutt vanligste spørsmålet man møter som gravid kvinne, er «var det planlagt?» De siste årene er det også stadig mer akseptert å ha et forbehold i sin egen skapelsesbeslutning – man bestemmer på forhånd om man vil ønske et barn med Downs eller andre ekstra belastninger velkomment. Ettersom man har bestemt dette på forhånd, blir en eventuell provosert abort en naturlig konsekvens. Et annet forbehold kan være at man ønsker ett barn og ikke tvillinger, og velger å fjerne den ene. Bør vi ikke diskutere hvor retten til å gjøre disse valgene kommer fra?

Jone Salomonsen skriver at retten til selvbestemt abort er lakmustesten på kvinners status og menneskeverd. Jeg mener at Salomonsen, og andre som mener at abortspørsmålet er ferdig debattert, viser store blindfelt i sin horisont fordi deres argumenter i abortdebatten er fryst fast til kampen for kvinnens rettigheter. Ett slikt blindfelt er at de nye premissene for dagens abortpraksis har langt videre konsekvenser enn en snever debatt om kvinners selvbestemmelse. Dette er ikke minst tydelig i prosessen mot legalisering av eutanasi, hvor premisset er det samme, nemlig at mennesket eier seg selv. Når Gud er borte, er det også umulig å forstå meningen med lidelse, og ønsket om å avslutte livet er en helt logisk konsekvens. Forbudet mot eutanasi er, som forbudet mot abort, en levning fra forestillingen om Guds eierskap til mennesket. Den som eier livet, kan også ta livet.

Et annet blindfelt er fars rolle. Hvis mor har tatt Guds plass, er et selvsagt spørsmål hvor far er blitt av? – en etterlysning flere har kommet med, Karin Moe i Klassekampen 8. mars, og nå sist Morten Horn i Aftenposten (20.03).

Retten til fri abort er ingen rettighet norske kvinner vil gi fra seg, det er ikke der diskusjonen står. Det er antakelig også temmelig vanskelig å gjeninnføre Gud i kulturen. Men nettopp derfor trenger vi en mye bredere diskusjon om premissene og konsekvensene av dagens abortpraksis. For hvis Gud er borte i kulturen, hjelper det neppe at kvinnen har tatt hans plass. Vinterens abortdebatt viser dessverre at heller ikke kvinnen er barnets beste beskytter. Derfor trenger vi alternative måter å tenke om foster og menneskeverd på. Diskusjonen må utvides til å inkludere analyse av, og alternativer til, det menneskesyn som er i ferd med å tegne seg.