Biskopenes fravær i debatten.

I en tidligere sendt Nrk debatt, hvor utgangspunktet var tidligere likestillingsminister Lysbakkens ”ammeutspill”, så understreket den daværende ministeren fars betydning. Både for barnet, men ikke minst for far og farsrollen i seg selv.Argumentene kjenner man lett igjen fra de siste årenes debatt om svangerskapspermisjon. Disse synspunktene er det da også lagt betydelig vekt på i den lovgivingen som nå er vedtatt. Far skal klart tilkjennes en stadig større rolle i egne barns liv.

Et mål det er lett å gi sin tilslutning til, dersom den gjelder alle barn. For dem som av mange grunner opplever det smertefulle å ikke ha, eller å ha hatt en far, fremstår argumentasjonen også som viktig og god.Den store selvmotsigelsen er imidlertid at den rødgrønne regjeringen allerede for noen få år siden (I 2008) - til tross for alle argumenter og velvalgte ord om fars betydning – allikevel valgte å fremme forslag for Stortinget som formelt, og i praksis gjorde barn farløse.

Far fjernet.

For; i 2008 ble det vedtatt en rekke nye lover som - til tross for den forutgående debatten som også på det tidspunktet understreket fars betydning - allikevel i praksis gjorde kjønnsspørsmålet uvesentlig i spørsmålet om oppdragelse og oppvekst. F.eks den nye barneloven , ekteskapsloven, adopsjonsloven samt bioteknologiloven. Ingen problematiske forskere med synspunkter eller kart som ikke stemte med det politiske terrenget har vært velkommen for å vurdere sakens mange sider, ei heller de mulige problematiske følger for barna ved dette lovverket. En langpasning og rett i mål så å si.

Mulige konsekvenser for de ufødte barna har derfor vært et ikke - tema så lenge pressgruppen(e) bak lovforslagene påberopte seg en generell rett til barn, helt uavhengig av biologiske forutsetninger, og at all annen argumentasjon derfor har vært å betrakte som sterkt diskriminerende.En av konsekvensene av denne lovgivningen er at barn som fødes av lesbiske mødre som er gift etter den nye ekteskapsloven, og som har benyttet seg av retten til befruktning på statens bekostning, pr. definisjon ikke kan ha noen far fordi loven ikke tillater både far og medmor.

For disse barna, så har de stortingspolitikere som støttet lovforslagene og som bidro til flertallet, bidratt til den formelt – og i praksis vedtatte farløshet. Altså i sterkt kontrast til både Lysbakkens og andre politikeres tilsynelatende vern om fars betydning for barn.

Og nå dessverre, med mange biskoper i folkekirken på laget, som så langt - i alle fall tilsynelatende - har valgt å ikke løfte dette spørsmålet og disse barna frem i offentligheten.

De glemtes savn og sorg.

Helse og Omsorgsdepartementets rundskriv i 2011, som presiserte at fastleger ikke hadde anledning til å reservere seg mot å bidra til kunstig inseminasjon for lesbisk samlevende, måtte forstås som en logisk konsekvens av lovverket, og at man derfor ønsker flere barn uten fedre, eller i det minste – kanskje for samvittighetens skyld - ikke problematiserer situasjonen. Lovgivningen som tillater barnet å oppsøke sin biologiske far etter fylte atten kan knapt tillegges betydning i denne sammenhengen, hvor det jo nettopp er anonymiteten som er det bærende element i lovverket.

Den samme anonymiteten som barnet altså må leve med i hele sin oppvekst.Nettopp de årene som i størst grad former et menneske.

I denne perioden finnes det ingen tilgjengelig viten om far. Ingen svar kan gis. Selv ikke et så enkelt spørsmål som : lever far ? , kan besvares. Det må være sårt for barn i barnehage og på skolen aldri på noe tidspunkt å kunne gi et eneste svar om far.

Absolutt ingen svar finnes tilgjengelig.

At disse barna (fra år 2026,ved fylte 18 år) i voksen alder vil peke på lovgiverne (og sine foresatte) og spør hvorfor de tillot år med savn og lengsel og fortvilelse, må med all rimelighet kunne forventes.Det kan være er et voldsomt spill med enkeltmenneskets skjebne og livsløp å være frarøvet halve sin identitet og historie.

Jeg registrerer med stigende undring flertallsbiskopenes fravær i debatten om disse barna og deres situasjon, og hva som blir kirkens syn på barnet når kirkelig vigsel for samkjønnede eventuelt innføres.

Så langt har biskopene ikke drøftet og forsvart dette offentlig. Avisen Vårt Land  og Erling Rimehaug har tidligere tilkjennegitt sitt synspunkt på kirkelig vigsel av samkjønnede som en linje man ikke støtter.

Nettopp av hensyn til barna.

Hvordan kan så biskopene forsvare den planlagte farløsheten i et teologisk og etisk perspektiv ?