Lær av fotballen

Den norske kirke står trolig foran stor prestemangel. Presteinnvandring, utsettelse av pensjonsalderen og frivillig innsats fra ordinerte prester uten kirkelig stilling kan dempe krisen noe. Men tabellen fra etatsrapporten fra FADs kirkeavdeling, som du finner i Ingvild Osbergs bidrag i Nytt Norsk Kirkeblads siste nummer, antyder fortsatt store utfordringer: 60% av prestene i Den norske kirke var i 2012 over 50 år. 27% var over 60 år, og kan dermed komme til å gå av med AFP når som helst.

Noen av prestene kan tjene på prestemangelen. Ønsker du bare å bevege deg et par timer ut fra Oslo kan du ende opp som eneste søker til en stilling. Er du villig til å ta jobb i Nord-Norge, finnes det eksempler på de som har fått 80.000 i såkallt «sign-on-fee». All ære både til prester som flytter på seg og til bispedømmer som tenker kreativt. Samtidig løser ikke dette prestemangelen nasjonalt. Om bispedømmene på sikt skulle overby hverandre i lønn fører det neppe til at flere 20-åringer studerer teologi.

Hva skal vi gjøre? «Vi trenger kraftsamling for rekruttering», som Ole Inge Bekkelund fra Kirkerådet sier i intervjuet i siste nummer av Nytt Norsk Kirkeblad. Vi trenger en rekrutteringskampanje. Kirkerådets julekampanje viste oss en kommunikasjonsavdeling med evne til å overraske. Men denne gangen ligger neppe løsningen i sentral kommunikasjon. Den ligger i lokal kommunikasjon. For hvem har kontakt med potensielle teologistudenter? I hvilke miljøer finner man ungdom og unge voksne som vurderer å bli prester? Hvor kan ungdom få gode samtaler om hvordan det er å jobbe i kirka? Svaret er trolig i hovedsak: I menighetenes ungdomsarbeid og i de kristne organisasjonene. Joda, noen teologistudenter og prester har lite kirkelig bakgrunn. Men de fleste har vært med i et ungdomsarbeid, kanskje gått lederkurs, kanskje fått mer og mer ansvar, tenkt «dette er jo meningsfullt» og kanskje fått spørsmålet av noen: «Du har ikke vurdert å bli prest, da?»

Hvordan kan vi motivere menigheter og organisasjoner til å gjøre rekruttering til kirkelig tjeneste til en integrert del av sitt ungdomsarbeid? Vi kan satse på idealisme. Eller vi kan begynne å belønne. I dag blir hverken menigheter eller organisasjoner belønnet for rekrutteringsarbeidet de gjør. De eneste som belønnes for økt rekruttering, er fakultetene som får flere studenter. Menigheten der jeg selv vokste opp, Furnes i Ringsaker, har de siste 15 årene fostret 3, snart kanskje 4, prester. Organisasjoner som KFUK-KFUM, Acta og KRIK har stått sentralt i mangfoldige presters vei fram mot teologistudiet. Det gir dem en viktig rolle knyttet til kirken, men de får ingenting formelt igjen for det. De har ingen direkte incentiver til å bli mer bevisst rekrutteringen og snakke mer om kirken som et naturlig arbeidssted.

Her er en tabloid og lite utredet idé: Lær av fotballen. Norges Fotballforbund har fra 2002 en ordning for trenings- og utdanningskompensasjon: Den første klubben som gir en spiller proffkontrakt, skal betale en kompensasjon til klubbene som har stått for trening og utdanning i alderen 12 til 21 år.

Kan vi gjøre noe lignende i Den norske kirke – at menigheter som er så heldig å få prester, belønner miljøene de en gang ble rekruttert fra? Den konkrete utformingen kan diskuteres, og er en sak for kloke hoder. Én mulig løsning: teologistudenter i starten av studiet registrerer hvilket miljø som inspirerte dem mest til å studere teologi, og bispedømmer som siden ansetter disse prestene, er forpliktet til å betale et årlig beløp til denne organisasjonen og menigheten. Om beløpet for eksempel ble satt til 1000 kroner, ville hvert bispedømme årlig betale i overkant av 100.000 kroner i kompensasjon til miljøene som fostret talentene. Samtidig ville den menighet som lærte opp en ungdom som siden ble prest, de neste 40 årene kunne innkassere 40.000 kr, kanskje øremerket til sitt ungdomsarbeid. Fikk en organisasjon fram 100 prester over en 10-årsperiode, ville de framover kunne innkassere 100.000 i året til sitt arbeid.

Som sagt: Dette må utredes videre. Men faktum er samtidig at en slik ordning ville koste for de som er så privilegerte å få tilsette prester, belønne de som gjør den viktigste jobben for rekruttering til prestetjeneste, styrke de mest rekrutterende miljøene til ytterligere satsning i sitt ungdomsarbeid, og ikke minst utelukke at Den norske kirke bruker millioner på reklamekampanjer som ikke når sin målgruppe. Kan det bli bedre enn det?

Nytt Norsk Kirkeblads nr 2/2014 inneholder utenom denne lederen også intervjuer med rekrutteringsansvarlig for kirkerådet, leder ved karrieresenteret ved Universitetet i Oslo og seks prester som velger ikke å jobbe i Den norske kirke. Bladet inneholder også bidrag fra Presteforeningens Ingvil Osberg, rekrutteringsansvarlig ved Teologisk Fakultet Angela Mjaaland, teologistudent Sara Elisabeth Moss og Svolværs sokneprest Nils Jøran Riedl.