Psykiatere vil at flere syke skal straffes

Å leve med kriminalitet, psykisk sykdom og rus er en utfordring. Å kalle en spade for en spade kan være vondt.

Den psykologiske krigføringen og den fysiske volden man utsettes for er plagsom og farlig.

I frykt regimer er selve frykten stemplet på fienden. "Du er redd for meg! Ha ha.

Den bevisste latteren påkaller enda mer angst.

Livet på utsiden av samfunnet er tøft.

De kan aldri komme på innsiden, for der er fienden.

Den gamle diagnosen psykopati er modifisert. Det er ikke samfunnet som er endret, men menneskene i samfunnet.

Et liv i kriminalitet bærer mange "frukter", som man ikke hadde hatt uten.

Moral, lov og rett trigger dem, men er også uten for deres forståelse.

I en artikkel forleden drøftet man incest og respons på behandling. Forskning viste 0 effekt. Noen behandlere mente at kompetansen var for liten og snever.

Sykdom gir gevinst hos enkelte. Persillebladet kommer frem. "Du kan ikke ta meg", leken er tydelig.

Observasjoner over tid viser at normal sex ikke eksisterer i deres verden.

Normal sex er fornedrende. Kjærlighet er for svake romantikere og drømmere. De viser styrke der andre ser svakhet, makt og markeringsbehov. Alt som minner om et forhold er straff og tvang. Ringen, er selve tvangssymbolet. Mafiabossen himself, you see.

Har jeg oppmerksomheten nå?

Vold er et uttrykk, ikke en følelse.

Følelsene mangler.

Tillærte fakter fungerer godt.

Hendene i kors viser holdningen. Makten som beskyttelse. De foldede hender som maktutøvelse, ikke som bønn.

Straff skal virke avskrekkende og beskytte samfunnet. Sikkerhet er prioritert.

Forventninger om skolegang og tilbake til samfunnet er naivt i mange tilfeller. Vi vet aldri når tankene svirrer i feil retning. Justeringer er nødvendig 24/7.

Diagnosen forteller noe om mennesket, men handlingene sier mest.

Ansatte i kriminalomsorgen tenker langsiktig. Det må også samfunnet gjøre.

Kunnskap om det enkelte individ er vesentlig.

Mange gjengangere lever et liv som på utsiden.

De møster sine tråder og blir ikke bedre.

De får signaler fra uteverdenen som de ikke kan tolke. Med hemninger og vinning for øyet, er det lettvindt å beskylde andre for å være "fiender som skal uskadeliggjøres". Hvem står på den listen; Kvinner, barn, fremmede kulturer, homofile, gamle mennesker, troen. Alle, som er svake i deres øyne, og som ikke fortjener livets rett. "Jeg tar livet av meg", blir en spøk i slike sammenhenger.

Rus og vold er "gode" verktøy for å fullbyrde showet.

Skuespill er et stort problem, og det må avdekkes nøye. Den selvpålagte sykdommen slår av og til ut i full blomst, når de har en skjult agenda. De benytter enhver anledning til å håne andre for den atferden de selv utøver, for å forsvare sin egen opptreden. Menneskene er reduserte midler. Det er uttrykk for en kriminell tankegang.

Å få livet redusert av kriminalitet er ikke faglig forsvarlig poltikk.