Når tullesak blir fanesak. Om reservasjonsrett og kvinnedag.

Og saken det gjelder, årets store kampsak, er intet mindre enn - hold dere fast - et nei til at leger skal kune reservere seg mot å henvise til abort.

Dette er en kampsak som virkelig får de store sakene til å blekne. «Kanskje den viktigste saken å gå i tog for siden jeg ble født», sa en av de unge aktivistene på TV. Glemt er likelønn, barnehagedekning, trafficking, tvangsekteskap, internasjonal solidaritet og skolegang for verdens unge jenter. For her er det mobilisering som gjelder!

For dette er en sak som selger. Begeistringen hos gammelfeministene over å ha funnet en sak det er let å selge er til å ta å føle på. Mest av alt minner de om unge frp’ere som fryder seg over skolevalgsstemmer som er vunnet på sleivete argumenter om billig sprit og fri porno. Så lenge det er oppslutning er det håp. Og som på skolevalgene er det mye applaus og lite substans.Aldri før har vel så mange ropt så høyt for så lite.

For hva dreier reservasjonsdebatten seg om – egentlig?

Saken dreier seg om enkelte leger – visstnok rundt hundre i tallet – skal få tilbake retten til å nekte å henvise kvinner til abort. I praksis, og som oftest, vil det si å måtte sende dem over gangen, til neste legedør. Denne retten hadde legene fra abortloven ble vedtatt i 1979 og fram til 2011, da den ble fjernet ved et administrativt pennestrøk av den rødgrønne regjeringen. Og så sent som i 2013, før det politiske presset tiltok, ble retten til å reservere seg ved «ved alvorlige samvittighetskonflikter knyttet til liv og død» støttet av Legeforeningen. Her snakker vi i tillegg om en rett som fungerte uproblematisk i 30 år, uten en eneste formell klagesak på bordet. Toppet med retten til fritt legevalg og retten til å oppsøke sykehus direkte for å avtale abortinngrep er det vanskelig å se at reservasjonsretten betyr noe som helst når det gjelder abortretten.

Men disse hundre legene skal altså knebles og tvinges inn i rekkene. Nå er det ikke lenger administrative pennestrøk som gjelder - dette er blitt politikk på stortings- og regjeringsnivå, må vite. Vil de ikke, så skal de. For disse representerer det siste hinderet for den Hellige Abortrett - abort uten motforestillinger, uten noen som i ord og handling kan formidle at abort i seg selv har en etisk side som gjør at noen ikke har samvittighet til å delta. Da vil vi heller ha leger i den andre enden av skalaen, leger som tilbyr abort uten motforestillinger ved enhver komplikasjon.

Og Dagbladet, som alltid låner øre til de svake og undertrykte, er full av empati overfor stortingsrepresentant Heidi Nordby Lunde – AKA Vampus – som på grunn av regjeringsforliket tvinges til å stemme mot sin overbevisning. «En personlig kostnad for meg», sier hun i Dagbladet. I en sak som dreier seg om den personlige kostnaden leger kjenner ved å handle mot sin samvittighet. Og ingen, verken journalisten eller Vampus selv, klarer å se ironien.

Kan det virkelig være, slik som feministene hevder, at dette er omkamp om abortloven? Kan denne saken virkelig ha en slik sprengkraft, når den ikke hadde det mellom 1979 og 2011?

Eller kan det være at vi ved å fokusere på en tullesak klarer å vri fokuset bort fra de tunge og problematiske spørsmålene i forhold til dagens abortlov? Spørsmål som handler om bioteknologi, kjønnsseleksjon, tvillingabort, genetisk rensing og senvirkninger etter abortinngrep? Alle saker som rokker ved hele tankegangen for abortloven – at enhver kvinne skal få ta abort innen 12. uke uten at noen stiller spørsmål om hvorfor og uten at man kobler inn etikk. Vi velger å se bort fra at dagens framskritt innen genetisk forskning gjør det til et tidsspørsmål før vi vil se seleksjon som ikke bare er rettet mot sykdom og avvik, men mot kjønn, utseende og personlige egenskaper. Dette spørsmålet er så brennbart at det blir ramaskrik når Marte Wexelsen Goksøyr våger å snakke om det ekskluderende samfunn. Denne debatten kommer vi ikke utenom, men vi fyller tiden enn så lenge med tull.

Årets valg av kampsak gjør at kvinnebevegelsen framstår som snever, navlebeskuende og uten sans for proporsjoner. Det er synd, så lenge verden er nok av viktige saker å slåss for. Verdens kvinner kunne trenge søstre fra det rike Norge som slåss for deres sak. I år fikk de det ikke. Det er synd.