Ekstremisme i abortdebatten

Men så ikke med politisk redaktør i Dagbladet, Marie Simonsen. I sin avis skriver hun i dag at "De fleste som diskuterer abortloven sier to ting; vi støtter abortloven, men ingen er vel for abort. Jo, jeg er for abort". Marie Simonsen er altså ikke bare for abortloven, men hun uttrykker at hun ser det som en god ting at fostre aborteres. Jeg ble mildest talt sjokkert over å lese et slikt utsagn, og det er nesten så jeg lurer på om damen virkelig fatter rekkevidden av det hun skriver? Jeg har aldri lest noe lignende. Man er vant til at selv tilhengenere av abortloven uttrykker en viss sorg eller betenkelighet over antallet aborter i vårt land, men dette gjelder altså ikke Marie Simonsen. Hun ser det som en god ting at det foretas aborter. Skal vi da oppfatte det som at hun vil føle glede jo flere fostre som aborteres? Jo flere aborter, jo bedre liv for norske kvinner?

Selv er jeg av den oppfatningen at det ikke er avgjørende om det er kvinnen eller en nemd som avgjør om abort skal gjennomføres. Det avgjørende spørsmålet for mitt vedkommende er hvilke kriterier som legges til grunn. Jeg ser dagens abortlov som en følge av fortidens store urett som ble begått mot kvinner som ble "uønsket" gravide. Det er ikke tvil om at disse ulykkelige kvinnene ble utsatt for grove ydmykelser og samfunnets fordømmelse, mens mannen i mange tilfeller gikk fri. Jeg forstår godt at minnet om disse tilstandene fremdeles opprører kvinner, og at de kjemper med alle midler for at fortidens uretter ikke skal gjenoppstå ved at samfunnet forbyr abort fullt og helt.

Jeg må innrømme at jeg heller ikke er så begeistret for begrepet "sorteringssamfunnet". Det er jo faktisk ikke slik at vårt samfunn fører en politikk med sikte på å utrydde visse lidelser eller syndromer gjennom vår abortlovgivning. Vi har tvert imot lagt til rette for at hvert enkelt foreldrepar selv kan avgjøre om de ser seg i stand til å ta ansvaret for et barn som krever ekstra mye av omsorg og tilrettelegging. Å sammenligne dette med naziregiments systematiske utryddelse av handikappede, synes jeg er å begå en grov urett mot de foreldrene som føler seg ute av stand til å ta ansvaret for et sterkt handikappet barn. Det er en himmelvid forskjell mellom en ideologi som har som siktemål å utrydde alle avvik, og det å ha en abortlov som åpner for at foreldrene selv avgjør om de vil ta imot et sterkt handikappet barn.

På det andre ekstreme ytterpunktet finner vi Marie Simonsen, som ikke bare synes det er flott og fint at kvinner tar så mange aborter som bare det, men som sidestiller en eventuell reservasjonsrett for fastleger mot å henvise til abort med at kvinner "fortsatt skal fordømmes for den urgamle synd å bli gravid og ta abort." Dette er så langt fra intensjonen med en reservasjonsrett som det er mulig å komme. Regjeringen ønsker selvsagt ikke å åpne for at fastleger skal få rett til å fordømme kvinnene, men at de skal få lov til å følge sin samvittighet i et vanskelig etisk spørsmål for mange.

Jeg er forøvrig meget forundret over at en person som dominerer norsk mediedebatt i så stor grad som Mariie Simonsen, er så indignert over den store tausheten omkring abort, som hun mener preger det norske mediesamfunnet. Hun av alle burde da ha muligheten til å sette dette spørsmålet på dagsordenen i langt større grad enn hva som er tilfellet i dag. Og den offenltige tausheten mener Marie Simonsen er årsaken til alle de "skremmende spekulasjonene" som finner sted i mediene: "Kvinner bruker abort som prevensjon. Kvinner sorterer bort fostre med de minste funksjonshemminger. Kvinner aborterer en tvilling og beholder den andre. Kvinner tar abort fordi det ikke passer karrieren. Og siste nytt; kvinner slanker fostre for å få små søte babyer med fare for alvorlige helseskader. Kvinner fremstilles i det hele tatt i media som rene monstre som kynisk utnytter moderne teknologi for å føde den perfekte baby når det passer dem. Alle skrekkscenarioer, hvor selv fostre med ganespalte blir abortert, må dagens kvinner svare for. Skyld og skam skal kvinner fortsatt ha."

Det ganske pussige er at mye av det Simonsen her trekker frem, er saker som stammer fra hennes egen avis. Dersom det kun er "skremmende spekulasjoner" uten hold i virkeligheten at norske kvinner har ulike motiver for å ønske abort, bør vel Simonsen ta et alvorlig oppgjør med sin egen redaktør. Og hva mener hun egentlig? Skal det nedlegges forbud mot å omtale enkelte kvinners tvilsomme motiver for å ville ønske abort? Skal kvinner holdes rene og uskyldige og alle fakta som hentyder til det mostatte skal forbys offentliggjort? Simonsen synes å ønske at den gamle tendensen til å fordømme og støte ut kvinner som ble uønsket gravide skal oppveies av en journalistikk der alt som kan sette et skår i bildet av kvinner som utelukkende samvittighetsfulle, hederlige og idealistiske skal forties. Slik kan vi selvsagt ikke ha det i et moderne mediesamfunn. Dersom enkelte kvinner(eller menn) har motiver for å ta abort, som samfunnet generelt finner etisk betenkelige, bør det selvsagt omtales i offentligheten, og diskuteres. Eksmpler som er etisk diskutable er f eks abort for å bestemme kjønn, abortering av "overtallige" fostre og abort av fostre med bare mindre fysiske "defekter". Det burde være en selvfølge at disse tilfellene omfattes av samfunnets felles etikkdebatter.

Marie Siminsen synes å oppfatte alt som gjelder etiske spørsmål vedrørende abort som utidige angrep på kvinner. Hun utviser en form for hårsårhet overfor kvinner som virker fullstendig overdreven på meg. Skal kvinner være beskyttede individer som skal få gjøre alle sine valg helt uavhengig av samfunnets etiske regler forøvrig? Men samtidig synes jeg det er svært utidig å sammenligne abort med nazisamfunnets systematiske utryddelse av handikappede og jeg er heller ikke med på at en abort er å sammenligne med et mord på en voksen person. Tross alt er fosteret et liv som kun såvidt er påbegynt, og selv om jeg personlig aldri kunne medvirke til en abort, fordi jeg mener at ethvert påbegynt liv er hellig og ukrenkelig, er det en himmelvid forskjell på å ta abort og det å gå ut og myrde en person. Enhver slik sammenligning er bare av det onde og er etter min mening med på å tilfører debatten uheldig og provoserende affektsynspunkter.

Personlig misliker jeg sterkt ektremist-standpunktene i abordebatten. Og jeg er ikke i tvil om at Marie Simonsen i Dagbladet representerer det ytterste ekstremistandpunktet blant aborttilhengerne. Men dessverre har vi også mange ekstremister på den andre ytterkanten.

Fredelig og saklig dialog er alltid det beste.

Sverre Avnskog