Brunostens venner

Horten kommune måtte gjøre retrett i sin vurdering av brunosten som uhensiktsmessig pålegg i matpakka. Kommunen hevder at det ikke ble innført noe forbud, men maktet likevel å sette sinnene i kok, ikke bare i Vestfold-byen, men i hele nasjonen.

Landbruksorganisasjonene bør være superlykkelige over at brunosten ble utsatt for dette angrepet. Saken gir dem mulighet til å sette opp et viktig spørsmål: Hvordan sikrer vi grunnlaget for at både brunost og annen norsk tradisjonsmat blir produsert i fremtiden?

Samme dag som VG kommunens tilbaketog ble gjort kjent, hadde avisen en større reportasje fra Stjørdal under vignetten «Den siste bonde». 47 år gamle Tor Buan har to sønner. Ingen av dem kan tenke seg å bli melkebonde som faren.

Lignende historier florerer i norske bygder. Såkalte melkekvoter selges en mas. Fire av ti bønder er i en deprimerende tilstand. De tror ikke at noen vil overta gården og livsverket.

Vi kan tenke oss hvilke følelser som er involvert når en gård forsvinner etter mange generasjoners innsats og hardt arbeid. Følelsene på det personlige plan er vel verdt å ta alvorlig, men enda verre er den strukturelle krisen som vil måtte komme. Det handler om bosetting og grunnlaget for at distriktene skal leve.

De som vokser opp, er ikke dummere enn at de merker pessimismen i generasjonen over. Denne forsterkes for hvert nyhetsoppslag om bøndenes vanskelige situasjon og hver gang Trygve Hegnar hakker på bøndene og landbruksstøtten.

Nå trengs det aktiv motjunkturpolitikk. For regjeringen kjennes det ikke naturlig å gå i bresjen for en redningsaksjon, men vi håper at Venstre og KrF tar på seg rollen som brunostens venner og setter krystallklare krav til Høyre og Frp.