Toleranse og ytringsfrihet

Verdibegrepet ´toleranse´ har dessverre gått over til å bli et maktord som av flere benyttes i herskerteknisk øyemed. Basisen i toleransen er at man lar være å direkte eller indirekte hindre ytringer og en praksis som en selv tar avstand fra. Forutsett at det man distanserer seg fra dog foregår under lovverkets intensjoner for å beskytte medborgernes liv og helse. En kan selvsagt oppleve seg å ha gode og gjennomtenkte grunner for å motsi visse ytringer og praksis, men ut fra respekt for forskjelligheter og alles plass i samfunnet vil man like vel ikke nekte meningsytringene eller undertrykke deres rett til fritt å definere egne liv.

Toleransen skal nettopp være et forsvar for minoritetens rett til å forsvare sin livsrett, sine rettigheter og meninger, I stedet erfarer vi ikke sjeldent at dette verdibegrepet har endret seg til et polemisk grep som skal forsvare maktgruppers agendaer ad hoc; d.v.s. verdibegrepet misbrukes. Det blir et misbruk fordi den genuine toleranse er forståelsen og aksepten av forskjellighet; anerkjennelsen av motsetninger og deres verdi i fellesskapet. Altså troen på at man kan leve sammen side om side, selv om man ikke ligner på hverandre og selv om man går i mindre eller mer utakt seg i mellom. Mitt frihetsrom slutter der ditt begynner, og vice versa.

Men toleransebegrepet har altså dessverre endret seg i diskursen. Nå ser det ut til at dette verdibegrepet ikke lenger står for at vi skal aksepteres i vår forskjellighet og se verdiene i uenighet og motsetninger. Flere tegn i samfunnet viser at veien mot det sekulærhumanistiske meningssamfunnet allerede er fastlagt kurs; en vei der man paradoksalt nok i toleransens navn vil fortrenge og mobbe bort, og i verste fall forby, andres oppfatninger.
Men en slik utvikling går ikke i retning av mer humanisme, men mot intoleranse, ensretting og meningskontroll ved hjelp av maktspråk og retoriske grep ikledd de beste kostymer hentet fra humanismens og "de gode krefters" kostymelager.

Det som er paradoksalt og bemerkelsesverdig er at det som skal være forsvaret for mindretallets rett til å uttrykke og forsvare sitt syn blir omgjort til flertallets rett til å trumfe gjennom flertallets mening, dvs det som p.t. er sosialt og politisk korrekt. Som nevnt annet sted blir demokratiet her det samme som ulveflokken og lammet som i fellesskapet skal
avgjøre hva som skal være lunsjen. Men dette får konsekvenser: Engsteligheten for å avvike fra det samfunnsmessig sosialt og politisk korrekte blir dermed faktisk økende jo lengre man fortsetter på dette sporet.

En oppegående samfunnsdeltager anser at de regler og lover som samfunnet bygger på også skal oppleves som fornuftige av andre borgere; selv om de har en annen religion, tradisjoner eller tro enn en selv. Men en og annen gang registrerer vi at intolerante samfunnsdeltagere forlanger toleranse og ytringsfrihet for egne ytringer, men vil like vel desto verre ikke vise toleranse for forskjellighet i verdier, og for andres livssyn og tro de selv mener er uakseptable og forkastelige. Her er det en skrikende inkonsekvens.

Men på den annen side når man ser på ytringsfriheten er de intolerante også omfattet av prinsippene og reglene for ytringsrett- og ytringsfrihet; på samme måte som de tolerante for øvrig. Vi bør m.a.o. bære med oss erkjennelsen av at verdiene ytringsfrihet og toleranse ikke sjeldent kommer i konflikt.

Videre: Det er tydeligvis ikke så mange som kjenner til ordet "toleranse" sin bakgrunn, d.v.s. ordets historiske røtter. Det er vel sannsynligvis derfor at påfallende få kobler vestens kulturarv med toleransebegrepet; fordi man temmelig ureflektert velger å se på de historiske bruddene på denne verdien. Men ikke sjeldent fortrenges i samme skeptiske åndedrag at man er barn av samme idétradisjon som faktisk gir dem muligheter til å ytre seg åpent og nettopp kritisk: Dvs å kunne delta i samfunnsdebatten hvor de fritt kan ytre seg og kritisk granske, bedømme og beskrive hendelser, individer, religioner, tradisjoner og utviklingslinjer; alt med dynamikken i den vestlige kulturarv, ytringsfriheten og trykkefriheten i ryggen. Den tradisjonen som har resultert i denne muligheten, og gitt oss denne plattformen å operere ifra, har dype og langtvirkende røtter i akkurat den tradisjonen som ofte blir kritisert for å være den intolerante; nemlig den jødisk-kristne tradisjonen.

Vestens samfunn med sine demokratier har faktisk vokst frem og tatt form ut av den nevnte tradisjonens verdier og tenkning. Her fra disse tradisjonene har tankene om de menneskelige rettighetene hentet sine frø og videre blitt utviklet og utformet. Dette skjedde altså nettopp i fase med denne tradisjonen og kulturarvens indre. IKKE etter at flere har lagt dette nevnte bak seg langt senere.

Det virker altså noe ironisk at toleransen i flere av de kristendomkritiske kretsene ikke sjeldent har meget klare grenser og preges av nettopp intoleranse. Mange hevder at man ut fra sitt praktisk relativistiske eller filosofiske grunnsyn er toleransens fanebærere. Men de tolererer samtidig ikke enkelte andre gruppers rett til å definere sitt liv og sine etiske valg
ut fra sin religiøse tro. F.eks. ut fra en konservativ kristen teologisk tradisjon eller endog verre viser til bibelen selv som kilde for sin tro og overbevisning. Men denne intolerante toleransen bidrar unektelig til å underminere de mest sentrale byggestener for det åpne demokratiet; nemlig tankefrihet, trosfrihet og ytringsfrihet. Fortsetter og forsterkes dette, så
befinner vi oss ikke i en dynamisk demokratisk utvikling og prosess, men sakte og umerkelig befinner vi oss på et spor til en type udemokratisk meningselite-samfunn hvor de som "vet bedre", de "egentlig tolerante" får monopol på både sannheten, verdidefinisjonene samfunnet bygger på og dermed makten.

Flere i ateistkretser er så overbevist om egne standpunkters selvinnlysende evidens at det nærmest oppfattes som kontradiktorisk å verne om toleranse samtidig som man identifiser sin tro i fase med kirkens bekjennelser, tradisjonen og konservativ kristen tro. Denne oppfatningen har muligens sin basis i avtradisjonalisering og at aller verst røttene til toleransebegrepet per se er avklippet. Og høyst sannsynlig at grunnleggende idétradisjoner har blitt neglisjert, så videre forvrengt til et vrengebilde av kristendommen. Det er her et poeng å vise til de jødisk-kristne røttene som faktisk også i positiv grad har påvirket og påvirker vestens utvikling. Middelalderens skolastikk er f.eks. å oppfatte som vuggen til det moderne samfunnet hvor vitenskapen står sentralt. Ikke minst med sine begrepsresonnement, analyser og kildekritiske innstilling.

Men dog bør vi alle minnes om følgende: Uansett er det vesentlig at man benytter ytringsfriheten; at man vet å bruke den slik at både dialog, drøfting og kritikk kan målbæres - helst i saklige former. Men å ikke tåle andres intoleranse er altså som nevnt tidligere en noe pussig verdimessig selvmotsigelse. Man bør dog en og annen gang påminnes om at ytringsfriheten skal brukes, ikke misbrukes. På en viss måte skal toleransen ta sitt
utgangspunkt i mottageren; ikke hos avsenderen. Hvis man altså insisterer på toleranse og videre dog inkriminerer intoleranse, så forstår man heller ikke hva ytringsfriheten faktisk innebærer.
Det kan faktisk se ut som at frihetsbegrepet har blitt en noe uhåndterlig størrelse. Og tankefriheten som er ytringsfrihetens forutsetning har tilsynelatende blitt en størrelse som man i vesten har visse problemer med å forholde seg til.

Og apropos: Det er nettopp derfor vi skal lytte aktivt til dem som har erfart ufriheten og sågar livsretten truet. Vi skal lytte til Marte Wexelsen Goksøyr. Hun vet hva hun snakker om. Hennes vitnesbyrd bærer autensitetens umiskjennelige preg; det er livets skaper selv som ytrer seg bak hennes ord. Det er fra henne og andre utsatte at erkjennelsen og den harde sannheten om samfunnet kommer.

You don´t need religion or membership in a humanistic group to have morals. If you can´t determine right from wrong you lack empathy. Not a defined relgion or philosophy.