Normale familier, savn og trøst

I det gamle jordbrukssamfunnet jobbet familiene i produksjonsfellesskapet ofte hver for seg. Mor arbeidet inne, far arbeidet ute på jordet, med tømmer drift, jakt eller fiske, var lenge bortet fra hjemmet, og barna gjetet dyrene eller samlet seg i grupper på vandring etter jobb langt unna de voksne.

Levealderen var kort, og ekteskapsinngåelsen sent i livet, halve barneflokken vokste ikke opp, og besteforeldrene ble ikke en del av barna sine liv lenge. Mange opplevde at eldre søsken var de nærmeste voksne.

Mens de enkle jeger- samler samfunn bød på få oppgaver for barna, hadde jordbrukssamfunnet og det tidlig industrisamfunnet mange oppgaver som barna kunne gjøre.

Hovedmåltidet, middagen, kunne ofte spises kjønnsdelt.

Overklassens klubber, og herremiddager forteller også om en kjønnsdelt verden.

Det offentlige rom, byens gater og kafeer, var mennenes verden.

Mannen i husholdet hadde stor makt over sin hustru og sine barn, deres yrkesvalg og fremtid (der dette var aktuelt).

Patriarken utgjorde samfunnets autoritet.

Makten utgikk fra Gud selv og forgrenet seg i samfunnspyramiden, via biskoper og prester, gjennom kongen, lensherrer og familiefaren.

Familiefaren var en del av et maktsystemet i samfunnet.

Familien og slekten tok seg av oppgaver som senere ble et offentlig anliggende, f.eks økonomisk ansvar for eldre familiemedlemmer og lov og orden i husholdet. Gårdsarven var alderstrygd. Barn hadde forpliktelse overfor foreldrene, et ansvar som ingen ellers hadde.

De barnløse gikk en utrygg fremtid i møte.

Familiene var et produksjons og overlevelsesfelleskap, ikke et samværsfellesskap.

Ideen om familien som et sosial enhet, som skulle bruke tid på samvær med hverandre, eksisterte ikke.

Den var ikke basert på felles følelser og søndagsturer.

Den var mer et gjensidig nett av forpliktelser for felles overlevelse enn en enhet preget av en særegen intimitet.

De barna som vokste opp var ofte hos ammer. Familien var ikke en enhet der fellesskapet i stor grad bygget på barn og følelsesliv (1780).

"Ut å søke tjeneste."

Som unge, fra 10 års alder, bodde de hos andre voksne for å lære seg et yrke eller for å arbeide.

Fattige bønders barn ble derfor utgift for dem selv og inntekt for de rike.

Barna vokste opp blant tjenerne. Pike betyr barn og tjener. Familien var tuftet på forpliktelser og regler.

Togetherness, skjedde i andre sammenhenger, på torget eller ved rituelle festbegivenheter, i manns eller kvinnegruppa- ikke innenfor familien som sådan.

Det meste lå allikevel åpent for barna sine øyne. Kongens morgentoilett var næmest et offentlig rituale.

I 1975 var bruken av marihuana ca 5 % ( 20% av 15-20 åringer hadde prøvd ), for de som hadde brukt stoffet mer enn 100 ganger.

Mange oppga at de hadde blitt tilbudt hasj og sterkere stoffer(10-20%). Det vil si at narkotiske stoffer var lett tilgjengelig.

Narkotiske stoffer førte med seg samfunnsproblemer med store dimensjoner, som blant annet tyveri, prostitusjon, utvikling av kriminelle miljøer og spredning av Aids og andre sykdommer.

I 1989 var gjennomsnittsalderen for det første møtet med alkohol 14-15 år for begge kjønn.

Jentene drakk like ofte som gutter. En Oslo gutt mellom 20-25 år drakk 5 liter alkohol/år.

En jente drakk litt under tre liter.

En jente, 15-25, som hadde vært full mer enn 50 ganger i livet steg fra 5% i 1970 til 15% i 1985, mens guttene hele tiden lå på 25-30%.

Røyking var for nedadgående fram til 1982, da det steg for guttenes vedkommende(35%), Jenter lå litt høyere (tall fra Oslo).

Ungdomskulturen med gjengen på gatehjørnet, i rare klær, skapte avstand og fremmedgjøring av ungdommen.

På slutten av 90-tallet var ungdomstallet beregnet synkende med 70-100 000 færre enn i 1985.

I moderne samfunn kommer kravene. "Lykkes jeg ikke er det min egen skyld". Kravene oppleves som individuelle. Å være fattig blir noe selvforskylt i motsetning til et samfunn hvor mange er fattige. I gamle samfunn var motsetningen til høy og lav gitt på forhånd.

De fleste rike er født rike. Fattigdom er også arvelig.

Man beveger seg mot et velstående og hardere samfunn.

Indentitene i det gamle samfunnet bestemte hvem du var og hva du skulle bli. Tradisjonene førte til at man oppdro sine barn slik foreldrene hadde gjort og man brukte de samme redskaper og utøvde de samme yrker.

Utviklingen i moderne samfunn har ført til at individet har stått tydeligere frem.

Eksteskapet handler ikke om å finne den rette, men å skape lykken sammen uten tradisjonene som fundament. Ekteskapet er en slags kontrakt ikke en avgjørelse. De som ikke har et bevisst forhold til tradisjonene velger utradisjonelt.

Det moderne samfunn har få oppskrifter og mange kokker(kulturell frisetting).

Subkulturen vokser frem. De fremstår som noe man må gjøre, konstruere seg selv, ikke finne seg selv.

Å vokse opp kan bety at man formes til medlemmer av et samfunn og en kultur (dialekt, vaner).

Vi formes som individer (unik).

Oppveksten kan forstås som utvikling av kompetanse, av evne til å handle og forstå.

Å knytte vennskap og evnen til kjærlighet, krever et språk. Evnen til å uttrykke seg og evnen til å forstå, må læres.

Funksjonell analfabetisme handler ikke om å kunne bokstavene, men å kommunisere på et nivå som kreves (20% i USA, 1985). Det er flere enn landet har i utdanning.

Mange av dem som roter seg inn i problemer er mennesker som har lav sosial handlingsdyktighet og manglende evne til å håndtere dagliglivet. De mangler almen kompetanse, både sosialt og kulturelt.

Oppvekst er å lære, bli kompetent, i stand til å mestre livet; yrkeslivet, samlivet, følelseslivet og hverdagslivet ved hjelp av språk, uttrykk, forståelse, kritisk refleksjon og se seg selv i en større sammenheng (verden).

Identitetskonstruksjon er evne til å skape og utvikle seg selv. Man må lære og gripe andres perspektiv på verden.

Ved sosial desentrering setter man seg selv i en annens sted, men vet samtidig forskjellen fra en selv. (Man hører at noen er mobbet, og tenker på hva man selv hadde følt).

Man må ha evnen til å systematisere og organisere informasjon, slik at man kan plassere det i hodet og gi det en mening. Slik forvandles informasjon til kunnskap.

Prosessen krever konsentrasjon og evnen til å fordype seg over lengre tid.

Evnen til å systematisere og skape mening av informasjon, konsentrasjon og fordypning over tid er kvalifikasjonskrav i det moderne samfunnet.

Å tilegne seg en slik kunnskap handler om evnen til kommunikasjon, sosial desentrering, språk, uttrykk, selvrefleksjon, identitetsdannelse, konsentrasjon og fordypning.

Hvordan skjer det hos barna?

(Frønes,1989).