Kjærlighet er vekst, dynamis, selvovervinnelse. Jeg er uenig med Sunniva Gylver

Frasen «Størst av alt er kjærligheten» . har dessverre etablert seg som om det skulle være et biibelsk sitat. Det er det ikke. Det Paulus skriver om, hvor dette nevnte sitatet angivelig skal være hentet fra, er om tro, om håpet og om kjærligheten. Og så kunkluderer han slik: "Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten."

I dag har det dessverre dannet seg en mening om at kjærlighet er

en følelse

. Det er selvsagt noe tøv. Følelser er derimot konsekvenser av praktisert kjærlighet. Kjærlighet er desto mer

forholdet

til sin neste. Nemlig mellom to subjekter. Da er det en fordring; selvovervinnelse og en kraft Kristus inviterer til å bli en levende del av.

Det handler altså om å våge å være til stede i nået; i det blivende

. Genuin kjærlighet må f.eks. også sette grenser; både for en selv og den man er i relasjon og interaksjon med. Dvs kjærlighetshandlinger også kan komme til å såre. Og dette erfares høyst sannsynlig ikke spesielt trivelig av den som opplever grensesettingen. Ergo er også vonde (!) følelser konsekvenser av praktisert kjærlighet. Kristus` tydelige og bestemte grensesettinger spesielt som generelt- eksemplene er legio - og jagingen (med pisk!) av selgerne fra tempelplassen ble høyst sannsynlig opplevet som alt annet enn  "

alt er kjærlighet

"? Og videre: Man prioriterer

i fase med kjærligheten selv

den andre til fordel for egne ønsker/interesser nettopp fordi man elsker den andre. Fordi man elsker den andre som seg selv. Man kan i flere slike tilfeller rent subjektivt bli skuffet og lei fordi man ikke får det godet man ville ha til fordel for den andres behov i nået. Som deretter på sin side gir av seg selv i neste omgang i en kjærlighetsrelasjon.

Det fineste her i verden er at man er autentisk over for den man er i verbal som nonverbal interaksjon med. Det er

du

... og det er jeg. Og her burde kirkens teologer våge å være langt mer (!) fordrende i forhold til den de kommer i dialog med om livet generelt og ekteskapet spesielt. Men kirken har altså for lengst så og si lagt individualetikken innerst i skapet og fremmer heller sosialetiske som samfunnsetiske generelle standpunkter og krav. Her i dette feltet truer de nemlig ingen. For dette å støte noen er også siste ønske, hvor individualismens fanebærere og uangripelige krav ikke skal provoseres. Kirken har "glemt", dvs våger ikke lenger å snakke om den enkelte og at forutsetningene for oppstandelse... er død.

Når det står at vi skal elske vår neste, vår ektefelle, så er ikke det en tøvete oppfordring om at man skal mobilisere

følselser

overfor den andre. Når Kristus sier at vi skal elske våre fiender er på samme måte heller ikke det et krav om at skal FØLE kjærlighet for denne nesten. Det betyr at man skal mobilisere ånd, sjel og vilje for å behandle vår neste ordentlig og med respekt. Aktivt lytte. Aktivt se. UT OVER egne grenser. Til tross for hva som finnes i oss av emosjonelle krefter som får oss til å ville handle negativt, verbalt som fysisk. Å se vår neste gjennom egen bitterhet og sårhet er reduserende for både den som gjør dette og den andre som blir innrammet slik.

Fordringen om det å elske går altså på HELE mennesket, nemlig ånd, følelse og vilje. IKKE kun følelsen: Først når kjærligheten er integrert i HELE mennesket... slik at både hjertet, ånden, både følelse og vilje, både hensynet til egne overbevisninger og den andres behov blir integrert blir det også troverdig ut fra det moralteologiske og etiske synspunktet man mener å ha oversikt over i utgangspunktet.

Noen av de gamle eventyrene er bærere av dyp menneskevisdom: Man forelsker seg i ens drømmebilder og håpsbilder av et menneske - den ene siden; men som kjent blir vi gift med "den andre siden"; den som egentlig

er

der. Og da blir det en feil i ettertid å anklage den andre for at vedkommende ikke tilfredsstilte eller tilfredsstiller våre egne bilder og forventninger av vedkommende? Nettopp fordi vi ikke aktivt våget eller villet ta oss tid til å aktivt se og lytte, men tok litt for meget for gitt? Altså man glemte selverkjennelsens del av forholdet. Kjærlighet er altså også selvovervinnelse.

Og dette sistnevnte, nemlig det relasjonelle og det individuelle i lys av Kristus, er et ledd av prestens oppgaver hva gjelder relasjonen til oss alle som er underveis. Og ang. ekteskapet: Kirken burde for lengst ha trukket mennesker med og som nevnt vist at folkeeventyrenes budskap om at det hører til TO brylluper i det ene. Dette er en nødvendig del av det å bli moden og seende. Dvs DETTE er genuin kjærlighet underveis og i praksis. TO brylluper fordi når man etter hvert oppdager at den andre er noe annet enn hva egne bilder og drømmer forespeilet... så går man inn med ny modnende fordrende kjærlighet og "gifter"/bekrefter så seg med den som egentlig er der - og var der hele tiden. Skal man realisere seg selv, så må det skje i den rammen man ER og har valgt. Dvs som givende. DA finner man også tilbake til seg selv som elskende. Og naturligvis er dette en gjensidighet i relasjonen.

Å ha urealistiske forventninger, noe vi alle til tider har, gjelder vel alle forhold i livet. Men de er absolutt med på å gi mennesket lidelser. Blir forskjellen mellom virkelighet og idealer for stor er det i hvert fall ikke fordi man har tatt Kristus seriøst. Han som gikk INN i livet. INN i lidelsene og prosessene. Han kom fra treenigheteeens "dans" og gikk inn i det menneskelige. Han som Guds sønn var HELT menneske; menneskesønnen - og inviterer oss alle inn i livets dybder og høyder, det banale og det kjedelige. Dette er livet. Vi er ikke vesener her på jorden som i  verdensflukt skal strekke oss mot å bli engler her og nå, men vi er allerede Guds velsignede skapninger som er her for å gå inn i vårt jordiske liv og realitetene. NÅ! Å bli "den vi egentlig er". Derfor blir den lune, snille kosekirken som ikke våger å bestemt og gjentagende også peke på fordringer og den enkeltes ansvar, den institusjon med "teologisk autorisering" som bekrefter og sier at alt er greit et grovt feilskjær - uansett hvor mange som applauderer.

Vi må betale prisen for den friheten vi velger. Dette er et bilde fra paradisfortellingen; frihet koster skyld. Og det gode oppstår når mennesker kommer i sammen og vil hverandre i deres forskjellighet. Og som jeg skrev innledningsvis: Ikke få elsker den de TROR de har kommet i relasjon med, fremfor den som faktisk ER der. Og har vært der hele tiden. Og sjelden har vi visst hvem vi selv heller egentlig var underveis og er, ut over de faktorer, selvbilder, idealer og verdier vi identifiserer oss med. Men det er noe annet.

Jeg er faktisk langt på vei enig med Ørjasæters kritikk av flere prester i DnK. Den normative individualetikken, som selvsagt skal grundig begrunnes og motiveres nettopp ut fra at det største av de tre er kjærlighet,  har dessverre for lengst blitt satt i skapet og vi sitter igjen med et teologi som konsentrerer seg om en ytrestyrt allmenetikk som speiler det som anses som sosialt og politisk akseptert; med teologisk legitimering som kirkelig tilbakehilsen. I stedet for å fremheve at Gud er kjærlighet, har man gjort kjærligheten om til gud. Man hyller og tilber nærmest fruktene (!) uhemmet, fremfor å sørge for å konsentrere seg om grenene, treet og røttene. Konsentrerer man seg i fase med kjærligheten; så kommer dog de fruktene man dog både ønsker og trenger. Her tier nesten DnK. Og ikke er det slik at det vi ønsker også er det vi har behov for. Man bør m.a.o. skille mellom "wants and needs". Og her trenget vi ofte en hyrde med innsikt til å bistå med lys over det kommende terrengets potensielle ufordringer. Men kirken våger ikke; de er redde for å provosere og støte.

Fremfor å konsentere seg om I en tid med dalende oppslutning er denne strategien fra kirkens ledelse ren grøftekjøring. Kirken skiller seg ikke lenger ut, den har ingen profil; men den speiler altså hva som alltid pt er sosialt- og politisk korrekt. Kirken har akseptert å bli satt ut i periferien og som sådan en etat som helst skal komme når det er ønskelig rent funksjonelt i brukerens liv. Det spirituelle, det åndleige i livet, er i kirken på vei til å forsvinne i all opptattheten av å praktisere og legitimere allmenakseptert sosaletikk. Og denne posisjonen har DnK langt på vei akseptert: Bedre å spille en slik roille... enn ingen rolle i det hele tatt? Kirken blir m.a.o. langt på vei seremonimester og får funksjon som teologisk legitimerer. Dermed blir den uinteressant og usynlig som kirke og forvalter av Kristus`budskap. Og dens oppgave blir nettopp redusert til legitimerende instans hvor kos, og estetisering blir det sentrale; som bekrefterens og seremonimesteres serviceorgan. Oppgaven som salt og lys, som Kristi representant midt i menneskenes HELE liv gjennom alle hverdager; ikke bare under høytider, har blitt lagt bort. Og ikke blir det noe poeng at Kristi liv internaliseres hos den enkelte i en slik institusjon. Man har dessverre langt på vei slik selektivt skapt en gud i eget bilde. Man tar litt her og litt der fra bibelen og bekjennelsene; det som harmoniserer mest med dagens aktuelle bilde av mennesket og dets verdier blir også det som blir presentert som rette gudsbilde. Hvilket er milevis fra Kristus' fordrende ord. Hvorfor skal folk egentlig oppsøke en kirke som fremmer en diskurs, holdninger og verdier som alle andre og de dominerende samfunnsholdningene allerede har et språk og rom for? Kirken har dermed forlatt sitt ansvar og sine oppgaver som Kristus` kirke. Man må våge å trekke inn ord som "svik" i et og annet tilfelle.

Langt på vei har postmodernismen blitt tatt takknemlig og begjærlig i mot der hvor den egentlig positive individualiseringen har overgått til sin onde skygge og motsetning ; ekstrem-egoismen. Den postmoderne utgaven av teologien har altså fått form av å bekrefte og legitimere hovedytyngden i det som anses som allment akseptert. Hvordan begrepene og verdiene defineres avhenger langt på vei av hvilken oppfatning den enkelte har av teologiens funksjon. Alle har dermed  'sin sannhet` og slik sitter alle med suveren makt over hva som kan få passere som kirkens sannhet, kjærlighet og betydningen av de relasjonelle som individuelle fordringer. Språket oppløses der hvor sannheten blir en funksjon av den enkeltes behov og mål; ergo oppløses også sannheten per se og verdiene forflates og uthules. Nødvendige refleksjoner om i hvilken grad etikken blir bestemt av sosiale kontekster og kulturelle føringer har altså sakte men sikkert fordunstet til fordel for hva som anses som akseptabelt ut fra premisser som kirken langt på vei har overlatt til det sekulære samfunnet til å velge, vektlegge og definere. Den billige nåden som Boenhoffer advarte mot har dessverre for lengst blitt DnKs hovedanliggende. Begrepene "selvutvikling", "åndelig utvikling" og "selvrealisering" løsrevet fra ansvaret for den neste og seg selv i fellesskapet blir noen av de geuint gode verdibegreper som blir benyttet for å legitimere kjærlighetens motsetninger. Nemlig egoismens berusende kurs. Og hvem spør vel etter kursen når man får slik en medvind?

Dietrich Boenhoffer: "Billig nåde er vår kirkes dødsfiende. I dag står kampen om den dyre nåden [...] Billig nåde er nåde uten etterfølgelse, nåde uten kors, nåde uten den levende Jesus Kristus, Han som ble menneske av kjøtt og blod."