Reservasjonsrett og flertallets diktatur

Den såkalte reservasjonsretten er for tiden et brennhett tema. Statsminister Erna Solberg er i hardt vær og presses fra alle kanter. Kjernen i striden er, som de fleste nok har fått med seg, den bindende samarbeidsavtalen gjort med KRF i forbindelse med overgangen til borgerlig regjering.

I Norge har historisk sett individets rett til å velge, stått sterkt. Ett eksempel er at man av overbevisningsgrunner har kunnet nekte militærtjeneste. Jeg er selv en av de som har gjort dette. Dersom vi tar bort legers rett til å nekte å henvise til abort, tar vi bort individets rett til å handle etter egen overbevisning. Det ville være et svært alvorlig statlig overtramp. I et demokratisk samfunn må vi tåle at ikke alle tenker, eller handler likt. Det selv om det skulle tråkke på noens såre følelser. Det handler om frihet til selvbestemmelse, aksept og omtanke for andre mennesker. Innskrenker man denne, er vi på vei mot et diktatur. Om det skulle være et flertallsdiktatur, ville IKKE endre det faktum. I en abortsetting er forholdet to-sidig. Her er det også et annet liv en morens involvert. At leger jobber med den overbevisning at det er den svakeste part som trenger beskyttelse, MÅ kunne godkjennes som en moralsk overbevisning.

Aktiv dødshjelp vil også bli et økende tema i Norge. Skal leger også her måtte bøye seg når det kommer så langt, og hvor går da i så fall grensen? I Sveits kan man med lovens beskyttelse bidra til et menneskes selvmord. I USA og New Zealand er det også leger og politikere som aktivt argumenterer for «abort», selv etter fødsel. Hva når dette også blir tema her?

Moral har historisk sett alltid vært under endring. Er det da alltid flertallets moral som til en hver tid skal være retningsgivende?