Katolsk sosiallære og norsk kristendemokrati

I Vårt Land 21. januar advarer en av KrFs store ideologer, Idar Magne Holme, mot at partiet kan "gå seg vill" i katolsk sosiallære og argumenterer for at norske kristendemokrater bør legge mindre vekt på impulsene fra denne arven i sitt ideologiske arbeid. Denne advarselen er vanskelig å forstå. Sosiallæren er et skattkammer som alle kristendemokratiske sentrumspartier, også det norske, burde hente inspirasjon fra.

Jeg mistenker at det bak advarselen fra Holme ligger en frykt for at den katolske sosiallæren skal bevege det norske kristendemokratiet i retning av individualisme, liberalisme og forsterket markedstenkning. Jeg mener denne frykten er ubegrunnet – og at sosiallæren tvert imot er en garantist for at kristendemokratiet forblir en tredje vei i politikken.

Fundamentet for den katolske kirkes lære om sosiale og politiske spørsmål ble lagt av pave Leo XIII i hans encyklika Rerum Novarum i 1891, der han utviklet sosiallæren på bakgrunn av bibelske tekster, overleveringer fra kirkefedrene og konsilene og thomistisk naturrettstenkning. I encyklikaen staket paven ut en kurs mellom kapitalisme og sosialisme, og tok blant annet til orde for å resdistribuere velferd og styrke arbeiderrettigheter, og understreket statens ansvar for å sikre fellesskapets beste. Læren skulle komme til å få enorm betydning for framveksten av kristendemokratiske partier i Europa og Latin-Amerika.

I An Introduction to Catholic Social Thought (Cambridge University Press 2006) oppsummerer Michael P. Hornby-Smith katolsk sosiallære i seks nøkkelkonsepter eller "guiding principles":

(i) Det første konseptet, som regnes som basisen for offisiell katolsk sosiallære, er den ukrenkelige verdigheten til alle mennesker.

(ii) Det andre konseptet, er tanken om det felles beste, som både anerkjenner menneskets selvstendighet og avviser den liberalismens individualisme. I et av kjernedokumentene fra Det 2. Vatikankonsil, Gaudium et Spes, defineres "det felles beste" som "den summen av sosiale vilkår som tillater mennesker, enten som grupper eller individer, å nå sitt potensiale lettere og mer helhetlig". Dette forutsetter respekt for enkeltmennesker og sosiale grupper og deres tilgang til det som trengs for å leve et fullkomment menneskeliv, og en stabil, sikker og rettferdig sosial orden.

(iii) Det tredje konseptet er subsidiaritet. Subsidiaritetsprinsippet forteller at et fellesskap av høyere orden ikke skal blande seg inn i det interne livet til et fellesskap av lavere orden og dermed frarøve det sine funksjoner. I stedet skal de store fellesskapene det være en støtte (subsidium) for når de små fellesskapene trenger hjelp til å fungere eller koordinere sin aktivitet mot resten av samfunnet, alltid med det felles beste for øye. Subsidiaritetsprinsippet ble foredlet under opptakten til 2. verdenskrig – der det oppstod et behov for å beskytte enkeltmennesker og små fellesskap mot kommunismens og fascismens tendens til å ville styre alle deler av menneskelivet og samfunnet.

(iv) Det fjerde konseptet, forrang for de fattige,oppstod sammen med den latinamerikanske frigjøringsteologien på 1960-tallet. Prinsippet forplikter alltid å ta de marginalisertes side, ogå gjøre motstand mot all form for urettferdighet, undertrykkelse, utbytting og marginalisering.

(v) Det femte konseptet er solidaritet. Pave Johannes Paul II så på solidaritet som en motvekt til liberal kapitalisme og ekstrem individualisme. Sosiallæren understreker i stedet vår felles menneskelighet og ansvaret for hverandre, og viderefører den naturrettslige tanken om at alle mennesker er grunnleggende sosiale vesener. Solidaritet er ikke bare et spørsmål om samhold mellom mennesker innen et samfunn, men også relasjonen mellom industrialiserte land og utviklingsland.

(vi) Det sjette konseptet som Hornsby-Smith trekker fram, er forrang for ikke-vold. Selv om sosiallæren ikke avviser bruk av vold i alle situasjoner, er moderne katolsk lære om krig og fred preget av at ikke-voldelige løsninger er foretrukket. Forutsetningene for "rettferdig krig" – som Augustin og Aquinas utviklet en lære om – er ikke lenger de samme i en verden med moderne, sofistikert krigføring.

I 1991, hundre år etter at pave Leo XIII kom med sin encyklika Rerum Novarum, skrev pave Johannes Paul II sin fremste sosialetiske encyklika, Centesimus Annus. Encyklikaen er skrevet mens den kalde krigen er i ferd med å avsluttes og Johannes Paul II, som mange mener var en viktig årsak til kommunismens fall, tar sterkt avstand fra kommunisme og marxisme. Samtidig advarte paven mot en tøylesløs markedsøkonomi. Markedsøkonomi kan være et godt virkemiddel, men ødeleggende dersom den økonomiske sektor ikke opererer innen rammen av regler som sikrer menneskelig frihet. Det er mange menneskelige behov som ikke finner plass i et marked, påpekte paven.

Den katolske sosiallæren staker ut en kurs for absolutt menneskeverd og radikal solidaritet. Den er en uvurderlig kilde for alle kristendemokrater som ønsker å finne en vei mellom liberalisme og kapitalisme på den ene siden og sosialisme og kollektivisme på den andre. KrF bør derfor ikke frykte sosiallæren, men bruke den som et redskap for fornyelse og tydeliggjøring av sin profil overfor verdibevisste velgere.

Erik Lunde, leder i Oslo KrF