La kirken få vie homofile

Mye har skjedd i samfunnet og kirken siden homofili ble avkriminalisert i Norge i 1972. Vi får i dag henvendelser til vårt kirkekontor fra homofile par som skal gifte seg, og som først og fremst blir forbauset over å bli avvist. De kan nesten ikke tro det de får høre. Loven vedtatt av Stortinget sier at vigsel av homofile i kirken er ugyldig så lenge det ikke finnes en egen liturgi for dette. Kirkemøtet nøler med å vedta en slik liturgi, selv om flertallet av biskopene har uttalt at det læremessig ikke er noe i veien for dette.

Det er to syn i kirken på dette spørsmålet. For og imot. Slik det har vært i en rekke andre saker opp gjennom historien. For snart 200 år siden gjaldt det synet på jøder, og man var uenige om synet på slaveriet. Senere diskuterte man kvinners posisjon i familie, menighet og samfunn. Også synet på skilsmisse og gjengifte er korrigert. De siste 40 år har homofili vært på dagsorden. Begge sider har hentet sine argumenter fra Bibelen og læren. Når man likevel kommer til ulike standpunkter skyldes dette gjerne ulik skrifttolkning, den gang som nå.

Det kan synes underlig for noen at kirken, som i en tid har ment så sterkt om en sak, kan skifte syn. Men det har alltid vært krefter også i kirken, som har arbeidet dette fram. Det har ikke bare vært kirkepolitiske krefter. Jeg tror de fleste av oss vil være enige om at utviklingen og endringene som er nevnt over, også er et uttrykk for evangeliets krefter. Evangeliets krefter har vært virksomme til tross for kirkelig motstand. Det er ikke noe nytt at kirken kommer til ny klarhet i lærespørsmål. Ikke minst gjelder det i en luthersk kirke som hevder Skriften som øverste norm. Ingen av oss har den hele og fulle sannhet. Men historien bør gjøre oss ydmyke og lyttende. Den har lært oss at vi også i Skriften kan vinne ny erkjennelse og klarhet, og at evangeliet åpenbares på ny for menneskene.

Det er viktig for kirken å ta vare på mindretall, enten det er de for eller imot. Ingen skal tvinges til å handle mot sin samvittighet i dette spørsmålet. Men i dag må vi som ønsker å vie homofile, handle mot vår samvittighet og vår kristne tro, når vi avviser homofile som vil gifte seg i kirken.

Når Kirkemøtets delegater skal vedta om det skal utarbeides en vigselsliturgi for likekjønnede par, vet vi at noen er sterkt for eller mot. Andre igjen vet ikke helt og er skeptiske. Kirkemøtet har et ansvar for hele kirken. Det er å håpe at vi er oss dette ansvaret bevisst, og legger til rette for at begge syn får plass. Det betyr at Kirkemøtet raskest mulig må vedta en ordning som gir prester mulighet til å vie homofile. Bare slik tar vi på alvor at det finnes to syn.

Ole Kristian Bonden

Sokneprest i Elverum/Medlem i Hamar bispedømmeråd