Marianne: «Vi som ikke fikser trofasthet»

Innlegget fra Marianne, tidligere kateket, ble presentert på debattsidene i Vårt Land tirsdag 10. januar. Det har skapt debett. Det presenteres derfor her. Men siden debatten er i full gang i andre tråder, legges det her ut bare som doikumentasjon i en tråd som stenges for debatt.

[ Les Ivar Bu Larsen: Kjære Marianne. Seksualitetens kompleksitet. Forsøk på svar ]

[ Les Trygve Jordheim: Vennesex og biskopenes bord ]

«Vi som ikke fikser trofasthet

Av Marianne, tidligere kateket

Jeg synes det er fint at kirka har snudd i homofili. Det er likevel fortsatt masse fortielse og fordømmelse siden bare de som vil ha tosomhet og trofasthet godtas. Men jeg veit om mange som ikke klarer å leve etter det som både er kirkas og Hollywoods romantiske idealer. Jeg er ei av disse.

Jeg vokste opp i kirka og litt på et bedehus. Med søndagsskole og Ten Sing. Troa har jeg fortsatt med meg. Ja, den er innmari viktig. Jesus er forbildet mitt, og jeg vet at Gud er glad i meg, selv om jeg er litt annerledes. I en kort periode jobba jeg som kateket og likte det.

Hvor var han da. Der jeg bodde var homofile egentlig aksepterte for 15 år siden. Derfor lurer jeg egentlig på hvor Karsten Isachsen var da. Venta han med å skrive et langt innlegg for homofile til han var sikker på at flertallet hadde ordentlig snudd? Isachsen skriver (Vårt Land 10. januar) at homofile må «få leve sammen hvis de ønsker det, på en åpen og ryddig måte». Det ordnet vel partnerskapsloven som kom omtrent da jeg ble konfirmert. Min konfirmasjonsprest heia på den loven.

Selv har jeg altså aldri tenkt at jeg kunne være lesbisk for jeg ble hele tida voldsomt forelsket i gutter. Tidlig var jeg klar for sex. Å vente til ekteskapet virka helt umulig selv om noen mente at vi burde det. Både nysgjerrigheta og lysta mi var for stor. Jeg var 17 år da jeg debuterte. Men jeg ble ikke pressa. Jeg hadde veldig lyst og angra ikke et sekund. Sex og nærhet er fint. Det er jo skapt av Gud.

Meg også? Nå er jeg rundt 30 år. Jeg har prøvd monogamiet uten å fikse det i det hele tatt. Tre-fire ganske lange forhold har jeg gjort unna, inkludert et kort ekteskap. Jeg fikser rett og slett ikke hverdag og tosomhet og tradisjonelle kjernefamiliegreier. Jeg er lett å kjede, men jeg prøver ikke å lure meg selv heller. Så hva er løsninga? Hva skal jeg gjøre når jeg blir forelska eller trenger kos og nærhet? Hva anbefaler Karsten Isachsen eller de såkalt liberale biskopene? Han vil at homofile «skal få leve sitt liv på sine egne premisser». Gjelder det meg også?

Selv om kirken har endret sin moral, særlig når det gjelder homofili, passer mitt liv fortsatt ikke inn. Jeg er ikke «ryddig» nok. Troa på at jeg vil fikse et langt samliv har jeg mista, og kanskje vil det gå utover barna mine hvis jeg prøver og prøver. Sjansen for at et nytt forhold ryker innen et par år er vanvittig stor. Jeg vet at mange synes det er sprøtt at jeg gir opp drømmen om et langt samliv. Men det fungerer altså ikke for meg. Det er nok min skyld. Jeg har selv tatt knekken på alle forholdene mine. Kanskje har det litt å gjøre med at jeg er skilsmissebarn.

Nærhet. Jeg er innmari opptatt av åpenhet og ærlighet. Jeg ligger ikke med gifte menn. Mitt behov for nærhet og intimitet (og sex) får jeg dekket hos noen mannlige venner i omtrent samme situasjon. Vi finner hverandre sånn som homofile har en tendens til å finne hverandre på små steder. Aviser skriver innimellom at «vennesex» er blitt vanlig. For meg er det det eneste som funker. Og ingen blir skada. Kors på halsen.

Mange kristne er fordømmende. Også de som sier at de er liberale I beste fall holder de kjeft. Derfor orka jeg heller ikke å jobbe så lenge som kateket. Selv samboere får vanskeligheter i kirka. Men si meg hva jeg bør gjøre? Er det bare «sølibat» som er i orden? Må jeg leve uten nærhet og intimitet resten av livet?

Mikroskopisk. Eller må jeg dele Hollywood-drømmen, jakte på nye «seriøse» forhold? Det blir ganske godtatt at mennesker går inn i sitt fjerde eller femte forhold. Så lenge du gir uttrykk for at denne gang kommer det til å vare, er du trygg. Men i livet mitt er muligheten mikroskopisk. Så hvorfor skal jeg da lure meg selv og alle andre? Mitt liv funker for meg. Er det noen der som vil gi meg noe støtte? Eller er det bare homofile som skal godtas?»