Den skitne virkeligheten

Med dette ville Flaubert antagelig forklare at historikeren sitter på enorme mengder kilder og bøker, men når kunnskapen skal veksles inn i faktisk kunnskap, sitter han bare igjen med en brøkdel. Du kan lese kilometervis, men livet er for kort, og verden for stor og kompleks, til å finne kausalforklaringer som er meislet i stein eller nøkkelen til universets gåte.

Det samme har blitt sagt om de intellektuelle: Å være intellektuell medfører ikke nødvendigvis klokskap eller praktisk fornuft. Det er mange eksempler på det motsatte: At den intellektuelle, mer enn den prosaiske, mangler den pragmatisme som er nødvendig for å betrakte verden med ulike, ofte uforenlige perspektiver.

Zygmunt Bauman brukte det metaforiske begrepet “gartnerimpulsen” for å illustrere behovet for å distansere seg fra ”den skitne virkeligheten”. Det er de som mener seg å ha et moralsk ansvar for å skape en ny, ordnet og harmonisk verden. Men da må de også fjerne hindrene, alt ugresset som ødelegger og ikke passer inn, som forstyrrer utviklingen mot (de de selv oppfatter som) modernitetens rene fornuft. Riktignok blir begrepet gjerne brukt om totalitære, ofte voldelige impulser, men renhetslengsel er også en dragning vi finner under langt mindre spektakulære omstendigheter.

En beslektet lillebror av gartnerimpulsen er moralsk posering, ofte forvekslet med den politiske korrekthet. Også her er den sansbare prosaiske verden av underordnet betydning. Også her gjelder det å posisjonere seg i segmentet av en slags moralsk overklasse. Men moralsk posering kan ikke bare forstås som et behov for å smykke seg med godhet. Hos andre finner vi nok også et underliggende behov for å rydde i kompleksiteten – å lokalisere en snarvei fra det boklige inn i den virkelige verden.

Opium for de intellektuelle

Listen over intellektuelle som har valgt absolutisme når de har hevet blikket fra skrivepulten til den virkelige verden, er lang som et vondt år. Og det slutter ikke å forundre. Årsaken til at vi lar oss forundre er nok først og fremst at vi er flasket opp med et positivistisk kunnskapssyn: Vi forestiller vi oss at jo mer vi leser og går på skole, desto klokere blir vi.  Offentligheten lener seg på såkalte eksperter og kunnskapsprodusenter for å vite mer om verden enn det vi selv vet. Men kan vi stole på dem? Intellektuelle kunstnere forteller oss med dypt alvor om livet og hvordan vi kan leve det. Men vet de egentlig så mye? Kan vi stole på at en Johan Galtung kan skille mellom rett og galt i verden, fordi han har brukt et helt liv på å lese litteratur om fred og konfliktløsning? Er det derfor han i sin tid hyllet Mao eller i dag oppfordrer til å lese Zions Vise Protokoller for å få et bedre overblikk over hvordan verden er skrudd sammen? Hvordan kunne det ha seg at Jean Paul Sartre, som skrev innsiktsfullt om eksistensialisme og fremmedgjøring, valgte å gå Stalin og Røde Khmers ærend? Og hvordan kunne Knut Hamsun, med sin kjærlighet for samfunnets skjeve gestalter, velge å gi bort sin Nobelpris til Joseph Goebbels? Hvordan kunne geniet Celine forfalle til nedrig antisemittisme og fascisme? Hvordan kunne Eric Hobsbawm, en av vår tids største historikere, forsvare Sovjetunionen helt til frem til dets uunngåelige kollaps? Hvordan kunne den lynskarpe lesehesten Tron Øgrim forfekte de mest antiintellektuelle totalitære ideer? Og i en mindre målestokk: Hvordan kan en av vår tid største norske intellektuelle, Dag Solstad, erklære at han blir kvalm av ytringsfriheten og atter velge seg kommunismen?

George Orwell mente at mangel på politisk innflytelse og erfaring fremmedgjorde deintellektuelle, slik at de manglet politisk realitetssans.De kunne ikke omsette sine teorier i den virkelige verden. Under den andre verdenskrig skrev han i ett av sine essays:

In the last twenty years western civilization has given the intellectual security without responsibility, and in England, in particular, it has educated him in scepticism while anchoring him almost immovably in the privileged class. He has been in the position of a young man living on an allowance from a father whom he hates.

Intellektuelle blir ofte forvirret over at en kaotisk verden og trøblete mennesker ikke stemmer overens med teoretiske og filosofiske moduler, og søker tilflukt i tro på kollektiv fornuft. Raymond Aron hevdet i Opium for de Intellektuelle at "mytologier erstatter et mangfold av årsaker med en enkel faktor, de gir uforbeholden støtte til et ønsket objekt, de får oss til å ignorere avstanden mellom menneskers drømmer og statens skjebne". Det uheldige ligger i at slike ideer blir hørt, av intellektuelle med dragning mot det absolutte og ikke minst av maktbegjærlige despoter: "Vitenskapsmenn har funnet ut av hemmeligheten bak ild, men ikke av Historien," skrev Aron. Lenin, som drømte om klassekampens endemål, la grunnlaget for totalitarismen. Millioner mistet livet i eksperimenteringen. "Heller ikke dette hjelper oss til å forutse med sikkerhet etterslektenes dom," fortsatte Aron, som for å fortelle oss at den intellektuelle snarere tåkelegger erfaringen enn å forsøke å forklare oss den.

I 1927 skrev Julien Benda i De intellektuelles forræderi om franske intellektuelles helning mot integralnasjonalisme og rasisme. Tittelen ble langt senere skjult dagligtale i det sosialistiske Tsjekkoslovakia. Vaclav Havel brukte mye tid på å forsøke å gjenopprette tillitten til de intellektuelle i Den tsjekkiske republikk, fordi den ble nær ruinert av det kommunistiske styret. Under diktaturet sto mange intellektuelle enten i kulissene eller som direkte medløpere for regimets brutalitet, noe som førte til antiintellektuelle motstrømmer i landet. "Min oppfatning er enkel og grei," skrev Havel i i forordet til Karl Poppers Det åpne samfunnet og dets fiender: "når vi støter på utopiske intellektuelle, må vi gjøre vårt beste for ikke å bli påvirket av deres forførelse. Dersom de blir med i politikken, bør vi tro enda mindre på dem."

Arthur Koestler mente at den venstreintellektuelle medløperen ikke kunne godta feil og mangler ved sosialismen, så lenge det vestlige samfunn var fullt av feil, noe som var ganske selvsagt, all den tid sosialistene var motstandere av det liberale demokratiet. Roger Scruton har omtalt fenomenet som oikofobi (etter det greske oikos: familie, hus, hjem), altså en forkastelse av egne verdier og tradisjoner som kan knyttes opp mot det gamle regimet og vestens institusjoner. Selvkritikk og "sjelgransking" på egne vegne gjorde dem blinde for feilene blant sine ideologiske venner i kommunistiske regimer. Ofte fikk det utslag i komparative anklager som var fullstendig ute av proporsjoner. En gjenganger var når Stalins moskvaprosesser ble sammenlignet med McCarthyismen i USA på 1950-tallet. Blant mange venstreradikale har fremdeles McCarthyismen en slags trøstefunksjon i den kollektive bevisstheten, hvor man mente å kunne påvise at amerikansk forfølgelse av dissidenter kunne måles med Stalins utrenskinger. Erik Nord, veteran fra Orientering og SV, oppsummerte den kalde krigen som følger: "50-tallet var en grusom tid. Med McCarthyisme i USA og «Haakonlieisme»." Ingen Stalin på lista altså.Dette er jo selvsagt en komparasjon fullstendig uten rot i virkeligheten, men til tross for dette en standhaftig myte som, i likhet med andre politiske vandrehistorier, har befestet seg i den norske offentligheten. Det har ikke blitt gjort noen gjennomgripende forsøk på å korrigere den. Et eksempel på en slik mytologisering er ekteparet Rosenberg, som i 1953 ble henrettet for spionasje. Filmer, bøker og historiefaget i sin alminnelighet har i 50 år fremstilt ekteparet som uskyldige idealister som ble forfulgt og likvidert i den paranoide bølgen av amerikansk antikommunisme. Nyere kilder har endelig bekreftet at Rosenbergene var skyldige i tiltalen, at de var troende stalinister som hadde overlatt atomhemmeligheter til Sovjetunionen (uten at det er til forsvar for henrettelsene).  Etter disse bekreftelsene har hele historien forsvunnet ut av erindringslitteraturen.

Den venstreintellektuelle metamorfosen

Universalismen på den radikale venstresiden havarerte i to omganger. Først med Krutsjovs detronisering av Stalin og deretter med kommunismens kollaps på begynnelsen av nittitallet. I tillegg var hele konseptet om radikal klassekamp i ferd med å dø ut i et Europa dominert av en sterkt voksende middelklasse og multikulturell virkelighet. Erkjennelsen av kommunismens empiriske fallitt og ditto de liberale demokratienes suksess førte til at den intellektuelle venstresiden måtte søke nye veier: Å dekonstruere virkeligheten for å avsløre strukturell undertrykkelse i Vesten. Hva skulle den radikale venstresiden ellers finne på? Innrømme at de hadde tatt feil, hele veien? Det er som redaktør Perry Anderson i det mest anerkjente marxistiske tidsskriftet New Left Review har innrømmet: “Nederlaget er en smertelig erfaring, vi er alltid fristet til å sublimere”.

Intellektuelle marxister smatt i stedet inn i sine kammer og produserte tekster inspirert (og helst feiltolket) av Derrida og Foucault (og Nietzsche for den saks skyld) og andre ”postmoderne” helter, om kjønnsforsking, kolonialhistorie, rasisme og historie sett nedenfra.  De tilsynelatende vellykkede og frihetlige vestlige demokratiene måtte plukkes fra hverandre for å påvise at kapitalismen dypest sett var fascistisk (den også), ikke i det åpne, men i den essensielle struktur. Enkeltkomponenter ble trukket frem for å påvise Vestens elendighet og råskap, som i følge dem var like brutale som Sovjetunionen, for ikke å si verre. Helheten er satt sammen av fragmenter felles for all undertrykkelse. Undertrykkelsen i vest hadde bare antatt mer subtile former.

I dag fremstår venstreradikalisme mer og mer som renskåret idealisme blant akademikere og blant den etablerte kultureliten; sosiale miljøer som har svært lite med arbeidere og ”vanlige folk” å gjøre. Avstanden til de lavere sosiale sjiktene forsterkes av at disse elitene gjerne bosetter seg i typiske middelklassestrøk og at de bruker et belærende og paternalistisk språk som markerer avstand til det de kanskje oppfatter som vulgært og uopplyst. Særlig er dette tydelig i avisenes debatt og kommentarspalter: Det deles ut røde og gule kort og smekk på fingrene.

Salongradikalismen er ikke noe nytt eller unikt. Den har stått sterkt i dannede kretser i flere hundre år. Storheten Oscar Wilde var illustrerende i så måte. Wildes tilnærming var emosjonell og lite praktisk anlagt, helst sett fra kunstnerens ståsted. De økonomiske, politiske og sosiale utfordringene rundt den sosialistiske ideologien vedkom ham i liten grad. Wildes essay "Sosialismen og menneskets sjel" er i så måte lærerikt. Det forteller oss en hel del om de intellektuelles forvirrede forestillinger vis a vis sosialismen, og ikke minst den manglende forståelsen av hva en stat bør og kan være: "With the abolition of private property, then, we shall have true, beautiful, healthy Individualism. Nobody will waste his life in accumulating things, and the symbols for things. One will live."

Statsviteren og journalist i Weekendavisen Martin Krasnik har skrevet en treffende kommentar om forskjellen på den erklærte og idealiserende moral (etikk) og den praktiske moral, eller rettere om dobbeltmoralens tilstedeværelse i det offentlige rom. Han spør seg "hvem vil være et amoralsk menneske?" Etter at irakiske flyktninger i kirkeasyl ble kastet ut av politiet i København sommeren 2009, skrev 100 kjente dansker, blant dem mange intellektuelle, under på et opprop hvor de erklærte at de ville bryte loven ved å skjule en iraker. Ikke helt overraskende er det ingen av dem som faktisk har gjort det (naturlig nok, for da ville jo politiet vite hvor de skulle lete). Ved å erklære at man vil bryte loven, har underskriverne ifølge Krasnik "erklært et permanent moralsk mistillitsvotum mot dem man er uenig med". Men det er helt gratis, fortsetter Krasnik. Det går mer enn noe annet ut på å vinne konkurransen om å være et godt menneske. Ved å erklære idealismen, gjør man seg til et bedre menneske uten å forplikte seg til handling. På den radikale venstresiden kommer nemlig den politiske forandring foran den personlige handling, og det er jo svært betimelig for den som gjennom å innta de "rette" holdningene er fritatt for ansvar og i tillegg kan snakke nedsettende om dem som ikke mener det samme som dem. Krasnik kaller dette for moralsk "selvfedme" og "moral på forventet etterbevilgning". Den selverklærte moralisten forventer seg en bonus, en kredibilitet ved å opphøye seg til det gode menneske. Ved å rendyrke dygdsetikken kan han få det beste av begge verdener: Å leve uforstyrret i den "amoralske" verden og samtidig distansere seg fra de moralsk medskyldige. Men "moralen angir retningslinjene for hvordan man oppfører seg", skriver han.Ifølge sinnelagsetikken er dygdene mer grunnleggende enn plikter og konsekvenser:

Hadde denne moralske godhet alvorlige konsekvenser for dem som utrykker den, i form av lange fengselsstraffer… ville de naturligvis ikke snakke høyt om det eller skrive om det på Facebook. Da ville de ganske enkelt bare gjemme flyktningene – i stillhet, i ytterste hemmelighet.

Den europeiske venstreradikalismen etter 1968 har i økonomisk forstand røtter i den øvre middelklasse, både som intellektuell retning og som et eget moralsk univers med særegne ”regler” for hvordan liv og lære kan forvaltes: En kulturell overklasse som har høy utdannelse og høy sosial kapital, samtidig som de er premissleverandører i det offentlige rom. Dette inntrykket ser ut til å ha forsterket seg parallelt med at marxismen har mistet enhver praktisk betydning, etter at klassebegrepene har mistet potens i de nye velferdsstatene, og ikke minst etter at sovjetkommunismen kollapset.

En øvelse i hykleri?

Mentalitetshistorisk er det også interessant å se på en del av modernitetens trekk for å forklare et slikt markant skille mellom høyverdig samfunnsmoral og fraværet av personlig moral. De velstående nasjonene i Vesten har fostret nye generasjoner med individualister som ser på verden med helt andre øyne enn hva man gjorde før. De fleste av oss er relativt økonomisk uavhengige. Vi er heller ikke lenger avhengige av forestillinger om familiestrukturer, nedarvede tradisjoner, religiøs tilhørighet eller klassebevissthet. Vi er ikke like avhengige av moralske og politiske standpunkt som er i samsvar med behovet for store sosiale forandringer. De politiske moraldannende kretsløp har blitt redusert til subjektivisme og følelser – og der har selv revolusjonære sentimenter en plass. Den markedsorienterte individualismen har skapt en form for moralsk subjektivisme hvor du kan speile deg selv, både på godt og vondt. Nordmennbekymrer seg relativt sett, lite for spørsmål knyttet til økonomi og velstand. Det åpner selvsagt muligheter for å dyrke andre sider av seg selv, som behovet for ”åndelighet” eller mening i et ellers mettet livsmiljø som kan oppleves som kjedelig. Allikevel er folk varsomme med å velge trosforestillinger som krever at du må forandre på en ellers behagelig livsførsel. Tendensen ser ut til å være at det plukkes ut og settes sammen egne trosforestillinger, bestående av utvannede, overflatiske og ufarlige komponenter fra religion, filosofi eller mytologi, etter klipp og lim-metoden.

68-generasjonen har skapt sine egne tohodede troll, noe Gunnar Skirbekk i sin tid beskrev i et essay med den betegnende tittelen "Kulturradikalismen som kapitalismens lausunge". De sitter i høye posisjoner, forfekter det frie markedet (som de intuitivt misliker, men allikevel spiller på lag med).

Forbrukerkulturen og sjølrealiseringstanken har skapt en merkelig relativistisk syntese mellom det frie marked og abstrakt idealisme. Et godt eksempel er motebransjens reproduksjoner av Che-skjorter, gjerne produsert i Asia av lutfattige tekstilarbeidere, et paradoks både på makro- og mikronivå (ikke minst når selverklærte sosialister kjøper slike produkter). Som forbruker kan du sette sammen livet slik du vil, som et lappeteppe av tanker og ideer som er dine og ingen andres.

Så hva er synet på at sosialister oppfører seg som kapitalister? Bør man ikke til en viss grad leve ut fra sitt politiske syn? Eller for å parafrasere Aristoteles: Er man det man gjør eller er man det man sier? Enkelte av oss husker hva Aslak Sira Myhre svarte da han ble spurt om kompatibiliteten mellom Drillos millioner og den marxistiskebarnetrua. "Drillo har fortsatt sitt klassestandpunkt i behold. Om han tjener penger eller ei, så er det helt uvesentlig", mente Myhre: "… Det som kan forandre verden er hva du er villig til å gjøre sammen med andre, hva du står for og slåss for, at du er solidarisk, ikke at du har en personlig god samvittighet eller lever asketisk. Drillo er sånn sett et flott forbilde, spør du meg."

Det er relativt enkelt å plukke fra hverandre argumentasjonen til Myhre. Aller mest åpenbart er det at Myhre tar feil når han påstår at Drillo ikke kan bidra til at fattigfolk får mat. Bidrag til organisasjoner som Redd Barna bør vel også kunne defineres som solidarisk. Ellers viser Myhre til selve grunninnstillingen til den kulturborgerlige venstresiden om at personlig moral er irrelevant så lenge samfunnet er drevet av kapitalen (altså i overskuelig fremtid). Det er jo en behagelig posisjon å innta: At man bare kan dele godene under tvang og ellers leve godt med dem i frihet.

Que sera?

Så hvordan kan den intellektuelle, som gjerne har tilbrakt et helt liv med studier underlagt kritisk analyse og etterprøvbarhet, benekte det andre ser så klart?  Det finnes et utall av forklaringer. Den intellektuelle er ofte elitistisk anlagt, han vil gjerne være det Platon kalte filosofkongen, den som kan rettlede og ha innsikt. Verden utenfor professorens værelse fremstår i professorens øyne som prosaisk, kjedelig – for ikke å si stokk dum. Den intellektuelle vet noe som ikke alle andre vet, blant annet at verden ikke er slik den fremstår for det blotte øye. Det er unødvendig å si at de intellektuelle idealistene er mer enn gjennomsnittlig intelligente. De har ervervet analytiske redskaper som, sammen med høy abstraksjonsevne, gjør dem i stand til å finne svar på det meste, i form av omskrivinger, eufemismer og en teoretisk Weltanschaung som bare kan forstås med teoretiske tilsvar.  På akademisk dialekt snakkes det om "elfenbenstårnene", fra hvilke den intellektuelle betrakter verden, skjermet fra hverdagens praktiske forhold.  Den idealistiske arketypen er også udødeliggjort i Cervantes' klassiske tragikomedie Don Quijote.  Her ligger den humoristiske og tragiske nerven i at den (over-) beleste og forfengelige Don Quijote, "Ridderen av den bedrøvelige skikkelse", skaper sin egen idealiserte fantasiverden som setter andre i fare, mens medhjelperen Sancho Panza står for det sunne bondevett. Tanken går også til Goethes Faust, som selger både sin sjel og sin kjære til djevelen for å realisere seg selv.