Fotballfrue, fødsler og skapelse

Bloggeren «Fotballfrue» la for en måneds tid siden ut et bilde av seg selv i undertøyet fire dager etter å ha født et barn. Hun ga norske kvinner mulighet til å speile seg i en sixpack, og stadfestet et kvinneideal, et menneskeideal, der kroppens usårbarhet og styrke trumfet det faktum at den noen dager tidligere hadde vært med på å gi liv.

Å offentliggjøre et bilde av seg selv i undertøyet og fremdeles oppfattes som påkledd, er mulig i et samfunn der kroppen er blitt et skall, en grense. Hit, men ikke lenger. Det er musklenes språk som taler. Fotballfruen utsetter seg for våre blikk, men påberoper seg fremdeles definisjonsmakten. Kroppens definisjonsmakt, den trente selvkontrollerte kroppen i multitaskingens tid der altfor mye flyter over i hverandre. Da gjelder det å ta seg sammen og holde seg selv sammen, ellers lurer riset bak speilet og skammen bak døren.

Forstyrrer. Når kropper deles på Instagram, er det ikke plass til sårbarhet. Mange har lurt på hvor fotballfruens bleie var, for etter en fødsel er en kvinnes kropp også et blødende sår. Men kroppsvæsker forstyrrer bildet og visker ut de nødvendige konturene. I stedet gjør fotballfruen det vi alle forventes å gjøre, hun skaper seg selv som individ med utsiden ytterst. Hun tar like mange pumps på treningssenteret som hun har pumps i skoskapet. Slikt blir det (speil)bilder av. Men det eneste bildet sier er: Se!

Bildet av Fotballfrue får kvinner til å føle seg mislykkede. Det er et problem. Men det største problemet med bildet er at det skjuler et annet bilde av graviditet, fødsel og det å få barn. Et bilde der livet får sette spor. Der sixpack og strekkmerker ikke har noen rolle. Et bilde som kan fortelle oss alle noe om hva det er å være menneske.

Utenfor kontroll. Kanskje er jeg ikke den rette til å tegne et slikt bilde. For ærlig talt synes jeg graviditet og fødsler var best når de var overstått. Jeg har det bedre som tenåringsmamma enn som babymamma. Likevel er det jo der det starter: I det små. I de små. I det som vokser utenfor vår kontroll. For det er det jeg vil rette søkelys på: Det som skaper oss som mennesker er i stor grad utenfor vår egen styrke og vilje.

Jeg husker noe av det mest skremmende med å være gravid var følelsen av ikke å kunne løpe. Magen var stor og tung, og jeg tenkte at dersom noen kommer etter meg nå, kan jeg ikke stikke av. Jeg følte meg utsatt og sårbar. Jeg lengtet etter å få kroppen min tilbake igjen, men når jeg fikk det, når jeg hadde født, oppdaget jeg at muligheten var begrenset. For jeg hadde fått en kropp til. Et barn. Å løpe med et barn på armen, er tungt. Å få barn er å få en tyngde med seg i livet. Den kan man aldri løpe fra.

Utenfor kontroll. Å være gravid er å miste kontrollen, det er å erfare at noe skjer med en. Barnet som vokser i magen er utenfor min vilje. En graviditet er en skapelsesfortelling som utspiller seg utenfor min kontroll, men innenfor min hud. Det hender. Jeg er en del av noe og noe er en del av meg. Det slår beina under det moderne menneskeidealet der selvkontroll og styrke står i sentrum, og der svakhet bare er kledelig i utporsjonerte doser.

Når jeg holder et barn inntil meg, er ikke det viktigste at huden er en grense. Når jeg holder et barn inntil meg kjenner jeg ikke etter hvor grensen går mellom meg selv og barnet. Her stopper jeg, og der begynner du. Nei, det er nærheten jeg kjenner. Varmen. Sårbarheten og ømheten. Alt det vi trenger som ikke skiller oss fra hverandre, men forener oss. Når vi viser hverandre omsorg er berøringspunktet flytende. Grensene er ikke absolutte. Vi skaper ikke oss selv. Vi blir til i overgangene mellom oss.

Overlates. Når navlestrengen klippes, overlates vi ikke til oss selv og vår egen skapelse. Nei, vi overlates til menneskene rundt oss. Vi er ikke stengt inne i en kropp og dømt til ensomhet bak en fasade vi selv må bygge opp. Fotballfrue lyver. Bildet lyver. Det er en illusjon. Det er ikke sant. Kroppen er ikke noe skall. Andre mennesker former oss. Vi har ikke så mye kontroll som vi liker å tro.

Bildet av Fotballfrue i undertøyet fire dager etter fødselen viser i grunnen bare en ting: at utsiden fremdeles er ytterst. Men enhver fødende kvinne, også Fotballfrue selv, motbeviser at grensene mellom oss er så absolutte som bildet forleder oss til å tro.

Først publisert i Vårt Land 23.12.2013