Ekteskapets stilling i et samfunnsperspektiv sett i lys av bispemøtets uttalelse om ekteskapet

Kirken og dens institusjoner og medarbeidere står for tiden under et betydelig press fra myndigheter og media om full likebehandling av homofile i alle ledd, herunder kirkelig vielse. Dette er en utvikling som har foregått over utrolig kort tid. Ja, så kort tid at det kanskje ikke har vært nødvendig tid til refleksjon hva som er i ferd med å skje.

Utgangspunktet var en toleranse og aksept av homofile. Toleransen har nå beveget seg til et krav om likestilling i alle sammenhenger, men er det alltid så lurt at toleranse skal medføre likestilling? Her kan det være en forskjell mellom individetikk og samfunnsetikk. Det som kan være forsvarlig på individnivå, kan være uforsvarlig på samfunnsnivå.

I sivilisasjonssammenheng vil den heterofile familien være den eneste bærekraftige samfunnsstrukturen i forhold til reproduksjon og sosialisering dersom vi ser bort fra tilgang til andre samfunnstjenester og teknologi. Vi må innse at det også i fremtiden kan komme tider med knapphet på samfunnsressurser. Gjennom tidene har derfor sivilisasjonene på ulike måter hegnet om denne familiestrukturen og det har vist seg motstandsdyktig i medgang og motgang.

Problemet med bispemøtets og de rådende politiske strømninger er ikke toleransen i forhold til homofile, men at den heterofile familiestrukturen ikke blir prioritert foran andre strukturer. Å vie homofile på linje med heterofile er det samme som å si at det ene er like verdifullt som det andre. Det heterofile ekteskapet/ familien har dermed mistet sin prioritet og særlige plass innenfor vår vestlige sivilisasjon.

Selvsagt kan barn også vokse opp i andre familiemønstre, men dette forutsetter teknologi eller andre samfunnstjenester. Den dagen dette bryter sammen, vil vår sivilisasjon bli tapere i forhold til sivilisasjoner som fortsatt satser på den heterofile familien.

Enkelte land i Vest-Europa opplever allerede problemer grunnet fødselsunderskudd. En utvikling der familien ytterligere svekkes, vil forsterke denne tendensen. Dette forsøkes kompensert ved innvandring, men dette er jo nettopp å overlate arenaen til kulturer som i større grad vet å verdsette familien. Dette kan jo for så vidt være helt greit, slik vi har stelt oss, men i så fall vil den vestlige sivilisasjonsforståelsen og våre store liberale reformer nettopp ha vist seg å være et kortvarig og lite gjennomtenkt eksperiment. Ja, kanskje er det vel fortjent.