Man kan ikke velge å være utvalgt

Ideologisk omskjæringsforbud. For mye av debatten om omskjæring av guttebarn har handlet om helseeffekter. Selv om debatten også angår muslimer, vil jeg i det følgende fokusere på den ideologikonflikten som oppstår i møtet mellom jødisk begrunnelse for omskjæring, og begrunnelsene som gis av de som ønsker å forby omskjæring av guttebarn. Flere har med rette understreket at omskjæring handler om mye mer enn helse for jøder, og at man også må ta høyde for den religiøse begrunnelsen. Det mange likevel overser, er at også omskjæringsmotstanderne argumenterer ideologisk, og at heller ikke de kan gjemme seg bak «rene» medisinske argumenter, forankret i objektive fakta. Human-etisk forbund har for eksempel hevdet at de ikke bare er imot omskjæring av barn fordi det innebærer en helserisiko, men også fordi det er et irreversibelt inngrep som truer med å frata barnet dets religionsfrihet, i og med at barnet ufrivillig gis en religiøs identitetsmarkør. Men dermed har de også gjort seg til talsmenn for en bestemt ideologi. Spørsmålet er om de har rett til å tvinge denne på alle oss andre og våre barn.

Den moderne fortellingen. Teologen Stanley Hauerwas har hevdet at vi lever i en tid hvor mennesker tror at de ikke bør ha noen annen fortelling enn den fortellingen de velger selv. Å «ha en fortelling» er å vite hvor du kommer fra, hva livet ditt handler om, hvilken retning det har og hvor du er på vei. I dag tror mange at denne fortellingen må være selvvalgt for at menneske skal være fritt. Med dette som utgangspunkt formes det vi kunne kalle den «moderne fortellingen», som handler om hvordan individet skaper seg selv gjennom oppbrudd, frigjøring og selvvalg. Dette frihetsidealet forutsetter ikke bare at individet står fritt, på ett eller annet tidspunkt, til å bryte med den fortellingen det er blitt gitt som barn. Ideelt sett burde faktisk barnet være "uten fortelling" frem til det kan velge selv hvem det vil være.

Samtykkekompetanse. Omskjæringsmotstanderne vil derfor ikke forby omskjæring, de vil bare sette en aldersgrense. Du må gjerne være religiøs, med andre ord, såfremt du er det på deres premiss og tilpasser deg den «moderne fortellingen». I den fortellingen fødes det livssynskompetente individet en gang i tenårene, for da har han endelig utviklet evnen til samtykke, den evnen som gjør ham i stand til å skape seg selv og sin egen fortelling. Før den tid må man for all del forhindre at barnet utsettes for påvirkning som gjør at det ikke kan velge helt fritt når samtykkekompetansen endelig er fullt utviklet. Det gjelder å forme uformede mennesker, som kan forme seg selv. Problemet er bare at også det moderne frihetsidealet krever innlæring for å kunne godtas – det er ikke en forestilling barnet er født med. Noen er derfor nødt til å fortelle barnet at det ikke bør ha noen fortelling ennå. Og så får man jo bare håpe at barnet aldri oppdager at den "moderne fortellingen" også er en fortelling. En fortelling som barnet aldri har valgt selv, men som likevel i stor grad styrer hvilke valg det senere kommer til å gjøre. For hvis barnet oppdager dette, kunne det jo begynne å tvile på om det virkelig hadde fått anledning til å begynne livet uten noen bestemt fortelling.

Frykten for det irreversible. For å realisere det moderne frihetsidealet må man nemlig det irreversible til livs. Mon tro det ikke er dette som er omskjæringens største provokasjon – at det ikke kan reverseres? Å komme det irreversible til livs er en forutseting for at mennesket med den selvvalgte fortellingen kan tre frem. Problemet er bare at dette mennesket ikke finnes i den virkelige verden, men bare i den «moderne fortellingen». For all barneoppdragelse er irreversibel. Ja, livet selv er irreversibelt. Vi er alle situert i tid og rom, med kropp, kultur, språk og familie som vi ikke har valgt selv. Foreldre former sitt barns tanker, holdninger, verdier og fordommer – de gjør barnet til en person det aldri noensinne kan velge ikke å være lenger.

Hjertets omskjærelse. Det gamle testamentet snakker om hjertets omskjærelse, og vil med det understreke at den ytre omskjærelsen er et symbol på lydighet og tillit til Gud – som skal springe ut av et forvandlet hjerte. Kanskje kunne vi si at alle foreldre omskjærer sine barns hjerter, i den forstand at de setter irreversible avtrykk på deres sjels-, tanke- og følelsesliv. Det er egentlig hjertets omskjærelse som må forbys for at den moderne fortellingen skal kunne realiseres. Dette er imidlertid umulig, det innser alle. Derfor blir forhuden arena for den ideologiske boksekampen.

Utvalgt. Et interessant trekk ved den «moderne fortellingen» er at den er konstruert som en direkte antitese til den bibelske – som handler om Guds utvelgelse. Det er ingen plass for utvelgelse – langt mindre for kollektiv utvelgelse –i fortellingen om individet som ble fritt da det valgte sin egen fortelling.Den bibelske fortellingen bæres derimot av forestillingen om at Gud har valgt oss før vi er i stand til å velge ham. Guds initiativ går forut for vårt. Guds utspill tar ikke ifra oss friheten, men er dens forutsetning. Vi skaper ikke oss selv, vi er blitt skapt. Vi blir ikke oss selv ved å forme vår egen fortelling, men ved å innlemmes i Guds fortelling.

Innlemmet. I den bibelske fortellingen kaller Gud Abraham, gir ham sine løfter, og former på den måten en verdensomspennende familie. Når jødiske guttebarn omskjæres, innlemmes de i dette generasjonsfellesskapet. De blir en del av sine forfedres fortelling, med alt hva den inneholder av smerte, håp, fellesskap og forpliktelser. Gjennom omskjærelsen blir det jødiske barnet gitt en fortelling som det ikke har valgt selv, og som det per definisjon ikke kunne ha valgt selv. Fordi omskjærelsen er et tegn på utvelgelse, er det et selvstendig poeng at ritet ikke er selvvalgt. Man kan ikke velge å være utvalgt.