2. adventslys: Jødenes konge.

«Jesu Kristi, Davids sønns, Abrahams sønns ættetavle….»

Slik begynner Det Nye Testamentet og Matteus evangeliet.

Matteus forteller om Josef og hans rolle som Marias trolovede og hvordan han ble Jesu far.  Fortellingen begynner med kongeætten gjennom Josef.

Vi vet jo at både Josef og Maria var av Davids ætt, siden begge måtte innskrives i Davids by, Betlehem, men her ser vi at det er Josefs ætt som vektlegges.

Kongeætten er, både symbolsk og egentlig, et uttrykk for folkets håp om frihet og deres rett til å velge sin egen konge i stedenfor kong Herodes, som var den romerske okupasjonsmaktens mann i Jødeland.

Herodes var fra Arad i Edom, han var en etterkommer av Esau, og hele kap 2 hos Matteus er viet Kong Herodes og hans rolle i fortellingen om Jesu fødsel.

I 1.adventlys så vi på Abrams sønn, Ismael, som var Abrams førstefødte med trellkvinnen Hagar, at det ikke var han, men Isak, Abrams sønn nr to og Saras eneste barn, som arvet Abram og at det er Isaks ætt som følges videre i GT.

Esau var Isaks førstefødte, og også her var det en yngre som arvet fremfor den eldste. Det var Esaus bror, Jakob, som fikk førstefødselsretten og velsignelsen av sin far.

Det angis et par årsaker til dette:   En gang Esau var sulten, solgte han sin førstefødselsrett til Jakob for en porsjon linsesuppe, slik viste han sin forakt for den, står det. Senere lurte Jakob sin gamle far, Isak, slik at han fikk både retten og velsignelsen som Esau hadde solgt ham.

Dette førte til at Esau hatet Jakob så sterkt at Jakob flyktet for sitt liv. Han dro østover, til Abrams slekt i Kaldea.

Etter å ha tjent sin onkel Laban i over 20 år ville  Jakob reise hjem og det innebar å forsone seg med Esau. Han gruet seg og var redd for å møte sin bror, derfor sendte han tjenere i forveien med rike gaver og hilsener til Esau, og samtidig forberedte han seg på fiendtlig svar fra sin bror. I 1. Mos 32 leser vi bl.a.:

«…så var Jakob alene tilbake. Da kom det en mann og kjempet med ham inntil morgenen grydde. Og da mannen så at han ikke kunne rå med ham, rørte han ved hans hofteskål; og Jakobs hofteskål gikk av ledd, mens han kjempet med ham. Og han sa: Slipp meg før morgenen gryr!  Men han sa: Jeg slipper deg ikke før du velsigner meg. Da sa han til ham: Hva er ditt navn? Han svarte: Jakob. Han sa: Du skal ikke lenger hete Jakob, men Israel(en som kjemper med Gud); for du har kjempet med Gud og mennesker og vunnet……. Og Jakob kalte stedet Pniel; for, sa han, jeg har sett Gud åsyn til åsyn og enda berget livet…..

(fra kap 33)… Da Jakob så opp ,fikk han se Esau som kom med 400 mann…….han gikk ….. og bøyde seg 7 ganger til jorden, inntil han kom frem til sin bror. Men Esau løp ham i møte og omfavnet ham og falt ham om halsen og kysset ham, og de gråt. ……og han (Esau) sa: Hva ville du med hele den leir som jeg møtte? Jakob svarte: Jeg ville finne nåde for min herres øyne. Da sa Esau: Jeg har nok; ha du selv, min bror, det som ditt er!

Jakob svarte: Nei kjære! Dersom jeg har funnet nåde for dine øyne, så ta imot min gave! For da jeg så ditt ansikt, var det som om jeg så Guds ansikt, siden du var så vennlig mot meg…..»

Både Ismael og Esau var den førstefødte som ikke fikk sin rett, de ble stående utenfor pakten til Abrams, Isaks og Jakobs Gud, men som vi så i «1. adventslys», var Ismael under under Herrens engels omsorg og nå vet vi at Esau og Jakob forliktes og at Jakob så Guds ansikt i Esaus ansikt.

Nå var Herodes av Esaus ætt, og kanskje kan hans navn peke på flere likheter med Ismael.

Betydningen av kong Herodes navn er det ikke enighet om, for det er ikke brukt andre steder i Bibelen, men på Kaldeisk (Abrams språk) betyr det villesel og på arabisk betyr det å være vill og utemmet, og slik styrker navnets betydning inntrykket av at urfedrene Esau og Ismael deler en slags felles skjebne (se «1 adventslys»).

Til Kong Herodes palass i Jerusalem kommer de vise menn fra Østerland og de spør :

«Hvor er den jødenes konge som nå er født? Vi har sett hans stjerne i Østen og er kommet for å tilbe ham.»

Herodes ble forferdet… han sammenkalte alle yppersteprestene og de skriftlærde blandt folket og spurte dem hvor Messias skulle fødes.

De sa til ham: I Betlehem i Judea; for så er skrevet ved profeten…«

Det er klart det skremte Kong Herodes, både som Jødenes konge og som okkupantenes representant, å få vite at det var født en Konge av folket.

Enda vanskeligerer var det for ham fordi «alle» ventet på Messias, den store Gudekongen.

«All verden» ventet på at noe skulle skje! «The time is fullfilled and the kingdom of God is at hand» som det står i King James oversettelse.

En «fullfilled» tid får meg til å tenke på ordet «tids-rom» som vi sier på norsk,  ordet gir oss bildet av et avgrensetromsom fylles opp medtid, ettersom «tiden går». Slik at  når det store tidsrommet, Væren, var over, kunne man si at dette «tids-rommet» var fullt,  «tiden var full-kommet», og nå, «i tidens fylde», skulle verden gå inn i en ny tids epoke, en ny «eon» et nytt hus.

Hver epoke het også «hus», og det heter at solen går ut av «huset», og solen går inn i «huset», og det menes med det at det «hus» solen går inn i, er tidens herskende tegn.

På gammelnorsk ble jorden  med det synlige verdensrommet rundt seg, kalt både «svirresten» og «snurrebaas». Snurrebaasen hadde 12 baaser, hvor ordet «baas» er det avgrensede rom hvert enkelt dyr i et fjøs disponerer, og vi bruker fortsatt ordet bås for det helt private oppholdsstedet for den enkelte ku og okse.

Ordet snurrebas bruker vi ennå om en av verdens eldste leketøy, vi leker med den uten å tenke særlig over at den er en modell av datidens forståelse av «himmel og jord».

Verden ventet noe nytt i «den nye tid», man ventet Gud immanens, Gud selv som konge, og verden gjorde seg Keisere.

I følge tradisjonen hadde kongene Guds særlige yndest, og så lenge kongen hadde det, var han en god konge for sitt folk.

Nå krevet den nye tid noe nytt.

Keiserne var langt mer enn konger. De var i sin person Guds tilstedeværelse på jorden,  i besittelse av guddommen selv.

Herodes var ikke et øyeblikk i tvil om at vismennene som spurte etter Jødenes konge, mente Messias, den profeterte gudekongen som skulle komme og gjøre jødene til verdens herskere i et evig fredsrike.

Da Herodes yppersteprester og skriftlærde svarte:

«… Betlehem i Juda land……

hadde Herodes sin egen plan klar: å drepe kongsbarnet, men av respekt for vismennene ville han ikke foreta seg noe så lenge de var der, og han ville være ganske sikker i sin sak, så han ba vismennene komme innom på tilbakeveien og fortelle om barnet.

Vismennene, som vi sier på norsk, kalles i Matteus for «magian» av det persiske «magoi»som er tittelen til astronomene i Zaratustras presteskap, og de nøt høy anseelse. Samtidig formidler stavelsen «goi» på hebraisk, bl.a. innholdet «hedningene, folkeslagene, nasjonene.» De vise menn var i beste forstand bærere av all verdens visdom!

I følge tradisjonen var de også konger, de Hellige tre konger, og står slik som symbolet for all verdens visdom, presteskap og kongsmakt, og det harmonerer godt med de gamle idealene om prestekonger.

I vår oversettelse heter det at vismennene kom fra Østerland, et uttrykk som kanhende virker noe upresist, men som ga assosiasjoner den gangen som vi ikke lenger gir akt på.

Fra både gresk og hebraisk gir ordene som oversettes med «øst», foruten betydningen himmelretning øst, også betydningen «det som var før», altså «urtiden».

I tillegg betyr det «å stige opp», ofte brukt om soloppgangen som er i øst.

Øst var den herskende av de 4 himmelretninger og ble gjenstand for mange symbolske handlinger, og samtidig er Østen landområdene der Abram kom fra.

Så sterk var denne forståelsen av østen at vi har rester av det i språket her nord. Det engelske ordet «easter», som betyr påske, forklares nettopp ved solens komme om våren, hvor vårmåneden April, som oftest er påskemåneden, tidligere het Easter.

Her i vår fortelling, er ordet for «Østerland» «anatole», som også er navnet på Lilleasia.

Hovedbetydningen av ordet «anatole» er «å stige opp», men her brukes det ikke om soloppgangen, men om den stjernen som vismennene hadde sett.

Det var en stjerne som «steg opp» og fylte de vise menn med glede! for ved den visste de at det var født en guddommelig konge i Jødeland.

Det var den stjernen moabitten(Lots ætt) Bileam ufrivillig spådde om da han ble utsendt av Moabs Konge for å forbanne Israel:

«…så sier han hvis øye er lukket, så sier han som hører ord fra Gud og har fått kunnskap fra den Høieste, han som skuer syner fra den Allmektige….Jeg ser ham, men ikke nu, jeg skuer ham, men ikke nær; en stjerne stiger opp av Jakob, et spir løfter seg fra Israel; ……..»

Vismennene reiste straks avsted for å hylle ham, gi fyrstelige gaver og tilbe ham, men hvor var han? Hvem andre enn Kong Herodes kunne gi svar på hvor kongefødselen hadde funnet sted?

Stjernen, «Io (den som beveger seg)aster», ledet vismennene til fjøset i Betlehem:

«Og de gikk inn i huset og så barnet med Maria, dets mor, og de falt ned og tilba det, og opplot sine gjemmer og bar frem gaver til det; gull og røkelse og myrra.»

De vise menn gikk inn i «huset», «den nye tiden», og så «barnet med Maria», det er det nye tegnet «Fiskene og Jomfruen», og vismennene visste at det var dem som skulle herske i verden de neste 2000år.

Og som vismennene har hele verden hyllet ham og gitt ham disse gaver:

Gull, som er holdt for å være naturens ypperste metall og et bilde på visdommen, det edle metall som fremdeles er den verdi man samler på når verdensøkonomien vakler.

Røkelse, ordet er språklig beslektet med med «løve» og «hjerte» og står som sinnbildet på den gode konge, og «mannen og løven», den nye tid vi nå er gått inn i.

Myrrah, innvielsens kostelige bitterstoff, en viktig ingrediens i de hellige salver til innvielse av tempeltjeneste og prester, som salving for død og begravelse, til kvinnens innvielse til ekteskapet og salme 45, om gledens olje:

«Din trone, Gud, står fast evindelig og alltid; rettvishets kongestav er ditt rikes kongestav. Du elsker rettferd og hater ugudelighet; derfor har Gud, din Gud, salvet deg med gledens olje fremfor dine medbrødre. Av myrra og aloe og kassia dufter alle dine klær……»

Vi har igjen denne situasjonen i verden: «The time is fullfilled and the kingdom of God is at hand».