Stakkars biskop!

Einar Gelius sa i 2011 opp sin stilling som sokneprest i Vålerenga menighet i Oslo. I realiteten hadde han ikke noe valg etter de mange krumspringene han hadde gjort som prest. Gelius gjorde seg bemerket med det ene stuntet etter det andre.

Etter mange års nøling satte biskop Ole Chr. Kvarme tommeskruen til og truet med avskjedssak. Biskop og bispedømmeråd hadde så mye på Gelius, at det ble en såkalt frivillig ordning. Gelius fikk med seg en sluttpakke mot at han frivillig sa opp. Dermed ble en opprivende arbeidsrettssak unngått.

Einar Gelius flyttet tilbake til hjembyen Arendal. Han har livnært seg som foredragsholder og har markert seg i en del intervjuer der han har distansert seg fra Den norske kirke.

Nå er han eneste søker til stillingen som sokneprest i Ibestad menighet. Lokalsamfunnet står uten prest, og det er glede i bygda over at Gelius har meldt seg. Ordfører og menighetsrådsleder ønsker ham velkommen. Her er det også noen familiemessige tradisjoner. Bestefar til Einar Gelius var prest i den lille kommunen ut i havgapet.

I denne tilsettingssaken står Den norske kirke overfor en delikat situasjon. Einar Gelius er ordinert prest og har således de formelle kvalifikasjonene. Men han har også uten unntak hatt problemer med de biskopene han har tjenestegjort for, enten det var Finn Wagle i Nidaros, Gunnar Stålsett i Oslo eller Ole Chr. Kvarme. Dette er ikke spesielt konfliktorienterte kirkeledere.

Når historien gjentar seg i møte med nye ledere, ville slike erfaringer i alle andre sammenhenger i yrkeslivet ha skremt vettet av arbeidsgiver.

Det er bispedømmerådet i Nord-Hålogaland som er det endelig ansettende organ. Her spiller selvsagt biskop Per Oskar Kjølaas en viktig rolle. Han har varslet sin avgang som biskop fra 1. september 2014.

Går Den norske kirke til ansettelse av Einar Gelius i Troms, vil det bli mindre fristende å bli biskop i Nord-Hålogaland. Han er eller hun vil vite at det er en prest i bispedømmet som har tradisjon for å lage baluba.

Fremtidige arbeidsvilkår til en biskop er likevel ikke det viktigste. En kirke må våge å stå i presset fra folkemeningen om hvilke ledere den skal ansette.

Kirken er på ville veier dersom kun formelle kvalifikasjoner skal telle ved ansettelser av prester. I Danmark, som har en folkekirketradisjon som er lik vår egen, vakte det for noen år siden oppsikt da prest som tilkjennega at han ikke trodde på Gud, likevel gjerne ville beholde prestejobben.

Troskrav og formell utdannelse bør ikke være eneste kriterier. Egnethet og et minimum av lojalitet må også være en faktor som arbeidsgiver har rett til å vurdere selv om det kun er én søker som har meldt seg.