Hva skjedde med K-en?

Regjeringens varslede endringer av RLE-faget har utløst debatt om kristendomsandelen i skolens religions- og livssynsundervisning. Problemstillingen er ikke ny og har blitt diskutert siden innføringen av KRL-faget i 1997. I de 16 årene faget har eksistert, har kristendomsandelen blitt merkbart redusert, til noens glede og andres forargelse. Hva skjedde egentlig med kristendomsandelen i faget?

KRL-faget ble innført uten en klar kvantitativ fordeling mellom religionene eller fagets emner, men kristendommen utgjorde hovedtyngden. I 2002 kom det ny læreplan der faget var delt i tre hovedområder med en klar prosentfordeling: Kristendom 55 prosent, andre religioner og livssyn 25 prosent og etikk og filosofi 20 prosent. Læreplanen åpnet samtidig for mindre lokale variasjoner i vektingen.

Paradokset. Fagets tredje læreplan kom i 2005. De tre hovedområdene og prosentfordelingen ble videreført. Hvert hovedområde hadde kompetansemål som viste hva elevene skulle kunne.

Det store paradokset i planen, som svært få fanget opp, var at antall kompetansemål ikke gjenspeilte prosentfordelingen. Planen hadde den gang som nå totalt 130 kompetansemål fordelt på de tre hovedområdene: Kristendom 31 mål, andre religioner og livssyn 74 mål og filosofi og etikk 25 mål. Dette gir følgende prosentvise fordeling: Kristendom 24 prosent, andre religioner og livssyn 57 prosent og filosofi og etikk 19 prosent. Innholdsrike mål under kristendommen kompenserte riktignok noe for denne skjevheten, men det ble likevel en krevende øvelse for lærere å skulle bruke litt over halvparten av undervisningen til et hovedområde som bare hadde 24 prosent av kompetansemålene. Det eneste som holdt igjen for en betydelig reduksjon av kristendomsdelen, var kravet om 55 prosent kristendom.

Heftige protester. I 2008 kom den siste læreplanen. Som følge av dommen i Strasbourg måtte Norge gjøre grep for å bedre religionsundervisningen. Skolen fikk ny formålsparagraf og opplæringsloven ble justert. I tillegg ble KRL til RLE og fagets prosentfordeling ble fjernet, to endringer som neppe var påkrevd som følge av dommen.

I læreplanen ble prosentfordelingen erstattet med en litt vag formulering om at kristendomskunnskap skulle ha den kvantitativt største andelen av lærestoffet. En naturlig tolkning var at kristendommen skulle ha minst en tredel av faget.

Denne endringen og navneskiftet skapte heftige protester. Mange aktører, deriblant IKO, uttrykte stor bekymring for at kristendommen nå ville bli kraftig redusert. Kunnskapsdepartementet forsikret om dette ikke var intensjonen. Daværende statssekretær, Lisbeth Rugtvedt, skrev i Vårt Land 4. februar 2008: «Forslaget til nye læreplan innebærer at det legges like stor kvantitativ vekt på kristendommen som før.» Logikken var som følger: En prosentfordeling er irrelevant og kan fjernes fordi det er kompetansemålene som fastsetter hva elevene skal lære.

Slo seg til ro. Mange slo seg til ro med dette. De var jo overbevist om at det hovedområdet som tidligere hadde hatt 55 prosent av faget, selvsagt hadde flest kompetansemål. Det tror mange fremdeles. Selv KrF, som ivrer for mer kristendom i faget, har ikke fått med seg denne skjevheten i læreplanen.

I sin utredning om faget skriver partiet: «All den tid kristendom fortsatt utgjør over halvparten av kompetansemålene i RLE, mener KrF det er en tilsløring at navnet er endret.» De er forøvrig i godt selskap. I høstens debatt har flere av landets fremste religionspedagoger hevdet at kristendommen er godt nok ivaretatt fordi hovedområdet kristendom har langt flere kompetansemål enn andre religioner og livssyn. Dersom man ser på fordelingen mellom kristendommen og hver enkelt religion, for eksempel kristendommen i forhold til hinduismen, så er det selvsagt riktig. Men den kvantitative fordelingen i faget har alltid handlet om fordelingen mellom hovedområdene, å påstå noe annet er en feiltolkning av læreplanen.

Merkbart redusert. På tross av løftene fra departementet i 2008 om ikke å gjøre store kvantitative endringer mellom hovedområdene, ser vi nå at kristendomsdelen er merkbart redusert. IKO anslår at kristendommen utgjør 25-30 prosent av faget og ser ut til å være fornøyd med det (Vårt Land 8. november). Det er forøvrig meget oppsiktsvekkende med tanke på deres tidligere kamp for en høy kristendomsandel.

Om IKOs anslag er riktig vet jeg ikke, det finnes ikke forskning på hvordan lærere prioriterer mellom fagets tre hovedområder. Men spørsmålet er tematisert i en kvalitativ studie jeg selv er engasjert i, der ti RLE-lærere intervjues om planlegging og undervisningspraksis.

Skjevhet. Seks lærere forteller at kristendommen ikke får den kvantitativt største andelen av fagstoffet i deres undervisning, altså minst en tredel av faget. Selvsagt skal man ikke generalisere ut fra dette. Men det bekrefter et inntrykk jeg har fått gjennom praksisoppfølging av lærerstudenter og mangeårig kontakt med grunnskolelærere.

Selv midt i «bibelbeltet» er det lærere som forteller at de på grunn av den nevnte skjevheten i læreplanen, bruker mindre tid på hovedområdet kristendom enn på hovedområdet andre religioner og livssyn. En annen årsak er at både lærere og elever opplever lærestoffet om en del av religionene som svært krevende, og følgelig gir det mer oppmerksomhet i undervisningen.

Ulikt. Den nevnte skjevheten i læreplanen har også fått innvirkning på de nye læreverkene i faget. To av dem, begge beregnet på 1.-7. årstrinn, legger mindre vekt på kristendommen enn det læreplanen krever. Det ene læreverket har, ut fra sidetall, følgende fordeling i bøkene for 3. – 7. årstrinn: Kristendom 31 prosent, andre religioner og livssyn 52 prosent og filosofi og etikk: 17 prosent.  Selv er jeg medforfatter av læreverket Du og jeg for RLE på 1-7 årstrinn. Det vekter kristendommen med ca. 40-45 prosent.

Denne forskjellen er interessant fordi forskning viser at lærebøkene har stor innflytelse på lærernes planlegging og gjennomføring av undervisning. Dette betyr at fordelingen mellom hovedområdene praktiseres ganske ulikt i norske skoler. På denne bakgrunn er forslaget om en fastsatt prosentandel på kristendommen forståelig. Om akkurat 55 prosent er fornuftig, kan sikkert diskuteres.