Det korrupte og lyssky Lilyhammer-Norge

I går kveld var Lilyhammer det mest sette programmet på NRK med 759.000 seere, rett foran Dagsrevyen med 752.000 seere. Jeg var en av dem. Jeg lo veldig godt, og jeg reagerte ganske sterkt. Er det greit for oss at Norge framstilles på denne måten?

Her er mafia, slåssing, sex, fyll og korrupsjon i skjønn forening. Her er god gammeldags lojalitet mellom «the Godfather» og hans lokale «cosa nostra». Det hele framstilles med et skråblikk som gjør at vi bare må le. Det føles helt naturlig. Det er jo unektelig morsomt. Samtidig sa jeg til min kone da programmet var ferdig: «Det er nesten så jeg føler meg litt skitten».

Hva handlet det om? Jo, denne serien som er en braksuksess, viser fram et «Norge» som jeg ikke kjenner meg igjen i. En karrikatur. Her blir vi invitert inn i et «underground» samfunn der korrupsjon, fyll og sex er bærende elementer i historien. Er det virkelig slik vi er, folkens? Samtidig kjenner jeg meg godt igjen, og kan identifisere meg med mye. Folkeligheten. Antiheltene. NAV. Byråkratiet. Fremmedfrykten.

Lilyhammer er en suksess langt utover Norge. Serien er solgt til en rekke land. Er det greit for oss at nordmenn framstilles som en gjeng prinsippløse, kriminelle, lettsindige, korrupte sulliker med nesten bare idioter i offentlig sektor? Hvordan ser egentlig folk på oss ute i verden? Hva gjør Lilyhammer med oppfatningen av oss som et folk?

Annerledeslandet. Den svenske journalisten Ehsan Fadakar i Aftonbladet skrev for noen dager siden kronikken «Norge är ett själviskt land som behandlar de fattigaste som djur». Han ser oss som en gjeng rasister som har vunnet i oljelotto. Han gir oss inn. Han ser oss faktisk slik. Omdømme handler om at andre ser oss slik vi selv ønsker å framstå. Har vi et problem, Houston? Tydeligvis.

Hvordan ønsker egentlig vi å framstå? Hvordan ønsker vi å bygge vårt omdømme som nasjon? Det skjer noe når NRK sender en serie som Lilyhammer verden rundt. En serie omtrent blottet for nordmennen med prinsippfasthet, sunne verdier, som holder sitt ord og er ubestikkelige. En serie som gjør skurkene om til helter. Er det slik vi er? Nei.

Jeg kommer antageligvis til å le mer av Lilyhammer. Og samtidig synes jeg denne sesongen av serien er helt på grensen av hvordan jeg synes vi skal framstille oss selv. Det får være grenser for karikering og selvironi. Det kan faktisk bidra negativt til hvordan andre der ute oppfatter oss som nordmenn. Og det kan bidra til å rive ned vårt eget nasjonale selvbilde.

Satire, humor og selvironi er flott og morsomt til en viss grense. Etter den blir det pinlig, klamt og ubehagelig. Jeg synes Lilyhammer blanserer på en hårfin knivsegg.