Vi har vært i familieterapi. Har dere?

Vår nye barne-, likestillings- og inkluderingsminister, Solveig Horne, vil redusere antall skilsmisser. Det er bra. En barnefri kveld i uka, er et av hennes råd til småbarnsforeldre. Det er mulig det redder noen samliv, men selv tror jeg hennes ønske om å satse på forebyggende familievern, er et hetere tips. Å ta seg en tur på familievernkontoret er ikke en aktivitet som oser av romantikk. Men det er jo ikke alltid at romantikk er redningen heller. Når man føler seg oversett og overhørt, og er både sur og redd, da skal det mer enn en kinotur eller røde roser til for å snu situasjonen.

Å gå på familievernkontoret tar seg ikke så bra ut på face-book eller instagram. Men nettopp derfor er det så viktig. Alt vi kan legge ut bilder av; restaurantbesøk, kinoturer eller vakre, stylede hjem med rødvin foran peisen, er kanskje bare med å øke terskelen for hva vi tenker på som et vellykket samliv. Og jeg tviler på at vi trenger en høyere terskel. Jeg tviler på at vi blir lykkeligere av å sammenlikne oss med alt de andre tilsynelatende får til. Jeg tror ikke en gang vi får det bedre av å vise verden hva vi selv fikser. Det kan fort bli hult når bildene vi la ut på instagram kræsjer med skrikende unger og en sliten ektefelle. Virkeligheten har ingen forskjønnende filter.

Derfor må vi prate om det. Si det høyt. Vise hverandre at det søren ikke er lett bestandig. At vi, nei, jeg, føler meg liten, hjelpeløs, sint og redd. At det er vanskelig å leve sammen. At to selvstendige menneskers behov støter mot hverandre, og at vi ikke alltid klarer å ordne opp i sånt alene. Derfor sier jeg det: Vi gikk til familievernkontoret. Ja, vi har gjort det flere ganger, i ulike faser av forholdet. Og vi fikk hjelp. Det hjalp. Heldigvis.

Første gang var eldstedatteren 1,5 år og jeg var gravid med nummer to. Jeg tror de fleste som har vært gjennom en sånn fase i et forhold, vet hva jeg snakker om. Det er ikke mye plass til parforhold midt i nattevåk, voksende mager, jobb og studier. Den gang snek vi oss av gårde til familievernkontret og var forferdelig opptatt av at ingen måtte få vite om at vi hadde vært der. Å ikke fikse det, at vi ikke fiksa det – det var pinlige greier. Hysj, hysj!

Men det vi opplevde når vi endelig kom oss dit, det var at vi ikke var alene. At våre problemer ble gjenkjent og plassert i båsen normalt, vanlig, typisk. Vi ble hørt, og vi ble sett. Og etter hvert klarte vi å se hverandre og høre hverandre også. Men det var en hard kamp. Og særlig romantisk var det ikke.

Det er flott at Solveig Horne vil satse på det forebyggende familievernet. Men enda flottere er det om vi alle tør å snakke litt høyere om at vi sliter innimellom. At dating-kvelder kanskje tar seg bedre ut på bilde enn i virkeligheten. At det vi trenger er å bli sett og hørt. Og at noen ganger, oftere enn vi liker å innrømme, så trenger vi hjelp. Vi trenger å få hjelp til å være tydelige og ærlige. Det er derfor jeg skriver dette:

Vi har vært i familieterapi. Har dere?