Forhud med komplikasjoner

I disse dager har debatten om omskjæring av gutter på nytt blitt et heftig debattema. Viktige stemmer tar til orde for at omskjæring av guttebarn skal forbys.

Jeg er ganske sikker på at mange norske jøder ser på denne debatten med undring. Og frykt. Ervin Kohn, forstander i det mosaiske trossamfunn, uttalte til Morgenbladet: ”Omskjæring er så viktig fordenjødiske identiteten. Vi vil få problemer med å få rabbinere som har barn til Norge, det vil være færre jøder som flytter hit, og etter hvert vildenjødiske minoriteten bli borte. Det blir nok konsekvensen.” Jødisk emigrasjon fra Norge har pågått en stund og det blir neppe mindre hvis dette forslaget får gjennomslag.

Når vi snakker om den norske jødiske populasjonens sårbarhet, er det veldig vanskelig å komme utenom historien. Ikke alle er enige i relevansen. Det har også festet seg en holdning om at Holocaust og den ekstreme europeiske antisemittismen overhodet ikke hører hjemme i dette ordskiftet. Å problematisere et omskjæringsforbud i denne konteksten og å påpeke at konsekvensen er umuliggjøring av vanlig jødisk liv – blir omtalt som 'hitling'."

Det er selvsagt en helt urimelig slutning, for moderne jødisk eksistens og identitet er uløselig knyttet til katastrofen som rammet dem i den nasjonalsosialistiske galskapen. Det er ikke brunskvetting, men rene kalde fakta.

Min påstand er at vi har en historisk plikt ovenfor vår jødiske populasjon som også innebærer at myndigheter og sivilsamfunn må strekke seg langt for at de skal kunne praktisere sin religion i fred. Det ville være en tragedie om Norge skulle bli det første landet i Europa som forteller jøder at de ikke lenger kan praktisere som jøder. Vi står i fare for å legge forholdene til rette for fullstendig alienering av jøder i Europa. Historieironien er ikke til å ta feil av, dessverre:Jøder må gjerne være jøder, bare de slutte å være jøder.

Holocaust

Den jødiske minoritetens stilling i Europa er resultatet av vår tids aller mest potente rasisme. Forsøket på å utrydde 11 millioner jøder under den andre verdenskrig er den moderne historiens absolutte nullpunkt.

Innen nyere historieforskning har man kommet frem til at vi har vært altfor lemfeldige i historiskrivingen. I etterkrigsårene var den utbredte – og antagelig for mange komfortable -forestilling at folkemordet var resultatet av den antisemittiske nazistatens fanatiske gjennomføringskraft.  Men det er ikke hele sannheten. I de okkuperte områdene ble registrering og fengsling av jøder gjerne overlatt til det lokale byråkratiet, uten altfor stor motstand. Antisemittismen sto sterkt i sivilsamfunnet, særlig østområdene. I land som Ukraina og Hviterussland kunne tyske soldater overlate massakre av jøder til velvillige bødler blant frivillige sivilister som myrdet åpent på gater og torg. I Norge foregikk deportasjonene av jødene på ”dannet” vis, i skjul av natten den 26. november 1942, men først etter at okkupasjonsmyndighetene og statsbyråkratiet møysommelig hadde registrert og overvåket de 2000 jødene som hadde sitt bosted i landet. All jødisk eiendom ble beslaglagt av staten. Deportasjonene ble effektuert av nordmenn.

770 norske jøder ble deportert, de fleste med transportskipet Donau etter at 100 drosjesjåfører hadde fraktet dem til Rådhuskaia. Ferden endte i Auschwitz. Hva dette innebar er godt kjent. Bare 34 berget livet. Alle overlevende var menn.

Etter krigen skulle det vise seg at norske jøder ikke alltid ble møtt med velvillighet fra den norske stat. Mange opplevde problemer med å få tilbakeført eiendom og bolig. Ikke sjelden ble de norske jødene møtt med en undertekst om grådighet. Byråkratiet krevde blant annet dokumentasjon fra dødsleirene. Denne treneringen foregikk helt opp til slutten av 1970-tallet. Under den optimistiske etterkrigsdugnaden var det norske sivilsamfunnets adferd og passivitet mot jødene under okkupasjonen forbundet med ubehag. For det var langt fra alt som var like heltemodig. Summen av dette var at den norske stat ga jødene oppreising i 1999, i det som ble kalt restitusjonsoppgjøret.

Dilemma, javisst

Omskjæringen er i jødisk sammenheng et religiøst påbud, et overgangsritual som fullbyrder forbindelsen mellom Gud og menneske.

Men praksisen er et liberalt dilemma. På den ene siden har vi hensynet til trosfriheten og retten til å praktisere egen religion. På den andre siden velger ikke guttebarna selv å bli omskåret. I praksis fører altså foreldrenes rett til at inngrepet går på bekostning at individets autonomi.

Det er ikke vanskelig å få øye på de gode intensjoner bak motstanden mot omskjæring. Men dette er et komplisert saksfelt, hvor det, etter min mening ikke nødvendigvis er det ”rette” som er det klokeste.

Debatter om omskjæring av gutter er imidlertid noe som påkaller voldsomt og polarisert engasjement. Jeg har stilt spørsmålet til mange: Er denne saken så viktig for dere at dere er villige til å betale omkostningene: at jødene forlater Europa?  Svaret er som regel at de ikke tror det vil skje, men at svaret allikevel er et ja. Barnets beste teller mer.

Motstandere er sjelden enige i at det i det hele tatt er et liberalt dilemma, fordi de mener at omskjæring er et voldsomt overgrep og at det begynner og slutter med det. Tonen er ladet: barn blir utsatt for groteske menneskerettsforbrytere, statsmakten tillater oss å skjære i småbarn, det snakkes om amputasjon av legemsdeler.Barneombud Anne Lindboe, som har jobbet ved Rettsmedisinsk institutt, var med på å obdusere et barn som skal ha dødd under omskjæring: ”Det var så meningsløst. Jeg bestemte meg for at dette vil jeg ikke være med på. Barn skal ha et vern mot noe som potensielt er dødelig” (Morgenbladet 11.10.13).  Vi vet lite om omstendighetene rundt dette dødsfallet, da det er underlagt taushetsplikt. Men det virker svært usannsynlig at inngrepet har foregått under ordnede forhold. I utgangspunktet skal ikke omskjæring av gutter være farligere enn å fjerne mandlene.

I USA er nesten 60 prosent av alle menn omskåret ogdenamerikanske barnelegeforeningen går god for inngrepet. Omfattende forskning har konkludert med at omskjæring av guttebarn er et lite inngrep som snarere har helsegevinster enn ulemper. Norske barneleger er ikke enige. Uansett hva det rette er, bør vel en såpass stor differanse tyde på at den verste alarmismen er unødvendig. Det er vanskelig å forstå hvorfor så mange inntar en så uforsonlig holdning. Det er i det hele tatt vanskelig å forstå hvorfor jødisk identitet, politikk og kultur er gjenstand for så mye aggresjon og oppmerksomhet.

Det er alltid noe med jødene.

Europeiske jøder har ikke lenger (om de noensinne har hatt det) historien på sin side. Mange liberale, sekulære stemmer har ikke lenger tålmodighet for jødiske skikker. Antisemittiske holdninger er sterkt voksende over hele Europa, både i høyreradikale grupper og blant muslimer som er preget av Midtøsten-konflikten og fremmedfiendtlig islamisme, men også i høy grad blant befolkningen generelt. Jødiske konspirasjonsteorier er i vinden, noe forfatteren John Færseth har dokumentert godt og grundig.

Jødiske skolebarn blir mobbet på skolene, og foreldre tar sine jødiske barn ut av skoler på Oslo Øst. Lærere og elever opplever at "jøde" har blitt et generelt skjellsord. Holocaust-senterets undersøkelse i 2012 viste en foruroligende tendens til antisemittisme i Norge. Tilsvarende undersøkelser i andre land vise det samme mønsteret: I Sverige unngår én av to jøder å gå med symboler som identifiserer dem som jøder. Ifølge en europeisk undersøkelse svarer mellom 40 og 50 prosent av jødene i Belgia, Frankrike og Ungarn at de vurderer å emigrere fordi de ikke føler seg trygge.

I 2004 kom den amerikanske statsviteren Norman Finkelstein ut med boken Holocaustindustrien. Boken skulle vise seg å få store, men utilsiktede skadevirkninger. Hovedtesen hans var at jødiske lobbygrupper i USA og ikke minst staten Israel kapitaliserer på jødeutryddelesen for å legitimere Israels politikk. Finkelstein hadde nok noen poenger, at visse jødisk-konservative miljøer altfor raskt trekker antisemittismekortet når Israel blir kritisert. Men han gikk altfor langt. Finkelstein hevdet blant annet at jødiske organisasjoner har syltet ned 1,25 milliarder dollar i sveitsiske banker. Penger som har blitt gitt dem i oppreising fra ulike statlige og private institusjoner med det formål å distribuere dem til overlevende. Finkelstein nevner ikke årsaken til at pengene står på bok: At fordelingsnøkkelen står fast i det amerikanske rettsapparatet. På høyreekstreme nettsteder ble myten om den pengegriske jøden flettet inn i Finkelsteins tese om Holocaustindustrien. Forestillinger om at jøder og Israel kapitaliserer på jødeutryddelsene dryppet også ned i det alminnelige ordskiftet.

Har ikke jødene lært?

Er det et folkeslag i verden som bør innrømmes et ganske knallhardt behov for beskyttelse, så er det nettopp jødene. Dette var en utbredt holdning etter den andre verdenskrig. Slik er det ikke nødvendigvis lenger.

For burde ikke jødene, av alle ha lært? Underforstått at jøder har en større plikt enn andre til å ta hensyn til sine omgivelser.

Finn Graffs teg­ning av Ehud Olmert som SS-kommandanten Amon Göth fra filmen Schindlers liste,  i en kon­sen­tra­sjons­leir, med våpe­net klart til å plaffe ned for­svars­løse fan­ger innen­for sper­rin­gene, er et klassisk eksempel på denne posisjonen. Det samme er Jostein Gaarders famøse kronikk fra 2006. Og deler av denne tankegangen har festet seg: Man er trøtt av å høre om Holocaust og Israel. Det er fort gjort å falle i konspirative teorier om hvorfor det er slik, antagelig er det greiest å forholde seg til den enkleste forklaringen: At folk flest glemmer og at oppvoksende generasjoner er smått historieløse. Israel/Palestina-konflikten har snudd opp ned på offerollen: Israel som den sterke part og palestinerne som den kuede og forfulgte.

Fra israelsk ståsted er det selvsagt annerledes: Alle familier er dypt preget av Holocaust, de aller fleste har familiemedlemmer som gikk tapt, mange overlevende er fremdeles i live. Israel er en frihavn for jøder som ikke lenger stoler på Europa av åpenbart gode grunner. Da Israel ble erklært uavhengig gikk de arabiske maktene til massivt angrep og tapte. Der har frontene mer eller mindre stått siden. De arabiske nasjonene ønsker ikke en jødisk stat i sitt nabolag.

Stueren antisionisme?

Tanken om at ”jøder er ok, det er sionistene vi hater ”, er svært farlig. Å bruke begrepet sionisme for å skille mellom jøder og israelsk politikk er feil.Dette er svært upresist. I verste fall bidrar det til at forskjellene på kritikk mot Israels politikk og antisemittisme forvitrer. Selv om det ikke er hensikten. I verste fall bidrar det til at forskjellene på kritikk mot Israels politikk og antisemittisme forvitrer. Selv om det ikke er hensikten. De fleste med historisk kunnskap vet at begrepet sionisme i sin enkleste form ganske enkelt betyr jødisk nasjonalisme.

I etterkrigsårene følte svært mange jøder naturlig nok at Europa ikke lenger var et trygt sted. Historisk sett var det slik at det var de færreste som flyttet til Israel, både før og etter 1948, som var virkelig overbeviste sionister – de ville bare til et sted de kunne leve i fred. Enten det var overlevende fra Holocaust eller de 800 000 fordrevne jødene fra arabiske land etter den arabisk-israelske krigen i 1948-49.

Israel fungerer som en potensiell fristat i tilfelle forholdene igjen blir for stygge her hjemme. I en undersøkelse Det mosaiske trossamfunn (DMT) foretok på begynnelsen av 2000-tallet, kom det frem at over 90 prosent kjenner en sterk tilknytning til landet og, dermed underliggende, at Israel er en (av flere) kilder til jødisk identitet.

Så kan man selvsagt hevde, som enkelte radikale røster i debatten gjør, at selve grunntanken om en jødisk stat i seg selv er uakseptabel. At det er ille at så mange jøder (i praksis nesten alle) tror på en stat innenfor rammen av svært ulike sionistiske tolkninger og tradisjoner. Det sier seg selv at med et slikt verdensbilde har man skapt seg fiendebilder og løsningsorienteringer som er mildt sagt utfordrende – både på det geopolitiske området – men også i skolegårder og andre steder hvor det flerkulturelle samfunnet møter daglige utfordringer.

Antagelig er Israel den eneste staten i verden hvis eksistens blir stilt spørsmål ved. Israel er i visse miljøer det viktigste landet å boikotte i hele verden.

Vår tids positivisme?

Mye av den prinsipielle tenkingen rundt omskjæring springer ut fra det vi kan kalle det nyateistiske miljøet. Her er grunnideen at all overtro, alle religiøs praksis, skal henvises til det private rom. Kultur må begrunnes rasjonelt. Moral likeså. ”Gammelateistene” trodde ikke på Gud, men på mennesket og kulturen. Nyateistene tror på den rene fornuft, og er på mange måter positivister for vår tid. Jeg synes, i likhet med Kant og Berlin, at tanken om den rene fornuft fremstår antiseptisk og lite humanistisk.

Isaiah Berlin mente at i den rene fornuftens endemål kunne man bytte ut politikere med leger og ingeniører. Ikke sjelden har jeg sett representanter for den knallharde realismen uttale at å tro på Gud er like fjollete som å tro på Donald. Nyateismen ser i liten grad ut til å fange opp kulturens betydning for mennesker. Her skyter mange seg selv i foten, eller i alle fall i tåa, fordi man selv befinner seg i forestillinger hvor mye av verdensforståelsen er bundet opp av nettopp emosjoner og snarveier i historien. For ingen kan egentlig gjøre hevd på den rene eller objektive fornuft. Man lever i en slags variant av venstrehegeliansk materialisme: at vitenskap og rasjonalitet er religion og overtro langt overlegen, i den forstand at opplysningsprosjektet nærmest av naturlige årsaker vil seire til slutt. For har man ikke lest sin Nietzsche, særlig der hvor gamle Friedrich fastslår at Gud er død?

Mennesker er ikke maskiner, og behovet for å tro, for å gi mening til det meningsløse, vil aldri forsvinne. Vi kan mislike religiøse uttrykk og behov på samme måte som vi kan mislike andre trekk ved menneskeheten, som egoisme eller aggresjon, men å leve i den tro at slikt kan ryddes av veien, en gang for alle, får raskt en ubehagelig helning.

Religionens kraft i vår tid påviser også manglene i det moderne samfunnet. Det kan være vel så fornuftig å se på religiøs renessanse som et resultat av at det sekulære samfunn gradvis tappes for mening ogdensekulære modernitetsdiskursens reduksjonisme har gjort oss til subjekter.

Den nyateistiske bølgens største svakhet er den skrinne evnen til å forstå tradisjon og kultur som et anker i tilværelsen. Det er ikke bare etisk og ontologisk vanskelig, men også politisk problematisk. Troen på rasjonalitet og det frie mennesket er essensen i opplysningsprosjektet, men gode intensjoner fører ikke nødvendigvis til de beste resultater når de skal omsettes i den virkelige verden.Den amerikanske filosofen Bruce Thornton kaller i boken Plagues of the Mind dette for ”det terapeutiske blikk på alle menneskelige problemer”. I Vesten tror vi at rasjonelle løsninger kan gi svar på alt som er menneskeskapt.

Når troen på rasjonalitet og prinsippfasthet overgår den erfarte virkeligheten, blir paradoksalt nok mangelen på pragmatisme et speilbilde på religiøst dogma: Virkeligheten er skitten og ufullstendig. Hvis virkeligheten ikke passer til den ideelle støpeformen, må man presse den på plass og kaste det overflødige: Hvis jøder praktiserer et overtroisk rituale, må de slutte med det. At jøder ikke lenger kan bo i landet er saken uvedkommende. Historien og kontekst likeså.

Europeiske jøder har god grunn til å føle at det gynger under føttene. Den europeiske jødedommen er som kanarifuglen i gullgruvene på attenhundretallet: Dør den, er vi sivilisatorisk sett fortapt. Hvis vi, gjennom krav om kulturell og rasjonell assimilasjon, gjør det umulig for jøder å bo i Norge, er den sørgelige historiske ringen sluttet.

La de europeiske jødene få fred. De blir hundset mer enn noen annen folkegruppe, kanskje med unntak av romfolk. Det siste de trenger er velmenende mennesker som av prinsippfasthet rir kjepphester uten å ta helt grunnleggende kulturelle og historiske hensyn. Vi kan ikke forstå kultur som matematikk eller ubøyelig prinsipielle størrelser alene.

 FØRST PUBLISERT PÅ MINERVANETT.NO. EN NOE KORTERE UTGAVE BLE PUBLISERT I VÅRT LAND 28.10.2013