Samlivsform vil fremdeles bli tillagt vekt

Samlivsform vil bli vektlagt, skriver blant annet bispedømmerådene i Møre og Bjørgvin når de er på jakt etter nye medarbeidere. Hovedgrunnen til at de skriver det, er så vidt jeg veit, at de vil skremme vekk homofile fra å søke prestestillinger. Dem om det.

For to uker siden møtte jeg biskopen i Bjørgvin, biskop Halvor, i debatt på studentsamfunnet i Bergen. I forkant av debatten spiste debattantene middag sammen. "Vil du bli prest? Så flott!" sa biskop Halvor til meg. "Hvor har du lyst på jobb, da?" Jeg nevnte Tunsberg, Borg, Hamar og Nidaros. "Men har du ikke vurdert Bjørgvin? Det er kjempefint å være prest her i Bergen, og vi trenger unge mennesker som deg. Det er flott å bo på vestlandet. Du må absolutt vurdere Bjørgvin og Møre. Det tror jeg du ville likt godt. Hvorfor søker du deg ikke like gjerne hit?" sa biskop Halvor.

Nei, det kan du jo lure på. Og akkurat nå har jeg ikke lyst til å søke meg noe sted som helst. Ikke til Tunsberg, Borg, Hamar eller Nidaros. Ikke Bjørgvin, Møre eller Agder. Nå har homofile, lesbiske og andre skeive blitt ofra på de dårlige kompromissenes alter akkurat en gang for mye.

Jeg er ikke så gammel. Men jeg har hatt min kirkelige oppvekst akkurat mens homodebatten har rast som verst. Jeg kjenner ingen annen kirke. Vil jeg bli kjent med den noen gang?

Jeg var vel åtte-ni år da jeg forsto at de fleste voksenpersonene jeg kjente som sa at de var kristne, ville snu ryggen til meg hvis de visste hva jeg gikk og tenkte på. Det sto noe i medlemsbladet til Norges KFUK-KFUM om at en homofil ikke kunne være trommeslager i Ten Sing. Ingen rundt meg kunne forklare meg hvorfor, eller hva som ville bli konsekvensen hvis en i vår gruppe skulle vise seg å være "sånn." Men det var det vel ingen som var, uansett?

I går lette jeg etter et speiderskjerf. Da fant jeg dokumentasjon jeg på et tidspunkt hadde samla sammen over hvordan jeg i tenåra opplevde det å være i skapet som speider og speiderleder. Håpefull, gråtende, rasende, avventende. Lojal og taus ganske lenge, med ønske om en fredelig og ryddig endring.

Som 15-åring rapporterte jeg fra det siste landstinget til KFUM-speiderne før fusjonen med KFUK-speiderne. Jeg var delegat fra patruljeførernes (ungdomsskoleelevenes) eget ting. Patruljeførerne hadde enstemmig vedtatt at vi ville få fastsatt at den nye organisasjonen ikke skulle diskriminere homofile speiderledere (det var ikke mitt forslag!). Men det ble vi sterkt anbefalt å ikke si høyt til de voksne.

Mitt sterkeste minne fra det siste landstinget til KFUM-speiderne er en eldre mann som sier til meg at hvis noen insisterer på å snakke høyt om dette, så kommer vi til å ødelegge hele fusjonen. Da vil det ikke bli noen ny organisasjon. Både KFUK og KFUM må legge ned. Og det vil være vår skyld.

Nesten på dagen ti år senere var det åtte biskoper som gjorde det samme. De trua med at hele kirka ville bli ødelagt hvis vi ikke er forsiktige, og la ansvaret over på oss. Vær stille litt til. Kanskje det går over. Kanskje vi kan snakke om det en annen gang.

Som 25-åring blir jeg bedt om å forstå hvilken seier dette liksom skal være. En del av meg er veldig glad og takknemlig over at åtte biskoper tør å si at de synes homofile og lesbiske skal få gifte seg i kirka og behandles som heterofile. Men en del av meg er også veldig skuffa over at de roter seg inn i et kompromissforsøk som gjør det vanskelig å finne retningen i debatten i etterkant.

Professor Halvor Moxnes skrev tidligere i uka en kronikk der han plasserer ansvaret for problemet der det hører hjemme. "Dette er en ny runde der hensynet til homofile og lesbiske som mennesker med rett til likebehandling har måttet vike for såkalte indrekirkelige hensyn. Flertallet har nå gitt det ekteskapsfundamentalistiske mindretallet vetorett til å blokkere grunnleggende rettigheter for en utsatt gruppe i kirken."

Når de biskopene som mener de har teologisk dekning for å ikke si at homofile er perverse og forkastelige (jf. 1954-vedtaket) er i solid flertall og kunne tatt en læremessig opprydning, likevel ikke gjør det, er det vanskelig å sette ord på skuffelsen hos meg og alle som er i samme situasjon. Når de nok en gang bidrar til å så tvil og usikkerhet. Når de nok en gang snakker ovenfra og ned.

Biskopene skulle avgi en læreuttalelse. Det er deres mandat i denne runden. Hva de personlig tenker seg som et godt kompromiss, er ikke relevant i det hele tatt før saken skal forhandles av delegatene i Kirkemøtet. Dette er et spørsmål som skal besvares med ja eller nei - et lærespørsmål kan vel ikke besvares med "Joda, men ikke akkurat nå." Kirkerådets leder taler klokt når han sier at her trengs ikke flere utredninger - spørsmålet er utredet nok nå.

9. september 1994 avla jeg speiderløftet: I tro på Guds hjelp lover jeg å lyde Gud, hjelpe andre og leve etter speiderloven. Jeg burde kanskje pløyd meg gjennom bispemøtenes protokoller fra de siste førti åra først.

Å lyde Gud virka så greit den gangen. Det var først noen år senere at det viktigste budet i kirka ble å ikke være homo. Du kan gjerne skyte med AG3, drikke hjemmebrent eller kaste søppel i naturen, bare du ikke er homo. For da er du ikke kristen mer.

De åtte biskopene - og alle som er enige med dem - som råder Kirkemøtet til å vedta et kompromiss ingen ønsker seg, må ta innover seg at de nok en gang lar sjansen gå fra seg til å rydde opp i en sak som har ridd Den norske kirke som en mare omtrent siden jeg ble født, og enda litt lenger. Her er vi ikke i mål før biskopene tør å si høyt at Den norske kirke ikke lenger mener at homofile og lesbiske er perverse, forkastelige og en fare av verdensdimensjoner.

Jeg tror ikke noe på biskopene som nå sier at de syntes partnerskapsloven var bra. Det syntes de jo ikke i 1993. Det er lov å skifte mening, men det er grenser for hvor lenge Den norske kirke kan ligge tjue år bak Norge i den såkalte homofili-saken. Hvis de åtte biskopene ikke tror at Den norske kirke mister medlemmer underveis også på "min" side, så tar de feil. Vi har mødre og fedre, venner; barn; kolleger og mange andre som gradvis mister motet, eller bare slutter å bry seg med hva kirka sier eller ikke sier. De er bare ikke så høylytte alltid. De forlater barnedåpen og konfirmasjonsundervisninga og julegudstjenesten med et stille sukk. "Gud kan jeg tåle, men jeg liker ikke de folka hans så godt."

Når jeg fyller 35 år, hva vil budskapet fra de sittende biskopene være da? Hvis jeg fortsatt skal være pervers, forkastelig og en fare av verdensdimensjoner - hvis jeg fortsatt står i fare for å sprenge kirka - hvis jeg fortsatt er farlig for barn - hvis kjærlighet mellom to kvinner eller to menn fortsatt ikke er noe som angår de fleste kristne fellesskap som annet enn et problem - hvis vi i minoritet fortsatt ikke er viktige nok til at biskopene vil gå for det de egentlig mener - hvorfor skal jeg da ta avsluttende praktikum til våren? Det er mitt personlige spørsmål til bispemøtet og Kirkemøtet, som jeg vil tenke alvorlig over de neste ukene.

Nei, biskop Halvor, jeg skal uansett ikke søke prestetjeneste i Bergen med det første. Det skal Bergen få slippe, selv om du sikkert har rett i at det er fint å være prest i Bergen. Jeg kjenner flere som synes det. Du og dine har gjort det meget klart at samlivsform vil bli tillagt vekt, og at min samlivsform ikke vektlegges som likeverdig med andre. Min samlivsform diskvalifiserer og umyndiggjør meg som kristen. Jeg har virkelig forstått det nå.

Om homofile og lesbiske som gifter seg, skal anerkjennes av Den norske kirke, er et ja- eller nei-spørsmål. Flertallet av biskopene svarer ja. Likevel oppfordrer de Den norske kirkes øverste demokratiske organ nå til å late som noe annet - av hensyn til dem det ikke angår, nemlig dem som ikke vil inngå i et ekteskap med en av sitt eget kjønn.

(Dette ble mitt bidrag til homofil sosialpornografi og noen personlige refleksjoner fra meg som teologistudent. For god teologisk og kirkepolitisk argumentasjon, har f. eks. Fagforbundet TeoLOgene samla mange gode artikler og kronikker her. Fin lesning.)