Er Gud et problem?

1. Hva er en filosof?

En filosof er ikke en som i dypest forstand reflekterer eller mediterer. Filosofen skaper. Filosofen skaper en helt særegen form for ting. Nemlig begreper. Begreper er ikke ting som eksisterer ferdiglaget, ei heller er de å finne i himmelen, eller prentet inn i den grå hjernemasse. Begreper er ikke stjerner du stirrer på i natten. Filosofen fabrikkerer begreper, dermed.

For at filosofen skal fabrikkere gode begreper, imidlertid, må disse knyttes til konkrete problemer. Hvis ikke filosofen makter dette, er han ikke lenger eller i dette forsøk filosof, og han har skapt et slett begrep. Bruksløst. Uforståelig, nærmest meningsløst. Som et slett maleri eller en slett musisk komposisjon.

2. Platon som eksempel

Et eksempel: Platon skapte et unikt begrep. Et begrep som ikke på noen måte eksisterte før ham. Begrepet er i dag kjent med ordet 'Idé.' Men hva betyr dette ordet? Her skal man i prinsippet spørre på samme måte som når man spør hva himmel eller stjerne er. Platon definerer sitt begrep slik: en Idé er en ting som ikke ville være annerledes, altså som bare ville være hva det er. Skjønt definisjonen i og for seg ville være korrekt, er den abstrakt, og derfor slett.

La oss tenke på en mor. Denne mor er ikke bare en mor, for hun er jo også, for eksempel, en kone, og hun selv er datter av en mor. Hvis vi forestiller oss en mor som ikke ville være annerledes enn bare mor, som kun kan være mor. Her betyr det ikke noe om noe slikt overhodet kan eksistere eller ikke. For eksempel: Jomfru Maria, som jo Platon ikke kjente noe til, er en mor som bare er mor. Uansett om noe slikt i virkeligheten eksisterer eller ikke: en mor som bare var mor, som derfor ikke ville være kone til en mann eller datter av en annen mor, ville nettopp være hva vi med Platon ville kalle Idéen 'mor.' Altså en ting som bare er hva den er.

Platon sa om rettferdigheten at den var rettferdig fordi rettferdighet ikke er noe annet enn rettferdig. Rettferdigheten er kun hva den er, og aldri noe annet. La oss tenke oss slike ting som bare er hva de er, og aldri er hva de ikke er, og kalle dem Idéer. Dette var uhørt i Platons samtid. Platon var derfor en ekte filosof som hadde skapt, fabrikkert, et nyttgodt begrep. Nemlig at Idéen om en ting var ren. Det er nettopp renhet som definerer en slik platonsk Idé. 

Men dette er jo fortsatt abstrakt, nærmest uforståelig. Hvorfor? Det skal vi komme tilbake til. Men først må vi forstå at hvis man leser Platons verker så blir alt konkret. Alt hos Platon er skapt i stor varsomhet, med stor kløkt. Fabrikasjonen av begrepet Idé var altså ikke tilfeldig eller uforsiktig. I en helt konkret situasjon, uansett hva som måtte skje, uansett hva som måtte gis i situasjonen, så vil det være rivaler. Det vil for eksempel være personer som sier: "for denne ting, er det jeg som er dens beste eksempel." De er altså rivaler til en Idé som er en ting for så vidt og hvis og bare hvis den er ren.

3. Politikeren som eksempel på Platons Idé

For eksempel: Platon ga selv en definisjon av hva en politiker er. En politiker er menneskenes hyrde, en som tar hånd om mennesker. Mange ville kunne derfor si: "hvis slik er tilfellet, er jeg det beste eksemplet på menneskenes hyrde." For eksempel handelsmannen, doktoren, krigeren, osv. De er alle rivaler. Men hvorfor skapte Platon et slikt begrep?

For overalt er der rivaler som alle presenterer seg som rette kandidat for tingene, og problemet for Platon er ikke hva som er en Idé, men hvordan velge mellom rivaliserende krav? Altså hvordan oppdage blant rivalene hvilken som er den riktige, eller om man vil: den ene fordi den rene. Blant rivaler gis det nemlig bare én riktig. Det er utelukkende Idéen, dvs. tingen i dets rene tilstand, som vil tillate valget av riktig rival.

Slik er det at alle gode begreper knytter seg til et eller annet problem. I dette tilfellet var det å velge riktig kandidat blant alle rivalene: hvordan går man til veie for å skille? Derfor, når man leser filosofi forstår man hva man leser for så vidt som og hvis og bare hvis man også forstår de problemene som ligger til grunn. Her er det mange som forblir på det abstrakte plan. Dermed forstår de heller ikke egentlig hva de leser. For hvis man ikke ser korrespondensen mellom begrep og problem, forblir alt på det abstrakte plan, hvorimot alt blir konkret så snart du forstår nettopp det tilgrunnliggende problemet.

4. Demokratiet som et rivaliseringsproblem 

En god leser av Platon vil oppdage at det overalt gis rivaler. Hvorfor hender alt dette i de greske bystater? Og hvorfor er det Platon som oppfinner problemet? Problemet er, altså, hvordan velge mellom rivaler, det eller de som gjør krav på noe, og det er begrepet Idé som presenteres av Platon som løsning på problemene omkring slike og alskens rivaler og krav. Dette er selvsagt et typisk gresk problem, altså problemet om den demokratiske bystat. Selv om ikke Platon aksepterte bystatens demokratiske karakter, så var det et konkret problem for enhver demokratisk bystat, ja, allerede med Odysseus og hans kone Penelopes' mange håpefulle friere. Altså rivaler. Slikt problem var meningsløst i imperiene selvsagt: i imperiene gis ikke slik rivalisering.

Men i den Athenske bystaten var dette et konstant problem hvor rivalene kontinuerlig presenterte seg. Dette var den greske sivilisasjon: en slags rivalenes konfrontasjon. Derfor oppfant de også gymnastikken, de olympiske leker, osv. Eller også som vi vet: ingen er så juridisk konfronterende og rivaliserende, så "saksøkende," som en greker. De oppfinner jo også legale prosedyrer, nettopp for valg av riktig rival.

På et filosofisk plan gis det også rivaler, selvsagt. Som den klassiske striden mellom filosofene og sofistene. Platon mente at sofistene gjorde krav på noe som de ikke hadde rett til. I filosofien er det slik at man skal skape begreper. Og begreper kommer alltid til syne først som funksjoner av et konkret og reelt problem. Hvis man ikke finner problemet, kan man heller ikke forstå filosofi, fordi slik forblir filosofien bare abstrakt. Og så snart man har forstått problemet, kan man også oppdage hva som er kreativt, nytt og godt i et begrep. Hvis man ikke forstår problemet, er man med en gang hensatt til blott opinion, eller doxa. Uten hverken begrep eller problem, forblir man i stupiditet (dette forstått som i ordets rette greske betydning).

5. Spørsmålet om Guds eksistens

Vi ankommer nå innleggets spørsmålsstilling. Altså: i dialogene omkring Gud, og hvorvidt det gis problemer, så forblir debattene om Gud i regelen svært abstrakte. Dermed også egentlig uforståelige. Hvis vi skal forstå hva debattene og samtalene om Gud handler om, må de gjøres like så konkrete som et stykke musikk eller et maleri. Vi må ha fore oss et konkret problem.

Hvis jeg spør: "Eksisterer Gud?," så har jeg nettopp ikke satt frem et problem. Så har jeg ikke sagt noe om problemet, eller om hva som skulle være et problem. Jeg må fortsatt først spørre: "hva er problemet?" Hvorfor stiller jeg dette spørsmålet? Hva er problemet som spørsmålet er en funksjon av?

"Tror du på Gud eller ikke?" Saken er at ingen i og for seg bryr seg det minste om hvem som tror på Gud eller ikke. Slikt forblir abstrakt og nærmest umulig å forholde seg til, nærmest uforståelig. Det som derimot betyr noe, er hvorfor man spør slik, dvs. til hvilket problem korresponderer det å spørre slik, og hvilket begrep om Gud er man i gang med å skape.

Ja, hva er problemet?