Mange ble forundret over hvor lite fotavtrykk Fremskrittspartiet hadde satt på den avtalen som mandag kveld ble presentert i Stortinget. Årsaken er åpenbar: Frp kunne ikke ta alt i ett jafs. Først måtte de komme i regjering og vise seg verdige til å sitte i posisjon. Når det er bevist, kan de begynne å få gjennomslag for egne hjertesaker.
Nå har Erna Solberg tatt med seg Siv Jensen til regjeringsforhandlinger på Sundvollen. Da er Fremskrittspartiet kommet et godt stykke videre. 40 års ørkenvandring er over. Endelig er det stor realisme i at den moderne varianten av « Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep» kan havne ved Kongens bord. En slik utvikling ville ha gitt høye odds på 70-tallet og viser at mye er mulig i politikken.
I de snart 14 dager lange sonderingene med de tre andre partiene, virker det som Frp har utvist sunn realisme. Opplevdes de vrange fra første stund, ville det være stor risiko for at regjeringsprosjektet strandet.
Siv Jensen la seg i stedet på en silkemyk, konstruktiv linje. Det står i sterk kontrast til det bildet hun forsøkte å skape valgnatten med sin sagnomsuste tale til partifellene. I talen, formidlet til hele folket, presenterte hun seg som en knallhard forhandler.
Hva slags linje Siv Jensen vil legge seg på i bilaterale forhandlinger med Erna Solberg, er ikke godt å si. Kanskje fortsetter hun å være myk for å være sikker på at alt går i boks. Men hun kan også legge seg på hardere linje fordi hun vet Høyre er dømt til å stå løpet ut. Når de har sondert for harde livet i 14 dager, kan ikke Høyre trekke seg i svevet.
Er Siv Jensen bevisst på utnytte denne posisjonen, kan det bli noen svette dager på Sundvollen for Solberg og hennes rådgivere.
Solberg vet at hun og Siv Jensen vil bli fulgt med voktsomme øyne av mediene. Dagsrevyen slo an tonen tirsdag kveld. Reportasjen fra England om det anstrengte forholdet mellom de to regjeringspartiene der, har så absolutt relevans her i Norge. Norske politikere er ikke like frittalende som toryenes hardtslående ordfører i London, Boris Johnson, men er likevel et godt eksempel på hva som kan skje mellom partier som er tvunget til å samarbeide.
