Mindreverdige ekteskap

Espen Ottosen & co varmer opp til ny samlivsdebatt i forbindelse med at bispemøtet skal komme med en ny uttalelse i oktober. I sitt innlegg fra 2/9 tar han opp flere viktige spørsmål. Jeg skulle gjerne diskutert disse skikkelig med ham, hvis jeg ikke hadde mistenkt motivene hans for å være noe annet enn å få svar på spørsmålene han stiller seg.

Skjult motiv: For det er neppe av omsorg Ottosen spør hva slags rettigheter bifile «ønsker seg.» Det høres ut som om Ottosen har en idé om at en bifil person til enhver tid må ha to partnere av ulikt kjønn for å bli fornøyd. Han kan slå opp i et hvilket som helst leksikon for å få det avkrefta, og han veit det. Og du, Ottosen - en som er polyamorøs, vil ofte omtale seg selv som enten bifil, homofil eller heterofil. Jeg bare nevner det, siden du virker interessert. Ideen om bifile med enorm seksuell appetitt henger nøye sammen med en tanke om at kvinner og menn representerer to motpoler, og at alle menn har noe ingen kvinner har. Og da tenker jeg ikke på en penis.

Verden er ikke sånn. Det er jo en grunn til at ikke alle menn forelsker seg i alle kvinner. Vi har flere egenskaper enn kjønn. Det går an å generalisere og si at mange menn liker å mekke bil og mange kvinner liker å hekle, men samme hva slags variabel du putter inn, vil du finne et visst antall individer som ikke oppfyller forventningene.

Det biologiske utgangspunktet er at kvinnekroppen skal kunne bære fram barn, mens mannskroppen ikke kan det.

Likevel er det dessverre sånn at ikke alle kvinner som vil bli gravide, eller menn som vil gjøre kvinner gravide, får det til. Omtrent hver tiende norske kvinne vil aldri føde – halvparten av dem skulle ønske de kunne, men kan av medisinske årsaker ikke bli gravide.

Er forplantning målet? Det er ikke sant at ekteskapets funksjon i Norge i 2013 i særlig grad er å ivareta barns oppvekst, som Ottosen skriver. Han har nok rett i at et flertall av ektepar ønsker å kunne være foreldre sammen, men barneproduksjon er ikke et kriterium i Den norske kirke for at et ekteskap skal ansees som vellykket. I gode gamle dager kunne en kreve skilsmisse ved barnløshet, og i enkelte kirkesamfunn kan barnløse ekteskap erklæres som ugyldige og oppløses hvis partene ønsker det.

Bør en prest i Den norske kirke anbefale skilsmisse til par som ikke får barn på såkalt naturlig vis? Nei. På samme måte som barn ikke er overlatt fullstendig til sine foreldre, men også er under et offentlig tilsyn fra barnevern og skole i løpet av oppveksten, er det ikke livsnødvendig for et menneske i Norge 2013 å ha biologiske etterkommere for å klare alderdommen eller føre gårdsdrifta videre. I det de fleste par som vies i Den norske kirke inngår såkalte kjærlighets-ekteskap og setter relasjonen seg imellom høyt, er det ingen grunn til å tro at relasjonen får mindre verdi hvis en av partene rammes av impotens eller livmorhalskreft.

Men hvis forplantning er hovedmålet med ekteskap som inngås i Den norske kirke – og som sagt, de fleste ektepar vil nok planlegge et barn eller tre – og ekteskap der partene ikke kan forplante seg med hverandre regnes som mislykka, må det få konsekvenser for vigselssamtalen. Da spiller det jo ingen rolle om jeg gifter meg med en annen kvinne, eller med en mann som ikke kan gjøre meg gravid. Hvis jeg ønsker å inngå ekteskap med en mann uten tilstrekkelig sædproduksjon, bør noen advare meg. Da må vi være åpne med hverandre, som kirke, rundt det faktum at det ikke alltid holder at den ene parten har penis og den andre vagina. De to organene kan passe perfekt sammen og jevnlig smelte sammen i en heteroseksuell symbiose, men barn vil det ikke alltid bli. Og hva mener Ottosen at jeg skal gjøre da? Skille meg, eller stille oss i kø i sædbanken i hemmelighet?

Et slikt forhold vil etter forplantningsideologien Ottosen legger fram, være mer alvorlig å inngå i enn en homoseksuell relasjon. Jeg vil lure meg selv, kanskje i år etter år. Tro at alt er bra, bare fordi min partner har en penis. Er jeg sammen med en annen kvinne, har jeg jo tatt et informert valg om å inngå i et ekteskap der forplantning ikke kan skje uten innblanding fra minst én tredjeperson.

La oss heller være enige om at ekteskap ikke nødvendigvis inngås for forplantningens skyld – og at et barnløst ekteskap ikke er verdt mindre enn et som er barnrikt. Selvsagt vil det være annerledes! Men det har like stor verdi!

Finnes homofile? Ottosen stiller et kilent spørsmål idet han lurer på om kirka skal si ulike ting til de som er "ekte" homofile og de som har "valgt" å bli homofile. Det han spør om, er egentlig om dette er to ulike menneskegrupper. Her er det ikke enighet, men begge gruppene hevder selv at de eksisterer, og det må kirka ta på alvor.

Ottosen legger fram en løsning for de "ekte" homofile; de kan leve alene. De som har ”valgt” å bli homofile, kan heller velge å bli heterofile, så slipper de det. Enkel og grei logikk, hvis det virkelig er sant at det bare finnes to måter å ordne livet sitt på.

Problemet er at Ottosen med dette avviser enhver mulighet for at en homofil relasjon kan ha verdi. En slik holdning oppfattes som dypt krenkende og blottet for innsikt. Det finnes mennesker som av ulike grunner ønsker å leve alene, men de fleste av oss ønsker og bør ikke det, noe til og med Paulus innrømmer.

Spørsmålet om ulike svar til "ekte" og "uekte" homofile blir bare relevant å stille hvis en antar at kjærlighetsforhold mellom to av samme kjønn er noe uønsket og mindreverdig. Når majoriteten får definere, er resultatet stort sett at de av oss som tilhører en minoritet, bør korrigeres til vi ligner majoriteten. Blinde burde se. Døve burde høre. Norske muslimer burde vært kristne. Barnløse bør ønske seg barn. Ingen burde være fornøyd med å leve i en homofil relasjon.

Men hva er det som gjør at noen homofile ikke ønsker å være homofile, eller at noen homofile føler seg mindre verdt enn heterofile? Svaret er komplekst. Men ville det ikke vært dårlig gjort å skylde på en blind besøkende for at menigheten ikke har kjøpt inn salmeboka med blindeskrift? Det er faktisk ingen automatikk i at det skal være mindre attraktivt å være homofil enn heterofil. Kanskje det kan virke skremmende? Men det er sant. Å være gift med en av samme kjønn er attraktivt, givende, trivelig og kjempefint, og akkurat det jeg ønsker meg.

Jeg giftet meg jo ikke med en kvinne fordi jeg egentlig skulle ønske at jeg kunne gifte meg med noen andre. Jeg giftet meg med den personen jeg ønsket å gifte meg med. Om jeg hadde giftet meg med en mann, ville det blitt en annen relasjon – men det ville vært en helt annen relasjon hvis det var en annen kvinne også!

Så lenge Ottosen & co holder fast ved at et samliv mellom to kvinner eller to menn automatisk er mindre verdt og av dårligere kvalitet enn et hvilket som helst samliv mellom en kvinne og en mann, blir det fryktelig vanskelig å komme noen vei i samlivsetikkdebatten! Jeg er ikke den første som påpeker dette, og det bekymrer meg at han ikke tar det innover seg.