Konservativisme på norsk

Det blåser opp til en valgkamp preget av store og til dels oppblåste motsetninger mellom den såkalt høyre- og venstresiden i norsk politikk. Delvis er disse motsetningene skapt av media i deres forenklede todimensjonale valgkampdekning. Problemet med denne mediehaussingen er at den glemmer den konservative dimensjonen i norsk og internasjonal politikk. Ideologisk sett er konservatismen like fjern fra sosialismen som liberalismen, og avstanden ofte like lang til høyre som til venstre i en rekke samfunnsspørsmål. For meg er alle valg et valg om verdier, og jeg vil i dette innlegget belyse hvorfor jeg stemmer på et konservativt parti, Senterpartiet!

Vekst er ikke løsningen

Både Arbeiderpartiet og Høyre holder fast på vekstfilosofien. Begge partiene mener at nordmenn kan forbruke mer. Dette skal skje via skattelette eller høyere lønn. Jeg mener vi tjener for mye i Norge. Maset om at vi er fattige, og at lykken er mer penger, er fullstendig feil. Det beste hadde vært om utgiftene ble kuttet. Dette ville bidratt til større sikkerhet for framtidige generasjoner som ikke kommer til å ha olje å leve på.

Så mette at det svir

Det finnes bare én måte å vise at vi tar klima- og miljøsaken på alvor: redusert forbruk. Både høyre- og venstresiden snakker om miljø, men begge sidene hevder vi kan vokse oss ut av problemet. Det er intet som tyder på at dette er tilfelle. Skal vi unngå tropevær i Trøndelag, og fortsatt ha laks i elvene våre, må vi redusere forbruket. Veksten må skje blant de fattigste og på bekosting av oss rike. For mens noen få av oss er så mette at det svir, er det mange som fremdeles sulter.

Familieliv og oppdragelse

Jeg mener at barns oppdragelse er foreldrenes ansvar. Det må derfor legges opp til at foreldre kan jobbe mer deltid, slik at barn slipper å bli institusjonaliserte. Oppdragelsen er for viktig til at den skal overtas av pedagoger. Det er i dag for enkelt å overlate ansvar til andre. Da må man heller ha fleksible arbeidsordninger som sikrer barns nærvær med foreldrene. Konservativismen møter ofte medhold hos kristne. Denne sammenblandingen er feil, konservativismen er ikke dømmende i motsetning til deler av kristenbevegelsen. Enkelte representanter for religiøse samfunn har uttalt at single og homofile ikke har en bærekraftig livsstil. Forstår jeg det rett, mener de at jeg og andre uten barn ikke er bærekraftige. Mange barnløse er naturlig nok uenig i dette.

Rett versus plikt

Både høyre- og venstresiden er opptatt av rettigheter. Venstresiden via byråkratisk lovverk, mens høyresiden ønsker finansielle virkemidler som stykkprisordninger. I synet på vekst møtes de to sidene ved at rettighetskamp forenes med ønsket om økonomisk vekst og frihet for individet. Jeg er uenig i begge disse dimensjonene. Jeg er tilhenger av pliktsamfunnet; jobb er et udelt positivt element. Jeg er derfor uenig i at LO skal bestemme at seks timer er lang nok arbeidsdag, og jeg er uenig med høyresidens kalkulator, der alt arbeid skal ha en verdi målt i kroner og øre.

Verken venstre- eller høyresiden ser at arbeid kan ha en verdi i seg selv. Verdi er mer enn penger, det handler om å lykkes, om glede og om å bli sett. Venstre- og høyresiden ser derimot verdier kun som penger. Jeg ser derfor med bekymring at dugnadsånden er i ferd med å forvitre.

Hvor starter og slutter livet?

Jeg er vokst opp med at liv skal lages, og at alt uskyldig liv skal berges. Tallet på selvbestemt abort på grunn av påvist Downs syndrom er fordoblet, og det uten debatt i Norge. Igjen møtes venstresidens rettighet og høyresidens frihet. Den tredje vei er at vi selv er pliktige til å ta ansvar. Ansvar er av og til ubehaglig, men for meg helt nødvendig. Argumenter som at man er for unge, har dårlig økonomi eller skal ta utdanning er for meg argumenter som vitner om en total mangel av ansvar for egne handlinger. Sex skjer som regel frivillig, og vi har verdens beste sosiale ordninger til å hjelpe dersom «uhellet» skulle oppstå. Hva mer kan vi individer forlange av samfunnet?

Sykdom, smerte og død er like naturlig som liv, lek og moro. Verken høyre- eller venstresiden har tort å ta debatten om når det er naturlig å si at livet er over. Debatten om helse er den som beskriver dagens egosamfunn best. Vi vil helst bli reparert på dagen, syte om kvelden og feste om natten. Liv og død er naturlig, men det er også en hard kamp mellom rasjonalitet, samvittighet og egoets ønske om å blåse bort boblene kalt ansvarlighet, plikt, og konsekvens.

Rom for konservativ tvil

Er jeg så suverent overbevist om at alle argumentene holder? Nei, det er bestandig rom for tvil i konservativismen. Det er derfor vi ikke har tro på enkle og raske løsninger. Alt må forstås i lys av sin tid, men plikt, ansvar og solidaritet er evige verdier. Verdier som akademia dessverre har glemt og politikerne oversett.