USAs angrep på Syria

Nyhetsbildet tirsdag formiddag (27/08) går ut på at USA og Obama er i ferd med å treffe en endelig beslutning om å angripe Syria som straff for det syriske folkerettsbruddet nylig med bruk av kjemiske våpen.

Men hvis USA angriper Syria, burde man ikke nøye seg med bare et symbolsk antall krysserraketter. I stedet burde man utforme et avgrenset angrepskonsept som i sin konsekvens fører til at Assad-regimet faller.

Et bare rent symbolsk angrep med krysserraketter kan tvert imot virke mot sin hensikt og legitimere fortsatt bruk av folkerettsstridige kjemiske våpen. Den onde aksen Teheran-(Bagdad)-Damaskus-Hisbolla vil da etter all sannsynlighet tenke slik: Provokasjonen vår var vellykket. USA nøyde seg med bare en symbolsk standpunktmarkeriong. Vi står fritt til å fortsette som vi selv vil.

I praksis vil det være en resept på å la Assad vinne borgerkrigen i Syria, sammen med Iran og Hisbolla.

Putin og russerne hevder at det ikke er bevist at Assad brukte kjemiske våpen onsdag 21. august. Deler av mediekollektivet gjentar Putins mantra til det kjedsommelige. Men alt tyder på at vestlige ledere nå sitter på avgjørende bevis, og visse lekkasjer og hint tyder på omtrent følgende: Både britisk, fransk og israelsk etterretning synes å ha avlyttet de militære sambandene til Bashar Assads bror Maher Assad. Han kontrollerer Fjerde Republikanergardes Armerte Korps – som tilfeldigvis også kontrollerer de tre syriske lagrene med kjemiske våpen. (Etter krav fra russerne i januar i år samlet Assad-regimet alle kjemiske våpen på tre strengt bevoktede militære lokaliteter i Syria, ett ved Aleppo og to ved Damaskus).

Det er kanskje noe mer usikkert om USA avlyttet disse sambandene, men alt tyder på at britenes David Cameon har lagt bevisene på bordet foran Obama på en måte som Obama til slutt ikke kunne vri seg unna.

Det var vel ellers neppe tilfeldig at Maher Assad fyrte av de kjemiske våpnene sine på dagen ett år etter at Obama beskrev bruk av kjemiske våpen som en «rød linje» som ville få USA til å forlate ikke-innblandings-strategien i Syria. Saringass-angrepet var ment som en prøveballong på Obamas besluttsomhet. Fra Irans side var det dessuten ment som en prøveballong også med tanke på den iranske atombomben, omtrent slik: Kan vi sjia-er stole på at Obama faktisk er så feig at han bare snakker og ikke handler, slik den brede flommen av sunni-arabiske Obama-kritikere hevder?

Nyhetsbildet per i formiddag, tirsdag 27. august, tyder altså på at beslutningen er, eller er i ferd med å bli, truffet og at en vestlig-arabisk allianse nå går sammen om en militær avstraffelsesreaksjon mot Assad. Alliansepartnerne synes å være blant annet disse: USA, England, Frankrike, Tyskland, Italia, Canada, Australia, Tyrkia, Qatar, Saudiarabia, Jordan og kanskje noen emirater.

Iran og Syria har begge truet med å rette hevnen mot Israel hvis Syria blir angrepet. Men akkurat nå virker den trusselen noe mindre sannsynlig. Assad kontrollerer bare 40 prosent av Syrias territorium. Og skulle han angripe Israel, vet han at det blir det siste han gjør.

Russland har engasjert seg på Irans og Syrias side, og begrunner det med at sunni-islamistene er de verste islamist-terroristene. Og sunni-islamistene vil bli vinnere hvis sjia-ene og alawittene blir tapere. Akkurat her har Putin et argument som fortjener adskillig ettertanke. Men på den andre siden kan man, med visse amerikanske ogt israelske eksperter, svare at det akkurat nå er i hele verdens interesse å hindre at Assad (og dermed Iran) blir vinnere. Selv om man også bør motvirke at sunni-islamistene blir sterkere.

I dette samle-perspektivet mener altså jeg at hvis Obama & Co først angriper Syria, bør de gjørde det maksimalt effektivt. Det betyr at de må slå til såpass at Assad faller. Velger man bare noen krysser-raketter i en symbolsk gest, burde man heller la være å reagere, og fortsette å forholde seg passivt.