De underlige kristne

Senterpartiets Magnhild Meltveit Kleppa har vært i Sarons Dal. Hennes beretning derfra er avslørende. Hun kunne like godt skrevet som Obstfelder: Jeg ser, jeg ser. Jeg er vist kommet på en feil klode! Her er så underligt.

Det hun beskriver som «eit såkalla 'kristeleg' stevne», ga ikke bekreftelsen hun hadde forventet. Ingen ropte maran ata for «kyrkjeforlik og finansiering av trusreform», ei heller da hun fortalte at ideelle organisasjoner fortsatt (!) får drive noen få friskoler. Lik Marie Antoinette avslører Kleppa en himmelropende avstand med sitt budskap om kaker når kristenfolket roper etter brød.

Velgere som regner seg blant aktive kristne lar seg ikke lenger avspise med kirkeforlik og trosreform. Fortsatt rullgardin over øl i butikk er ikke avgjørende for at Stoltenberg skal få være statsminister framfor Solberg. De som vil mobilisere politisk interesse blant aktive kristne må tenke bredere om hva slags ideer som fenger.

Fra tid til annen skrives det om gangbare regjeringsalternativer, samarbeidskonstellasjoner og standpunkter for dem som vil appellere til (aktive) kristne. Med Kleppas innlegg, har diskusjonen våknet på ny. Det er slående hvor smått det ofte tenkes om kristenetisk inspirert politikk.

Responsen Kristelig Folkeparti (KrF) har oppnådd forklarer muligens. Til tross for partilinjen om å være saltet i sentrum av norsk politikk, har få latt seg mobilisere. For ikke å bli helt uspiselige, har partiet ofte framstått samarbeidsvillige (les: uengasjert) på nær sagt alle andre saksområder.

Verdiinspirert politikk behøver ikke bare være for rettroende. Like lite lokkes aktive kristne til valgurnene av symbolsaker (knapper og glansbilder). Selv om enkelte talerør for noen kristne har hevdet syn som bryter med politikkens legitime funksjon i samfunnet, betyr ikke det at flokken følger sine hyrder i stemmeavlukket.

Det er langt viktigere for aktive kristne hva kirken(e) lærer om ekteskapet enn hva man ved rådhuset eller domstolen krever. Og selv om enkelte kunne tenkt seg politikere som korrigerte det de anser som kirkelig vranglære, har de fleste troende det syn at politikken bør holdes langt bort fra styringen av troslivet.

Loven frelser fortsatt ingen. Heller ikke bevilgninger over statsbudsjettet er saliggjørende. Tilnærmingen til politikk styres ikke av misjonsbefalingen. Det betyr ikke at aktive kristne er blitt uengasjert eller blottet for livssyn når de stemmer.

Går tiende av lønna til menigheten, og mye personlig engasjement med til privat kultur- og sosialarbeid, da er det ikke sikkert du stemmer for at veien til økt samfunnslykke går gjennom stadig større statsstøtte.

Bærekraftige løsninger er viktig for mange – sosialt, økonomisk og miljømessig. Solidariteten er likevel ikke sosialistisk. Når aktive kristne vil ha mindre politisk inngripen i egne anliggender, er det ikke merkelig om man stemmer på partier som prioriterer politikk der styring virkelig behøves. Som velgere flest, vil aktive kristne forvente at helsepolitikken gir kortere helsekøer og utdanningspolitikken bedre skoleprestasjoner.

Kanskje er det så enkelt: Kristne stemmer slik de tror det er best for samfunnsutviklingen; de som andre straffer dem som ikke svarer til forventningene; og heller ikke de velger politikk der hvor politisk styring er uønsket.