En ung manns apologetikk

Jeg er en ung mann, 23 år for å være eksakt, som har vokst opp i en tid preget av troen på at religion er en destruktiv kraft i samfunnet, og et fenomen som i våre opplyste dager har gått ut på dato. Dette endret seg da jeg for første gang leste "Brødrene Karamasov" av Dostojevskij, og begynte å dvele over de moralske og filosofiske problemene som der blir presentert. Dette skapte en intellektuell nysgjerrighet i meg, som gjorde at jeg begynte å studere vitenskap, filosofi, etikk, epistemologi og historie for å finne svar. Dette ble starten på en lang reise, som til sist endte opp hos Mesteren ved at jeg tok imot Jesus og erkjente Han som Sannheten, Veien, og Livet.

Jeg vil i det følgende presentere et utdrag av min apologetikk, hvor jeg for det første vil ta for meg hvilken effekt historikere (her baserer jeg meg på Durants metaanalyse av hva tidligere og samtidens historikere har skrevet) hevder kristendommen har hatt på fremveksten av den vestlige sivilisasjon og dets verdigrunnlag, for så å gå inn på noen av grusomhetene utført av mennesker i middelalderen og det 20 århundre. I forbindelse med dette siste vil jeg kort diskutere deres respektive årsaker. Deretter vil jeg kort drøfte hvorvidt det finnes objektive moralske verdier. Så vil gi en liten kritikk av humanetikken og hvorfor den, etter mitt syn, er et resultat av kristendommen og betinget av dennes eksistens. Til sist vil jeg kort nevne noen argumenter for hvorfor det er legitimt og rasjonelt å tro på den Bibelske Gud, for den som måtte ha lyst til å studere disse på et dypere nivå. Deler av min apologetikk er inspirert av det jeg har skrevet som kommentar til Morten Horns artikkel på NRK Ytring i kommentarfeltet, forhåpentligvis i en forbedret og mer utdypende form. (http://www.nrk.no/ytring/krf-er-en-ulykke-for-norsk-politikk-1.11081150, hvor Morten Horn hevder at "Krf er en ulykke for norsk politikk".)

Før jeg begynner å ta for meg de momentene som jeg nevnte innledningsvis, vil jeg presisere at jeg verken er en profesjonell apologet eller dyktig retoriker. Videre vil jeg si at det er en forskjell på å vite og vise at Kristendommen er sann. Jeg vet at Kristendommen er sann fordi den Hellige Ånd lever i meg og vitner om dets sannhet. Du som leser dette, kan også vite at Jesu budskap er sant, fordi Gud banker på døren til ditt hjerte og venter på at du slipper Han inn slik at Han kan fortelle deg om seg selv. Dersom du søker Gud med et oppriktig hjerte og sinn, vil Gud gi deg en trygghet og overbevisning om at Evangeliet er sant.

Jeg vil i det følgende forsøke å vise at Gud og Hans budskap er sant og at det er et gode for samfunnet vårt. Dersom mine argumenter ikke skulle være overbevisende, så er det min feil, og ikke Guds. Det viser bare at jeg er en dårlig apologet, ikke at Evangeliet ikke er sant. Uansett hva du måtte synes om argumentene mine, så elsker Gud deg og holder deg ansvarlig. Jeg skal gjøre mitt beste for å presentere gode argumenter til deg. Men til sist så må du ta et oppgjør, ikke med argumentene mine, men med Gud selv. [1]

********************************************************************

Dersom man diskuterer et spørsmål av historisk karakter, er det etter mitt syn lurest å basere seg på hva ulike historikere sier om en aktuell hendelse i historien - hvordan den ble frembrakt av ulike politiske, religiøse, sosiale og økonomiske faktorer - og i lys av dette diskutere den. På bakgrunn av det en historiker skriver vil andre historikere kritisere dennes syn og argumentere for og mot vedkommendes synspunkter på bakgrunn av kildematerialet. På bakgrunn av dette igjen, får man en så god som mulig forståelse og oversikt over en historisk hendelse og årsakene til den. Dersom det foreligger en klar konsensus i det historiske akademiske miljøet vedrørende en bestemt hendelses årsak og virkning, kan dette være en indikasjon på at den historiske forskningen og det historiske kildematerialet gir lite rom for tvil vedrørende dennes årsak og virkning.

På samme måte har jeg tillit til hva moderne filosofer skriver om filosofiske problemer og dilemmaer. Ved å studere hva ulike filosofer sier og mener om det aktuelle spørsmålet er man i stand til å gjøre seg opp en selvstendig mening, samt henvise til kilder og presisere hvilke og hvem sine idéer man tilslutter og baserer seg på. Når det er sagt, er filosofi av en helt annen karakter enn historie, selv om de begge er å anse som sosialvitenskapelige fag.

********************************************************************

Utviklingen av det europeiske verdigrunnlaget er et komplekst spørsmål. Likevel finner man ut fra et historievitenskapelig ståsted tydelige tendenser i dets utvikling og årsakene til den.

Jeg starter min historievitenskapelige apologetikk ved å sitere Jurgen Habermas, som er en ledende tysk intellektuell og spesialist i Vestlig filosofi, som har dette å si om kristendommens innflytelse på det vestlige verdigrunnlaget:

For the normative self-understanding of modernity, Christianity has functioned as more than just a precursor or catalyst. Universalistic egalitarianism, from which sprang the ideals of freedom and a collective life in solidarity, the autonomous conduct of life and emancipation, the individual morality of conscience, human rights and democracy, is the direct legacy of the Judaic ethic of justice and the Christian ethic of love. This legacy, substantially unchanged, has been the object of a continual critical reappropriation and reinterpretation. Up to this very day there is no alternative to it. And in light of the current challenges of a post-national constellation, we must draw sustenance now, as in the past, from this substance. Everything else is idle postmodern talk. [2]

I det følgende vil jeg gå mer inn i dybden på hvilke spor det kristne verdigrunnlaget har satt i Vesten. Jeg vil ta for meg noen prinsipale verdier, for å skape et generelt inntrykk av hvilken effekt det kristne verdensbildet og det kristne menneskesyn har hatt på fremveksten av verdigrunnlaget i Europa.

For tiden leser jeg gjennom Will Durant’s ”The Story of Civilization”, som er et historisk verk som tar for seg hele verdenshistorien fra sivilisasjonens opprinnelse (som vi har kjennskap til) i Sumeria til Napoloens fall. Han var kanskje den mest innflytelsesrike historikeren i det 20 århundre (han vant blant annet Pulitzer-prisen for sitt verk om Voltaire). Det er han jeg i hovedsak baserer meg på i det følgende. Når jeg referer til Durant, så vil det være sitater og synspunkter fra de tre bøkene ”The Life of Greece”, ”Caesar and Christ”, og ”The Age of Faith”. Foruten om dette må jeg også basere meg på Wikipedia, som etter mitt syn kan være en upålitelig kilde. Jeg vil forsøke å være tydelig når jeg henviser til eller baserer meg på denne kilden.

Durant sitt synspunkt underbygger Habermas sitt synspunkt om at fokuset på at alle mennesker har lik verdi har sin opprinnelse i kristen etikk. Dette kom blant annet til uttrykk gjennom den kristne rettens fokus på likhet for retten. Durant skriver:

But though the Church accepted slavery as part of the law of war, she did more than any other institution to mitigate the evils of servitude. She proclaimed, through the Fathers, the principle that all men are by nature equal – presumably meaning in legal and moral rights; she practiced the principle in so far as she received into her communion all ranks and classes: though no slave could be ordained to the priesthood, the poorest freedman could rise to high places in the ecclesiastical hierarchy. The Church repudiated the distinction made in pagan law between wrongs done to a freeman and those done to a slave. She encouraged manumission, made emancipation of slaves a mode of expiating sins, or of celebrating some good fortune, or of approaching the judgment seat of God. She spent great sums in freeing from slavery Christians captured in war. [3]

En annen prinsipal verdi, som viser en klar sammenheng mellom det kristne menneskesyn og hvilken praktisk effekt dette synet fikk, er sammenhengen mellom det kristne budskapets fokus på de svake, syke og undertrykte i samfunnet, og utbyggingen av sykehus. Selv om grekerne var innflytelsesrike i grunnleggelsen av medisinvitenskapen, som f.eks Hippokrates, var kirken hovedaktøren bak utbyggelsen av både sykehus og skoler i Vesten etter Romerrikets fall. Denne utbyggelsen hadde et omfang som ikke hadde noen historisk presedens.

Grunnen til det sterke fokuset på å bygge sykehus for å hjelpe de syke og svake kan finnes i det nye testamentes etikk og bud, hvor Jesus befalte disiplene sine gjentatte ganger å be for og helbrede syke.

Videre sier Han i Matthew 25:31-46:

“Then the King will say to those on his right, ‘Come, you who are blessed by my Father; take your inheritance, the kingdom prepared for you since the creation of the world. For I was hungry and you gave me something to eat, I was thirsty and you gave me something to drink, I was a stranger and you invited me in, I needed clothes and you clothed me, I was sick and you looked after me, I was in prison and you came to visit me.’

“Then the righteous will answer him, ‘Lord, when did we see you hungry and feed you, or thirsty and give you something to drink? When did we see you a stranger and invite you in, or needing clothes and clothe you? When did we see you sick or in prison and go to visit you?’

“The King will reply, ‘Truly I tell you, whatever you did for one of the least of these brothers and sisters of mine, you did for me.’

“Then he will say to those on his left, ‘Depart from me, you who are cursed, into the eternal fire prepared for the devil and his angels. For I was hungry and you gave me nothing to eat, I was thirsty and you gave me nothing to drink, I was a stranger and you did not invite me in, I needed clothes and you did not clothe me, I was sick and in prison and you did not look after me.’

“They also will answer, ‘Lord, when did we see you hungry or thirsty or a stranger or needing clothes or sick or in prison, and did not help you?’

“He will reply, ‘Truly I tell you, whatever you did not do for one of the least of these, you did not do for me.’

“Then they will go away to eternal punishment, but the righteous to eternal life.”

Durant skriver:

The pagan emperors had provided state funds for poor families, and pagan magnates had done something for their “clients” and the poor. But never had the world seen such a dispensation of alms as was now organized by the Church. She encouraged bequests to the poor, to be administered by her; some abuses and malversation crept in, but that the Church carried out her obligations abundantly is attested by the jealous emulation of Julian. She helped widows, orphans, the sick or infirm, prisoners, victims of natural catastrophes; and she frequently intervened to protect the lower orders from unusual exploitation or excessive taxation. […] Pagans admired the steadfastness of Christians in caring for the sick in cities stricken with famine or pestilence. [4]

Han hevder videre at i forbindelse med medisinvitenskapen var den katolske kirken en sentral aktør i bekjempelsen av overtro, noe som Albert Jonsen, medisinsk historiker fra universitetet i Washington sier seg enig i:

“During these centuries the Christian faith . . . permeated all aspects of life in the West. The very conception of medicine, as well as its practice, was deeply touched by the doctrine and discipline of the Church. This theological and ecclesiastical influence manifestly shaped the ethics of medicine, but it even indirectly affected its science since, as its missionaries evangelized the peoples of Western and Northern Europe, the Church found itself in a constant battle against the use of magic and superstition in the work of healing. It championed rational medicine, along with prayer, to counter superstition.” [5]

Videre hadde det jødisk-kristne verdensbildet en enorm innflytelse på fremveksten av den moderne vitenskap. Ifølge Durant stagnerte deler av vitenskapen som følge av gresk filosofi.Plutarch, en gresk historiker fra antikken skriver at Platon beskrev mekanikk som ”the mere corruption and annihilation of the one good of geometry, which was thus shamefully turning its back upon the embodied objects of pure intelligence to recur to sensation, and to ask help… from matter”[6].Foruten om deler av Aristoteles praktiske tilnærming til studiet av dyr, og Arkimedes sin praktiske tilnærming til mekanisk vitenskap, var hovedtendensen i gresk filosofi og vitenskap å søke til det perfekte og abstrakte, og vende ryggen til det materielle og håndfaste.

Dette endret seg når det jødisk-kristne verdensbildet vokste i innflytelse. Da ble forvalteransvaret gitt til menneskene av Gud, samt troen på at Gud hadde gjort dem i stand til å forstå og utforske lovene Han hadde lagd, en drivkraft i en vitenskap som baserte seg mer på det materielle og fysiske, framfor en vitenskap som baserte seg på abstrakte idéer.Som CS Lewis sa: ”Men became scientific because they expected law in nature and they expected law in nature because they believed in a lawgiver.”Derfor hadde mennesker som Roger Bacon, som var en fransiskansk munk og vitenskapsmann, fokus på empiri i sin tilnærming til vitenskap. I dette henseende er den muslimske vitenskapsmannen Alhazen også verdt å nevne.

En populær tanke i den moderne Vesten er at religion og vitenskap lever og har levd i et fiendtlig og anspent forhold til hverandre, også kalt “the conflict thesis” av historikere. Dette synspunktet er i våre dager ikke delt av historikere flest, og her må jeg dessverre ty til Wikipedia for å begrunne dette:

The conflict thesis is the proposition that there is an intrinsic intellectual conflict between religion and science and that the relationship between religion and science inevitably leads to public hostility. The thesis, refined beyond its most simplistic original forms, remains generally popular. Traditional views of the thesis are no longer widely supported among historians. [7]

Det finnes flere eksempler på forsøk fra tidligere ateistiske historikere, spesielt fra 1800-tallet, som forsøkte å skrive om historien og omformulere den på en slik måte at datidens mennesker ville reagere med avsky så snart de ”luktet kristen manns blod”, hvis synspunkter i dag ikke nyter konsensus i det akademiske miljøet. Et klassisk eksempel er flere ateistiske historikeres forsøk på å hevde og begrunne at Kristendommen var årsaken til Romerrikets fall, at kirken erstattet de gode romersk-greske verdiene med hat og intoleranse, og at kristendommen generelt har vært et hinder for den Vestlige sivilisasjonens utvikling i stedet for en katalysator for den. Dette er et synspunkt historikere nå har bevegd seg bort fra på bakgrunn av den historievitenskapelige metode.Durant hevder:

It (i.e Christianity) had disrupted the unity of the Empire while soldiers and emperors were struggling to preserve it; it had discouraged its adherents from holding office, or rendering military service; it had preached an ethic of nonresistance and peace when the survival of the empire had demanded a will to war. Christ’s victory had been Rome’s death.

There is some truth in this hard indictment. Christianity unwillingly shared in the chaos of creeds that helped produce the medley of mores, which moderately contributed to Rome’s collapse. But the growth of Christianity was more an effect than cause of Rome’s decay. The breakup of the old religion had begun long before Christ; there were more vigorous attacks upon it in Ennius and Lucretius than in any pagan author after them. Moral disintegration had begun with the Roman conquest of Greece, and had culminated under Nero; thereafter Roman morals improved, and the ethical influence of Christianity upon Roman life was largely a wholesome one. It was because Rome was already dying that Christianity grew so rapidly. Men lost faith in the state not because Christianity held them aloof, but because the state defended wealth against poverty, fought to capture slaves, taxed toil to support luxury, and failed to protect its people from famine, pestilence, invasion and destitution; forgivably they turned from Caesar preaching war to Christ preaching peace, from incredible brutality to unprecedented charity, from a life without hope or dignity to a faith that consoled their poverty and honored their humanity. Rome was not destroyed by Christianity, any more than by barbarian invasion; it was an empty shell when Christianity rose to influence and invasion came.[8]

Det ovenstående beskriver noen av de prinsipale verdiene og tankemåtene som har vært med å forme det vestlige verdigrunnlaget. De gresk-romerske idealene løftet frem stolthet og de sterke, mens de kristne idealene løftet frem ydmyket og de svake. De kristne verdiene og det kristne budskapet gav mennesker håp og framtidstro. Alle og enhver hadde tilgang til Guds rike, ikke bare de rike. De første skulle bli de siste, og de siste skulle bli de første. Videre forkynte Jesus begrenset statlig makt da han hevdet at jødene skulle gi til Cæsar det som tilhørte Cæsar, og til Gud det som tilhørte Gud. Det ovenstående er som nevnt bare et snevert utvalg av kristne verdier og tankemåter, som danner store deler av det vestlige verdigrunnlaget. Jeg håper likevel det kan gi et inntrykk av hovedtendensen i det kristne verdigrunnlagets enorme innflytelse på det vestlige. Jeg er redd for at dersom jeg hadde prøvd å ta fatt på en dypere analyse så ville jeg ha havnet i samme felle som det Johannes hadde gjort, dersom han hadde skrevet ned alt det Jesus hadde sagt og gjort:

John 21:25

Jesus did many other things as well. If every one of them were written down, I suppose that even the whole world would not have room for the books that would be written.

********************************************************************

Jeg beveger meg nå videre til å diskutere de forferdelige handlingene utført under middelalderen, og hvorvidt disse handlingene var mer omfattende og brutale enn de som ble begått i det 20 århundre, av mennesker med en ideologi basert på menneskets fornuft og etiske refleksjonsevne, uten en tro på en allmektig Gud og Dommer.

Jeg har allerede tatt for meg forestillingen om at ”kirken hatet vitenskap og stod imot den med nebb og klør”. Nå vil jeg ta for meg korstogene, den spanske inkvisisjonen og heksebrenningene.

Før jeg begynner å diskutere disse hendelsene vil jeg redegjøre for min tilnærming til disse. Det er slik at forferdelige handlinger ikke nødvendigvis blir begått av mennesker fordi de i det ytre har en bestemt overbevisning. Spørsmålet blir hvorvidt denne overbevisningen harmonerer med deres indre og sanne motivasjon for å begå de nevnte handlinger. Hvorvidt det er mulig å avsløre denne motivasjonen avhenger av kompleksiteten og sammensetningen av ulike politiske, religiøse, økonomiske og sosiale faktorer.

Noen ganger er det et sprik mellom grunnene mennesker hevder å ha for å begå visse handlinger, og hvorfor de faktisk begår dem. Men det er også mulig å finne flere tilfeller hvor det foreligger et harmonisk forhold mellom handlingene som blir begått, og vedkommendes politiske eller religiøse overbevisning. Dette er, etter mitt syn, ikke et enten-eller-spørsmål, men det blir etter mitt syn urimelig å plassere alle handlinger i en gråsone hvor vi ikke på noen som helst måte har kjennskap til hvorfor mennesker handler som de gjør, som noen vil hevde.

Historievitenskapelig sett, går man fram ved å analysere et menneskes eller et samfunns idealer, så vel som politiske, økonomiske og religiøse faktorer, for så å analysere og se hva som mest sannsynligvis var den/de prinsipale drivkraften/drivkreftene for de bestemte handlinger. Da er det mulig å se og sannsynliggjøre hvorvidt mennesker gjorde det de gjorde pga. deres religiøse eller politiske overbevisninger.

Som et enkelt eksempel kan vi ta for oss en person, som har skrevet «Religious views: Buddhist» i sin personlige informasjon på Facebook. Vedkommende person skyter sin egen familie. Dersom man ikke har kjennskap til noe annet enn dette, så blir det urimelig å hevde at vedkommende skjøt sin egen familie på grunn av sine buddhistiske overbevisninger. På den andre siden blir det ikke urimelig å anta at et menneske, som har en sterk overbevisning om at mennesker som har rødt hår ikke fortjener å leve, som dreper mennesker med rødt hår, har begått nevnte handling fordi han har den overbevisningen som han har.

Vedrørende spørsmålet om hvorvidt korstogene skjedde på grunn av Kristendommen og dens budskap, eller som følge av andre politiske og sosiale faktorer, henviser jeg til Durant’s analyse av korstogene.Han nevner tre årsaker:

The first proximate cause of the Crusades was the advance of the Seljuq Turks. […] The second proximate cause of the Crusades was the dangerous weakening of the Byzantine Empire. […] The Third proximate Cause of the crusades was the ambition of the Italian cities – Pisa, Genoa, Venice, Amalfi – to extend their rising commercial power.[9]

Videre hevder han at det var kirken som var en slave for staten og ikke omvendt. Han sier at ”Religion was a subordinate to politics.”[10] Staten sørget for at kirken sa seg enig i dets politiske og militære ambisjoner. Etter mitt syn blir det derfor urimelig å si at korstogene skjedde på grunn av Jesu lære, når en analyse av historien indikerer at det var politiske og militære ambisjoner som var den sterkeste drivkraften bak krigen, ikke en dedikasjon og vilje til å følge Jesu lære og Bibelens naturlige ordlyd.

Til sist er det verdt å navne at de politiske og militære spenningene mellom øst og vest, var godt utviklet og etablert før Islam i det hele tatt eksisterte. Blant annet kjempet det Persiske Imperiet i øst mot Romerriket i vest. Synes derfor at det blir litt anakronistisk å hevde at denne konflikten har sitt opphav i spenningen mellom Kristendom og Islam, når den hadde sitt opphav i en tid hvor den sistnevnte religionen ikke eksisterte.

Dette bringer meg videre til den spanske inkvisisjonen og heksebrenningen, som må sies å være forferdelige hendelser. Ifølge Wikipedia ble det under den spanske inkvisisjonen drept 3000 [11] mennesker, mens mellom 35 184 – 63 850 [12] kvinner ble drept og brent som hekser. Dette skjedde over en periode på noen hundre år og er jo selvfølgelig beklagelig og ufattelig trist. Her er det, i motsetning til korstogene, lettere å påvise et kausalforhold mellom handlingene begått av de kristne og deres kristne overbevisning. Etter mitt syn måler likevel ikke disse hendelsene seg opp mot de forferdelige hendelsene som blant annet ble begått av de ateistiske kommunistregimene. Disse var sterkt preget av antiteisme – religion var et onde, et hinder, og måtte utslettes for at menneskeheten skulle kunne vokse. Et samfunn så vel som dets moral måtte bygges på menneskets fornuft og etiske refleksjonsevne, uten en tro på Gud.

Jeg mener at det kan sannsynliggjøres at det foreligger et kausalforhold mellom handlingene som ble begått i det 20. århundre, og forlatelsen av Gud og den kristne moralen, i et forsøk på å bygge et samfunn tuftet på et ateistisk og materialistisk verdensbilde, hvor mennesker lever i brorskap med hverandre uten en tro på Gud, og hvor det menneskelige sinn og etiske refleksjonsevne er det moralske grunnlaget for lov og rett. Dette banet veien for den moralske relativismen, og medførte at forferdelige ideologier kunne vokse frem under vanskelige omstendigheter, noe som nettopp skjedde.

I starten av det nye Russland, etter russerne hadde løsrevet seg fra Tsarens diktatur, skulle det bygges en ideologi tuftet på menneskets fornuft og etiske refleksjonsevne. Vi så hva som skjedde. En relativt ufarlig og «god» ideologi utviklet seg til en farlig ideologi når omstendighetene endret seg. Som en følge av dette mistet millioner av mennesker livet.

Stalin tok knekken på mellom 20 til 60 millioner mennesker i Russland, mens mellom 49 til 78 millioner døde under Maos styre i Kina. Videre ble 2 millioner drept i ”The Killing Fields” av kommunistene i Khmer Rouge under ledelse av Pol Pot i Kambodsja. Dette viser at regimer med en bevisst agenda om å utslette religion fra samfunnet - i et forsøk på å bygge det moralske verdigrunnlaget på et humanistisk utopi - stod bak mordet av mer enn 90 millioner mennesker, dersom vi baserer oss på Wikipedia [13], og ikke bare mennesker, men sine egne landsmenn. Det er dette siste som skiller disse folkemordene fra andre folkemord begått i det 20 århundre, foruten om det enorme antallet mennesker drept, og gjør at disse hendelsene anses som særdeles avskyelige.

Mange vil innvende at dersom teknologiske virkemidler som moderne våpen hadde eksistert i middelalderen, så hadde minst like mange mennesker, eller like mange mennesker relativt til innbyggertallet, blitt drept. Dette er jeg uenig i, men er i alle tilfeller irrelevant da den prinsipale metoden hvorved Stalin og Mao tok livet av sine landsmenn var ved å sulte dem i hjel. Noe som de kristne mektige institusjonene likeså gjerne kunne ha gjort, dersom de hadde hatt en overbevisning som tillot slike handlinger.

Dersom vi tar gjennomsnittet av tallene ovenfor ble over 90 millioner mennesker myrdet av regimer med et ateistisk og materialistisk verdensbilde og menneskesyn. Dette skjedde i løpet av mindre enn 50 år, mens i middelalderen ble ca. 53000 drept av mennesker med et kristent verdensbilde og menneskesyn, i løpet av flere hundre år. Dette utgjør 0.06% av det antallet som ble drept under de ateistiske og antiteistiske regimene i forrige århundre.

Etter mitt syn viste de brutale handlingene og omfanget av disse i det 20. århundre hva som kan skje når man løsriver Gud fra moralen. Det viste også hvor svakt og sårbart et etisk system tuftet på menneskets etiske refleksjonsevne, uten en tro på en allmektig Lovgiver og Dommer, som har gitt menneskeheten gode og uforanderlige lover og bud – som gjelder i selv de vanskeligste omstendigheter - faktisk var.

Angående Hitler-Tyskland, har Victor Frankl, som overlevde konsentrasjonsleiren i Auschwitz, dette å si om hvorfor gasskamrene i Auschwitz ble bygd, i ”Man’s Search For Meaning”:

If we present man with a concept of man, which is not true, we may well corrupt him. When we present him as an automation of reflexes, as a mind machine, as a bundle of instincts, as a pawn of drive and reactions, as mere product of heredity and environment, we feed the nihilism to which modern man is, in any case, prone. I became acquainted with the last stage of corruption in my second concentration camp, Auschwitz. The gas chambers of Auschwitz were the ultimate consequence of the theory that man is nothing but the product of heredity and environment - or, as the Nazis liked to say, "of blood and soil." I am absolutely convinced that the gas chambers of Auschwitz, Treblinka, and Maidanek were ultimately prepared not in some ministry or other in Berlin, but rather at the desks and in lecture halls of nihilistic scientists and philosophers.

Slik jeg ser det, gikk Dostojevskijs profeti i ”Brødrene Karamasov” i oppfyllelse i forrige århundre:

”Når Gud er død, er alt tillatt.”

Dette bringer meg videre til mitt neste punkt.

********************************************************************

Etter mitt syn, eksisterer det objektive moralske verdier. Med objektive moralske verdier mener jeg ”moralske verdier som er uforanderlige og uavhengige av de omkringliggende omstendigheter”. Med moralsk relativisme (dette burde jeg kanskje ha presisert tidligere) mener jeg et syn på ”moralske verdier som foranderlige og avhengige av de omkringliggende omstendigheter.”

For å illustrere dette kan vi ta for oss spørsmålet om det er moralsk riktig å voldta spedbarn. Etter mitt syn, hadde det vært umoralsk å voldta spedbarn, selv om hele verden hadde blitt hjernevasket til å tro at dette var en moralsk riktig handling. En moralsk relativist vil hevde at det kan være moralsk riktig å voldta spedbarn under visse omstendigheter.

En barriere mot at det å voldta spedbarn kan anses for å være moralsk riktig under visse omstendigheter, er en objektiv moral som sier at dette er en umoralsk handling uavhengig av enhver omstendighet. Det er dette Dostojevskij henspiller på når han sier at «Når Gud er død, er alt tillatt». Dersom man fjerner Gud - og med Han de objektive moralske verdier - som er uløselig bundet sammen med Guds eksistens, kan alle handlinger anses for å være moralsk riktige under bestemte omstendigheter. Det finnes ikke ”rett” og ”galt”. Det går ikke an å fordømme en gal handling fordi den er gal, fordi en gal handling eksisterer ikke. Du kan hevde at du synes at den er gal, men det betyr ikke at den er gal av den grunn. ”Galt” er bare en menneskeskapt konstruksjon. Uten en oversanselig, objektiv basis for moral blir det umulig å svare på spørsmålet om en handling er riktig eller gal - pragmatisme blir det eneste håpet vi har. Da blir det som Simone de Beauvoir sa: ”forbudt å forby.”

Dersom du som leser dette vil forsøke å forstå hva sitatet ”Når Gud er død, er alt tillatt” innebærer, og hvilken moralsk realitet det representerer, vil jeg anbefale deg å lese «Brødrene Karamasov» eller «Forbrytelse og straff» av Dostojevskij. I «Forbrytelse og straff» anvender Raskalnikov sine etiske refleksjonsevner til å rettferdiggjøre og begå mord. Etter drapet plages han av sine moralske kvaler. Denne historien og psykoanalysen av en fiktiv karakter er kanskje den beste analysen og forklaringen på problemene som den moralske relativisme reiser, bedre enn det noen skolastiske moralfilosofer har formulert. Anbefales sterkt.

Som et eksempel på, noe som etter mitt syn er en objektiv moralsk verdi (her hopper jeg litt fram, og forutsetter at de Bibelske verdier samsvarer med de objektive moralske verdier), kan vi ta for oss nestekjærlighet, som blant annet kommer til uttrykk gjennom budet ”Du skal elske dine fiender”. Dette er et bud som jeg må holde uavhengig av om en person bryter seg inn i huset mitt og dreper familien min, og jeg har lyst til å hate vedkommende. Jeg må elske han som meg selv. I dette henseende er det å elske min fiende å anse som et objektivt moralsk bud, da budets moralske riktighet ikke avhenger av omstendighetene.

I en hvis forstand kan man si at Bibelens moralske regler er relative. I Bibelen står det i James 1:27:

Pure and genuine religion in the sight of God the Father means caring for orphans and widows in their distress and refusing to let the world corrupt you.

I tiden og området hvor dette ble skrevet var enker og barnløse de menneskene som var de minst ressurssterke i samfunnet. Dette budet dreier seg altså om å ta våre på de svakeste menneskene i et samfunn. I våre dager er vel kanskje dette romfolket. Dersom vi i vårt samfunn hjelper romfolket, som er den svakeste gruppen i samfunnet, fremfor å hjelpe enker og barnløse, som nyter relativt god støtte i samfunnet (tror jeg!), betyr ikke dette, slik jeg ser det, at vi handler i strid mot budet i James 1:27. Det moralske budet dreier seg om å ta våre på de utstøtte, og det vil aldri forandre seg, men hvilke praktiske konsekvenser dette får vil selvsagt variere fra tid til annen.

Slik jeg ser det, er eksistensen av objektive moralske verdier en indikasjon på en perfekt, uforanderlig, kjærlig, god og hellig Guds eksistens. Argumentet kan formuleres på denne måten:

1. Dersom Gud ikke finnes, eksisterer ikke objektive moralske verdier og
plikter.

2. Objektive moralske verdier og plikter eksisterer

3. Derfor finnes Gud

De fleste humanetikere og ateister vil sannsynligvis være uenige i premiss nr. 2. Ifølge min moralske intuisjon og rasjonale, så eksisterer det objektive moralske verdier, og derfor eksisterer Gud.

Deretter blir spørsmålet: dersom det finnes objektive moralske verdier, hva er så disse verdiene? Da må vi høre med Forfatteren av dem, som har lagd oss i Hans bilde slik at vi erkjenner disses eksistens. Slik jeg ser det, har Gud grepet inn i historien og åpenbart seg gjennom mennesker, som skrev ned Hans moralske verdier og bud. Disse budene gjelder uavhengig av om vi er enige med dem eller ikke. Ved å ta imot Guds natur, kalibrerer vi vårt moralske kompass mot Han, slik at vi erkjenner at Hans verdier er de objektive moralske verdier. Troverdigheten av det som er skrevet ned i Bibelen, og hvorfor vi kan stole på at det som står skrevet der er et uttrykk for Guds vilje, er noe jeg kommer tilbake til senere.

I forbindelse med moralske spørsmål vil jeg reise en utfordring til humanetikere:

I følge Wikipedia [14] defineres naturalisme som:

Naturalism is "the idea or belief that only natural (as opposed to supernatural or spiritual) laws and forces operate in the world; (occas.) the idea or belief that nothing exists beyond the natural world." Adherents of naturalism (i.e. naturalists) assert that natural laws are the rules that govern the structure and behavior of the natural universe, that the universe is a product of these laws.

I følge humanetisk forbunds nettsider er det følgende en del av humanismens definisjon:

«Humanismen avviser overnaturlige oppfatninger av virkeligheten. « [15]

Hvordan kan man være humanetiker uten å være en naturalist? Dersom man er det førstnevnte, så er man jo - per definisjon - også det sistnevnte. Dersom man er humanist og ateist, avviser man det overnaturliges eksistens, og da må man jo være av den oppfatning at verden bare er styrt av naturens lover, altså en naturalist i videste forstand?

Dersom man er en humanetiker og har et naturalistisk verdensbilde, så lurer jeg på hvordan man kan hevde at påstanden ”Moralske verdier er subjektive” er en sann påstand.

Dersom vi har utviklet oss ved hjelp av evolusjon gjennom en blind prosess som bare tilrettelegger for at vi skal overleve, og ikke tar hensyn til hvorvidt forestillingene som gjør oss mer levedyktige er sanne eller ikke, kan vi da stole på sansene våre? Dersom det ikke finnes en Gud så har jo mennesker i utallige tider trodd på Han så vel som feer, kentaurer, satyrer, troll osv. Da har jo de kognitive fakultetene våre “lurt oss” til å tro på slike ting for å gjøre oss mer levedyktige. Viser ikke dette i så fall at det menneskelige sinn ikke er programmert for å produsere sanne påstander om verden? Har vi da noen grunn til å stole på at de kognitive fakultetene våre er i stand til å gi oss sanne beskrivelser av virkeligheten? Hvis svaret på dette er nei, så blir jo påstanden “Moralske verdier er subjektive” ganske meningsløs, da den ikke har noen sannhetsverdi ettersom påstanden har sin rot i kognitive fakulteter som ikke er i stand til å gi sanne beskrivelser av virkeligheten.

Jeg henviser her til Alvin Plantingas Evolutionary Argument Against Naturalism (EAAN). Han er en dyktig filosof fra USA og står bak mye av renessansen i den angloamerikanske filosofi siden 1960-tallet. Dersom du vil ha en bedre og dypere formulering av argumentet enn det jeg gav ovenfor kan du titte på kildehenvisningen nederst.

Hvorvidt vi kan stole på de kognitive fakultetene våre, dersom vi kobler sammen metafysisk naturalisme og evolusjon, var noe Darwin også sa noe om:

With me, the horrid doubt always arises whether the convictions of man's mind, which has been developed from the mind of the lower animals, are of any value or at all trustworthy. Would any one trust in the convictions of a monkey's mind, if there are any convictions in such a mind?" [16]

Jeg vil så ta for meg spørsmålet om Bibelen revideres og tilpasses på en slik mate at det går på bekostning av grunnleggende bibelske moralske prinsipper, hvilket er en vanlig innvending vedrørende kontinuiteten av det Bibelske budskapet gjennom århundrene. Dette spørsmålet må jeg svare nei på. Hele poenget med Bibelen er at den er en rettesnor for oss mennesker. Det er den som har og fortsatt retter og instruerer oss, ikke omvendt. Jesus sier selv det følgende om å endre på det som står i Bibelen (Joh Åp 22:18-19):

I warn everyone who hears the words of the prophecy of this scroll: If anyone adds anything to them, God will add to that person the plagues described in this scroll. And if anyone takes words away from this scroll of prophecy, God will take away from that person any share in the tree of life and in the Holy City, which are described in this scroll.

I forbindelse med spørsmålet om hvorvidt bibelen har blitt revidert og forandret, ut fra et historievitenskapelig ståsted, kan vi studere dødehavsrullene, som ble funnet i Qumran mellom 1946 og 1956. Disse tekstene, som inkluderte Bibelen, stammet fra år 300 – 400 e.Kr.

Verden ventet i spenning da disse ble funnet. Var det slik at den Bibelen vi har nå i dag var annerledes enn den de hadde for 1600 år siden?

Funnene avslørte en slående likhet på 99% mellom datidens og nåtidens skrifter. Den resterende prosentandelen var bare ulikheter i grammatikk og struktur – innholdet og meningen var den samme. Bibelen har vært den samme, og det nye testamente har vært det samme, helt siden menneskene, som vandret med Mesteren selv, skrev ned det Han gjorde og sa.

Personlig synes jeg ikke at jeg har gitt en adekvat beskrivelse av det moralske argument. Jeg vil derfor avslutte denne delen av min apologetikk ved å henvise tilWilliam Lane Craigs ”Reasonable faith”. WLC er en amerikansk filosof og ledende apologet, som etter mitt syn har den beste formuleringen og begrunnelsen av dette argumentet, ut fra en skolastisk tilnærming. Dersom du ønsker noe litt lettere, kan jeg anbefale C.S Lewis sin ”Mere Christianity”, som tar for seg det samme problemet, men med en annen, og kanskje mer jordnær, tilnærming.

********************************************************************

Jeg vil nå ta for meg humanetikken, så vel som deler av humanetikernes retorikk, som jeg synes er misvisende.

Humanetikere (så vel som kristne, inkludert meg selv!) kaller ofte de kristne verdiene, som danner basisen for det vestlige verdigrunnlaget for ”allmenngyldige verdier”. Med dette så menes det at man kan tilslutte seg dette verdigrunnlaget uavhengig av ens religiøse oppfatning og livssyn. Dette er jeg enig i.

Jeg er på den andre siden ikke enig med de humanetikerne som er av den oppfatning at mennesker hadde utviklet seg til å erkjenne det kristne verdigrunnlaget som det beste, uavhengig av kristendommens eksistens. At alle mennesker, selv om de hadde vært utsatt for ulike politiske, sosiale, religiøse, og økonomiske faktorer enn det Vesten har vært gjennom århundrene med Kristendommen, hadde vokst fram til å omfavne og erkjenne nøyaktig det samme - det kristne verdigrunnlaget - som det beste. Alle veier fører til Rom, og alle sivilisasjoners utvikling fører omsider frem til det kristne verdigrunnlaget, uavhengig av kristendommens eksistens og innflytelse, hvis grunnlag disse verdiene baseres på. Dette er etter mitt syn et høyst urimelig synspunkt, og jeg vil gjerne høre et rasjonelt argument som sannsynliggjør dette. Slik jeg ser det, blir dette bare ønsketenking uten noen ordentlig basis i virkeligheten og historisk forskning vedrørende andre sivilisasjoners utvikling. Jeg har per dags dato ikke kommet over en historiker som hevder at det kristne verdigrunnlaget fungerer som en magnet, som alle sivilisasjoner uunngåelig trekkes mot.

Tillat meg å utdype hvorfor jeg ikke forstår hvordan man ut fra et historievitenskapelig ståsted kan argumentere for at dette er tilfellet. Vi ser i både tidligere tider og i andre sivilisasjoner i den moderne verden, at sivilisasjoner som ikke har vært i kontakt med Kristendommen, ikke vokser frem til å omfavne det kristne verdigrunnlaget som det ideelle. Dermed har vi mangfoldige historiske bevis og eksempler på at sivilisasjoner som vokser frem, som ikke er i kontakt med Kristendommen, danner et annet verdigrunnlag enn det de landene som er preget av Kristendommen har gjort. På den andre siden finnes det - så vidt jeg vet – ingen historiske eksempler på sivilisasjoner, som har vokst frem uten å ha blitt påvirket noe nevneverdig av kristendommen, som har utviklet seg til å omfavne det kristne verdigrunnlaget som det beste.

Derfor bygger og forutsetter det humanistiske verdigrunnlaget, som i all hovedsak er det kristne verdigrunnlaget uten en tro på Gud, kristendommens eksistens. I forbindelse med dette er det verdt å nevne at de første humanistene var kristne. Det blir derfor meningsløst å hevde at disse allmenngyldige verdiene kunne ha vokst frem uavhengig av Kristendommen, når de ut fra et historievitenskapelig ståsted har sprunget ut fra Kristendommens menneskesyn og verdensbilde.

Etter mitt syn har jeg både historievitenskapen og sunn fornuft på min side vedrørende dette spørsmålet, men på dette området får jeg kanskje være uenig med de humanetikerne som deler et annet syn enn meg på denne saken.

Til sist vil jeg bemerke at et syn som hevder at ”alle sivilisasjoner vil omsider utvikle seg til å erkjenne våre vestlige verdier som de beste”, vitner om en holdning fra fordums tid: ”Vesten har retten”. Denne holdningen anses ofte for å være en arrogant så vel som nedlatende holdning overfor andre sivilisasjoners utvikling og verdigrunnlag, særlig blant mennesker fra andre kulturer enn vår egen (det finnes selvsagt også mennesker i vår egen kultur som tar avstand fra en slik selvforhelligende tankegang). Denne holdningen skapte eksempelvis enorme problemer for oppbyggingen av Afrika i løpet av forrige århundre.

Etter mitt syn kan man ikke fjerne det faktum, ei heller underbygge betydningen av at det europeiske verdigrunnlaget i sin grunnform hovedsakelig har sitt opphav i et kristent verdigrunnlag.

Jeg har troen på “give credit where credit is due”.Dersom Jesus gikk imot strømmen, og forkynte et budskap om broderlig kjærlighet og tilgivelse, løftet fram de svake og undertrykte, og gikk til angrep på hykleriet i sin tid, med den konsekvens at han ble spikret til et kors og drept, synes jeg Han fortjener ros og anerkjennelse for det. Dersom vi da baserer oss på de verdiene Han forkynte, så får vi si at vi nettopp gjør det.

Det er, etter mitt syn, ikke slik at en god verdi som var oppfunnet av noen andre blir min verdi dersom jeg tilslutter meg den. Min henspiller på et eiendomsforhold. Da synes jeg det er bedre å si at det er en god verdi som jeg tilslutter meg og lever etter. Den blir ikke min av den grunn.

Slik jeg ser det, lever jeg ikke etter mitt eget budskap og mine egne verdier, selv om jeg er enig i det budskapet og de verdiene Jesus forkynte.

Jeg lever etter Hans budskap og verdier.

Angående akkurat dette siste tror jeg det dreier seg mer om ulike definisjoner på hva som ligger i ”min verdi”. Andre vil kanskje sette likhetstegn mellom ”min verdi” og ”en verdi som jeg tilslutter meg”. Det har jeg forståelse for.

Det er likevel viktig å presisere at grunnen til at visse verdier for oss virker så åpenbare, er fordi vi vokser opp i et samfunn som baserer seg på og er preget av disse verdiene. De har vunnet innflytelse på grunn av mennesker som stod frem og kjempet for disse. Da blir det etter mitt syn rart å hevde at disse verdiene er så åpenbare at vi egentlig ikke trengte forfatterne og forkjemperne av disse for å komme frem til dem. Vi hadde kommet frem til disse på egen hånd, hevdes det av noen.

Det blir som å hevde at Newton ikke fortjener ros og anerkjennelse for å ha oppdaget Newtons 2. lov, fordi det er jo så åpenbart at summen av kreftene på et objekt er lik masse ganger akselerasjon. Dersom jeg ikke på forhånd hadde hatt kjennskap til Newtons 2. lov, tror jeg ikke at jeg hadde oppdaget den med det aller første. På samme måte hadde ikke verdiene i samfunnet vårt vært så åpenbare dersom det ikke hadde stått frem mennesker som kjempet for dem og sørget for at de fikk innpass i samfunnet. Dette siste var tilfellet med Jesus: Han gav livet sitt for de verdiene og det budskapet Han forkynte, heldigvis med den konsekvens at de fikk innflytelse i samfunnet. Denne innflytelsen spredde seg til sist til Europa og Vesten. Det er fordi vi i dag er et kristent land, i det minste kulturelt sett, at vi nordmenn anser våre allmenngyldige verdier som et gode. Det er viktig å ikke glemme og ta dette for gitt.

Det finnes videre de som vil hevde at samfunnet og menneskeheten har påvirket store tenkere, og at det derfor er urimelig å se på disse store tenkerne som selvstendige mennesker, som har kommet med idéer og tankemåter uavhengig av samfunnets utvikling og tidens ånd. Alle historiske personer er bare å anse som markører for menneskehetens utvikling. Det blir, på bakgrunn av en slik tankegang, derfor galt å si at verdiene som Jesus forkynte er Hans verdier. De er menneskehetens verdier og tilhører den. Det var bare menneskeheten som ”åpenbarte” den til Jesus. Jesus var den heldige, som tilfeldigvis ble et symbol på menneskehetens syn og utvikling i datidens Israel hvor han levde og forkynte. Motpolen til dette synspunktet er at store tenkere opererer uavhengig av menneskene rundt dem, og at deres synspunkter påvirker menneskeheten i stedet for det omvendte. Disse menneskene er å anse som intellektuelle superhelter som bare setter lit til sin egen intellektuelle kapasitet. Begge disse synspunktene, slik jeg ser det, ser ut til å være reaksjonære synspunkter på hverandre. Etter mitt syn kan man ikke konkludere bastant den ene eller den andre veien på en generell basis.

Det de aller fleste historikere gjør, er å studere en aktuell historisk person, og se hvilke synspunkter som rådet i den tiden hvor nevnte person eksisterte, og på bakgrunn av dette analysere hvorvidt «samfunnets tidsånd» preget dennes idealer. Dersom nevnte person hadde idealer og idéer som i vesentlig grad samsvarte med «samfunnets tidsånd», blir det urimelig å konkludere bastant med at det var vedkommende som formet samtidens menneskers idealer. På den andre siden, dersom nevnte person hadde idealer og idéer som stred mot «samfunnets tidsånd», blir det urimelig å konkludere bastant med at det var menneskene rundt vedkommende som formet hans idealer.

Dette sistnevnte var tilfellet med Jesus. Jesus vokste opp i et samfunn som hadde idealer, lover og tankemåter som stod i et motsetningsforhold til det Han forkynte. Han ble av denne grunn ansett som en opprører og ekstremist. Det var derfor Han ble spikret til et kors og drept. Dersom man studerer gresk-romerske og jødiske tankemåter som preget Israel og dets folk i den tiden hvor Jesus levde, vil man se at det Jesus forkynte sto i et motsetningsforhold til datidens forestillinger. Det blir derfor, slik jeg ser det, galt å hevde at Han ikke var noe annet enn en «markør» for samfunnets og tidens ånd.

Et godt eksempel på dette er hele det jødiske samfunnets oppfatning av hva som burde skje med et menneske som hadde begått hor, hvor Jesus forkynte et budskap som gikk mot allmenhetens synspunkt. Filmatiseringen av denne hendelsen er basert på Johannes kapittel 8:

[ http://www.youtube.com/watch?v=2k0RzhVJSxE ]

Dersom man bastant konkluderer med at det finnes ingen selvstendige store tenkere, og at vi derfor ikke burde gi slike mennesker anerkjennelse, blir for meg urimelig så vel som uetisk. Dersom noen reiser seg mot tidens ånd og forkynner et budskap som endrer verden til det bedre, så burde disse menneskene få anerkjennelse for det.

En annen innvending er at det faktum at et menneske er et menneske, altså den menneskelige natur, har hatt større innvirkning på fremveksten av det kristne verdigrunnlaget, enn det faktum at et menneske er kristent har hatt. Denne innvendingen har jeg behandlet delvis i det ovenstående, men jeg vil forsøke å svare på denne innvendingen ved hjelp av en annen tilnærming.

La oss se på hva drivkraften til grunnleggeren av Kristendommen, Jesus Kristus, var. Den viktigste drivkraften for Jesus var Hans hengivenhet til å gjøre Faderens vilje, som formet Hans syn og lære. Jesus lærte at med den styrken Han gir er mennesket i stand til å holde den syndige menneskelige natur i sjakk. Ja, faktisk så er målet for en kristen å bli mindre lik et menneske, og mer lik Jesus ved å ta del i Hans natur.

Så derfor er jeg uenig med den som måtte hevde at den sterkeste påvirkningen og drivkraften i den kristnes liv er at vedkommende er et menneske. Etter mitt syn er det den kristnes lengsel om å slippe unna ens menneskelige natur, ved å la Jesu natur ta plassen til den menneskelige, som er den sentrale drivkraften i den kristnes liv. I forlengelsen av dette har det kristne verdigrunnlaget først og fremst blitt bygd på en plattform av menneskets forsøk på å bekjempe og slippe unna sin menneskelige natur ved å strekke seg mot Jesu natur, i stedet for å omfavne den menneskelige. Det evige og guddommelige søkes fremfor det forgjengelige og menneskelige.

Derfor mener jeg at det ikke er den menneskelige natur, men Jesu natur, og den kristnes lengsel etter denne, som var den viktigste påvirkningen i framveksten av det kristne verdigrunnlaget. Derfor er det kristendommen, og ikke det at et menneske er et menneske, som har vært den sterkeste drivkraften i framveksten av det kristne verdigrunnlaget, som er tuftet på Jesu lære og eksempel.

********************************************************************

Til sist vil jeg presentere (til de grader kort og forenklet) hvorfor det, etter mitt syn, er rasjonelt å tro på Gud, og hvorfor det er mer sannsynlig at Han finnes fremfor at Han ikke finnes.

I dette henseende vil jeg henvise til en visere, smartere og dyktigere apologet enn meg selv, som svarer på spørsmålet ”Why the Bible?”. Jeg snakker selvsagt om Ravi Zacharias (han går også innpå argumenter som jeg ikke tar for meg):

https://www.youtube.com/watch?v=pHRP0I2SrVs

Eksistensen, eller sannsynligheten for at det finnes et høyere og perfekt vesen, kan begrunnes ut fra det kosmologiske argument, ellerkalām-kosmologiske argument, det teleologiske argument, moralske argument o.l. Dette er en serie argumenter, hvis hensikt er å gi en rasjonell begrunnelse for eksistensen av et høyere vesen, kanskje den type panteistiske Gud som Einstein trodde på. Ikke nødvendigvis en personlig Gud, men en upersonlig Skaper. En god formulering av argumentene nevnt ovenfor finnes i William Lane Craigs ”Reasonable Faith”.

Alle mennesker kjenner på filosofiske, moralske og eksistensielle problemer, som roper etter å bli løst. Noen forsøker å rykke på skuldrene og prøve å ignorere dem, ved å drukne seg selv i jobb, skole eller lykkejag. Andre forsøker å finne en løsning på dem ved å dra ut i ørkenen for å gruble over dem. Ofte overbeviser vi oss selv om at vi har funnet løsningen, inntil vi ligger på dødsleiet og innser at løsningen vår ikke var noe annet enn en illusjon og at vi er fortapt. Det finnes flere mennesker som på slutten av sine liv innser at alt de levde for ikke var noe annet enn ”jag etter vind”.

Grunnen til at vi har disse problemene og kjenner på dette tomrommet er fordi vi har vendt ryggen til Gud. Men Gud vender aldri ryggen til oss. Siden vi lever i opprør mot Han, fortjener vi å bli straffet, og alt det vonde som vi opplever er et resultat av at vi har gått bort fra Gud. Ettersom Gud er en hellig og rettferdig Gud må straffen fullbyrdes.

Men Gud elsket mennesket, selv om det vendte ryggen til Han. Ja, Gud elsket faktisk mennesket så høyt at Han ofret sin egen Sønn for dets synder slik at det kunne motta Hans tilgivelse og forsoning. Gud ble lik oss, slik at vi kunne bli lik Han. Ved å ta imot Jesus, tar mennesket imot Hans natur. Det er kun Jesus som kan fylle tomrommet i mennesket og løse dets problemer. Dette tomrommet kan kun erstattet med Guds natur og kjærlighet. Dette budskapet er troverdig, siden denne skriften hvorved Gud har åpenbart seg selv og gir oss tilgang på seg selv, har en historisk troverdighet ved seg, som gjør at vi kan stole på at det som står der er sant.

Angående historisiteten til Jesus og troverdigheten til det nye testamente konkluderer Durant:

“The Christian evidence for Christ begins with the letters ascribed to Saint Paul. Some of these are of uncertain authorship; several, antedating A.D. 64, are almost universally accounted as substantially genuine. No one has questioned the existence of Paul, or his repeated meetings with Peter, James, and John; and Paul enviously admits that these men had known Christ in his flesh. The accepted epistles frequently refer to the Last Supper and the Crucifixion…. The contradictions are of minutiae, not substance; in essentials the synoptic gospels agree remarkably well, and form a consistent portrait of Christ. In the enthusiasm of its discoveries the Higher Criticism has applied to the New Testament tests of authenticity so severe that by them a hundred ancient worthies, for example Hammurabi, David, Socrates would fade into legend. Despite the prejudices and theological preconceptions of the evangelists, they record many incidents that mere inventors would have concealed the competition of the apostles for high places in the Kingdom, their flight after Jesus’ arrest, Peter’s denial, the failure of Christ to work miracles in Galilee, the references of some auditors to his possible insanity, his early uncertainty as to his mission, his confessions of ignorance as to the future, his moments of bitterness, his despairing cry on the cross; no one reading these scenes can doubt the reality of the figure behind them. That a few simple men should in one generation have invented so powerful and appealing a personality, so loft an ethic and so inspiring a vision of human brotherhood, would be a miracle far more incredible than any recorded in the Gospel. After two centuries of Higher Criticism the outlines of the life, character, and teaching of Christ, remain reasonably clear, and constitute the most fascinating feature of the history of Western man.”

Ved å stole på og gi sitt liv til Kristus, kommer Kristi natur inn i ens liv og åpenbarer seg selv. Jesu natur seirer over den menneskelige. Både i dette livet og i det kommende.

2 Corinthians 5:17

Therefore, if anyone is in Christ, the new creation has come: The old has gone, the new is here!

Revelation 3:20

Behold, I stand at the door and knock. If anyone hears my voice and opens the door, I will come in to him and eat with him, and he with me.

Helt til sist vil jeg takke deg for at du tok deg tid til å lese dette innlegget! Jeg har ikke noe bred erfaring med å skrive innlegg på debattforum, men håper likevel at innlegget mitt kan skape en fruktbar diskusjon og samtale.

Mvh.

Simon

********************************************************************

Kildehenvisning:

1] Craig, Reasonable Faith

2] http://www.goodreads.com/author/quotes/31386.J_rgen_Habermas

3] Durant, The Age of Faith

4] Durant, The Age of Faith

5] http://www.biblemesh.com/blog/2012/02/06/the-christian-origins-of-hospitals/

6] Plutarch, Lives of the Noble Greeks and Romans

7] http://en.wikipedia.org/wiki/Conflict_thesis

8] Durant, Caesar and Christ