De intellektuelles forræderi.

1.  Danske Hans Jørgen Lembourn har skrevet en bok med tittelen "De intellektuelles forræderi".(Schoubergske Forlag, København 1956)

Boken er skrevet under "den kalde krigen" da vestlige demokratiers idealer målte krefter mot Sovjetunionens kommunistiske ideologi.

Med "intellektuelle" sikter forfatteren til personer "som har til oppgave å formulere meninger som gjelder flere enn dem selv med familie: høyere embetsmenn, pressens og litteraturens folk og lederne av de politiske partiene."

Forfatteren peker på at det ligger en latent fare for demokratiet i det at folkets valgte representanter ofte står for synspunkter de ikke deler med dem som valgte dem. Dette kan forklares og begrunnes med at velgerne ikke kjenner alle fakta som ligger til grunn for politikernes standpunkter eller ikke har de kunnskaper som er nødvendige for å forstå hva som tjener nasjonen best. Dette kan ofte være riktig. Men skal man søke etter forklaringen på demokratienes  s t o r e   k r i s e r ,  fascismen, marxismen, kommunismen, økonomiske ulykker og politisk apati, så vil man etter forfatterens mening snarere finne forklaringene hos de intellektuelle selv. Mange  av dem lider av det hovmot som ytrer seg ved å gjøre politikk til en sak for spesialister og unnlater derfor å formulere de store problemene slik at enhver med sunn fornuft kan forstå dem.

Han skriver videre at det blant intellektuelle er et alminnelig fenomen at de uansett endrede forutsetninger fastholder opprinnelig ervervet politisk syn og lar objektiviteten fare.

Jeg oppfatter Lembourn slik at nettopp heri ligger de intellektuelles forræderi: Tilsidesettelse av fakta og sunn fornuft.

Han nevner det kommunistiske likhetsidealet og kulturradikalere som lukker øynene for kommunistiske dikatatorers terrorvelde.

Vi kjenner det igjen fra Norge hvor en del intellektuelle fortsatt hyllet Stalin, Mao og Pol Pot lenge etter at disse diktatorenes forbrytelser var dokumentert og allment kjent

2.  Etter at en del gamle "ismer" er avgått ved døden, har mange intellektuelle funnet en ny å bekjenne seg til:  m u l t i k u l t u r a l i s m e n.

Multikuluralistene i mange vesteuropeiske land går inn for en såkal"liberal" innvandringspolitikk. De påberoper humanistiske og liberalistiske idealer og påstår dessuten at en utvikling mot flerkulturelle stater er en god ting for oss alle.

Den siste påstanden har ikke rot i den virkelige verden. Den masseinnvandringen til Norge og andre vesteuropeiske land som har skjedd i de siste halvt hundre år, har hatt åpenbare skadevirkninger. og disse øker år for år.

Innenfor den enkelte nasjonlstat dannes det parallellsamfunn i form av store etniske og religiøse minoriteter. Virkningene er de samme som vi kan observere i de alle fleste flerkuturelle stater i andre deler av verden:  sosial uro og vold. Det samholdet som særlig har preget tilnærmet homogene nasjonalstater, forvitrer. Det gjelder den følelse av samhørighet som følger med felles språk, historie, relgion og kultur. Slike forhold har gitt gunstige vilkår for utvikling av demokratiet, med begrensende motsetninger mellom samfunnsklasser. I motsetning til dette har demokratiet hatt dårlige eller helt manglende vilkår for utviklling i de fleste flerkulturelle stater. Styrne her er samtidig preget av mangel humanisme og liberalisme.

Multikulturalistene benekter eller forsøker å bagatellisere de fakta som taler for å stoppe masseinnvandringen. I denne forbindelse har de nedvurdert nasjonalstatens betydning og folks nasjonalfølelse og har beskyldt meningsmotstanderne for rasisme, høyreradikalisme og ekstremisme. Faktabaserte argumenter har det vært lite av fra den kanten, men desto flere udokumentete påstander.

Hunmanisme og liberalisme som grunnlag for politiske avgjørelser kan i mange sammenhenger gi et godt resultat. Men når gjennomføring av prinsippene vil påføre samfunnet som helhet store skader, må ideologi og ønsketenkning vike for konsekvens- tenkning og sunn fornuft. Denne problemstillingen er tatt opp av flere forfattere i boken "Gode Formål  -  gale følger" med Ottar Brox , Tore Lindbekk og Sigurd Skirbekk som redaktører. (Cappelen Akademisk Forlag 2003.)

3.   I boken "Ære, lov og religion i Norge gjennom tusen år" har professor Arnved Nedkvitne gitt en meget interessant oversikt over hvordan det norske samfunnet utviklet seg gjennom århundrene frem til vår tid og bl.a. beskrevet kristendommens store innflytelse.

Om nåtd og fremtid skriver Nedkvitne bl.a.: "Norske myndigheter har satt seg som mål at samfunnet skal bli multikulturelt, der etniske nordmenn bare er en av flere etniske æresgrupper som praktiserer egne kulturtradisjoner innenfor rammen av statens lover. Samtidig skal samfunnet bli mer internasjonalt økonomisk, juridisk og byråkratisk. Dette skal skje uten at det tett integrerte norske statssamfunnet svekkes. Bare framtida kan vise om dette er en realsisisk ambisjjon."

Såvidt jeg vet, er det ikke noe politisk parti som har programfestet et slik multikulturelt samfunn som forfatteren beskriver eller som har gitt klart uttrykk for  at en slik utvikkling er ønskelig. Men Nedkvitne mener trolig at den innvandringspolitikken som faktisk føres, vil ende  med at etniske nordmenn blir en av flere likestilte etniske grupper som har hver sin kultur. Det er nok også vitenskapelig uangripelig når han sier at bare fremtiden kan vise om dette kan skje uten at det norsk samfunnet svekkes.

Det er imidlertid overveiende sannsynlig at utviklingen går i retning av økende sosial uro og vold slik vi kjenner det andre flerkulturelle stater i fortid og nåtid, med andre ord:  en svekkelse av samfunnet.

Norsk innvandringspolitikk gjennom de siste desennier er i virkeligheten et hasardiøst eksperiment, og det skjer uten et klart mandat fra folket. Avklaring blir det først når velgerne krever klare standpunkter fra de politiske partiene når det gjelder innvandringens omfang: Skal det settes en øvre grense for innvadrernes andel av samlet  befolkning?  Og isåfall hvilken grense ?  15 pst., 20, 30, 40, 50  ?  Eller vil man ikke ha noen grense i det hele tatt ?

4.  En stor del av multikulturalistene i Norge tilhører gruppen Intellektuelle.

I boken "Motforestillinger:  femti påstander møter motargumenter" skriver professor em. Sigurd Skirbekk om norske forskermiljøer:  "Alle som kjenner disse miljøene innenfra, kan fortelle om forskere som har latt utenomfaglige hensyn være bestemmende for spørsmålstillinger og analyser. Enkelte av disse hensynene kan tilordnes en eller annen ideologi. Hele forskningsmiljøer kan være preget av dette ved valg av problemstilling, metode og begrepsbruk."

I kronikken "Journalister ser bare ofre" i Aftenposten 4. april d.å. skriver journalist Arnt Folgerø:  "Det vi kan kalle overgrepssyndromet i det norske samfunnet, er sentralt i den medieformidlede norske virkeligheten. Dette syndromet manifesterer seg daglig i reportasjer om overgrep mot romfolk. asylsøkere. kvinner, barn, innvandrere og andre utenlandske grupper, som palestinere i Midtøsten."

Folgerø skriver om brudd på det journalistiske grunnprinsippet som sier at man skal ha med de elementene som er viktige for en saklig fremstilling av et emne. "Men slike brudd på den journalistiske grunnregelen manifesteres daglig i norske medier med den største selvfølgelighet på områder som har å gjøre med asylpolitikk, bistandspolitikk, innvandringspolitikk og samfunnsøkonomi. Dette er områder der den politiske koprrektheten har skaffet seg et moralsk monopol ved å avfeie kritikk med beskyldninger om inhumanitet, fascisme og rasisme.  I dette idelogiske landskapet kan meningseliten drive sitt liksomvirkelighets-teater med en stor og "avpolitisert" middelklasse som publikum, en klasse hvis samfunnsengasjement stort sett dreier seg om villa- og hyttepriser, biler og bikkjer og frykten for ikke å få katten i hus før det blir mørkt."

Vi kan utvilsomt også i dagens Norge snakke om de intellektuelles forræderi  - en stor gruppe velutdannede og kunnskapsrike personer som ikke oppfyller det kravet til intellektuell redelighet som vi bør kunne stille.  Det norske samfunnetsve og vel står ikke på deres agenda. Politiske ideologier er viktigere.

Oslo, 21. juni 2013.

Bjørn Wichstrøm.