LO-leder Gerd Kristiansen havnet i realt ruskevær da hun kritiserte norske kvinner for å bruke morsrollen som en unnskyldning for å jobbe deltid og ikke bidra med full kraft i arbeidslivet.
”Samfunnet er tilrettelagt for at hele den voksne befolkning skal være i arbeid full tid (…) Det er en årsak til det: Nemlig behovet for arbeidskraft”, sa Kristiansen til Aftenposten.
LO-lederen fortjener ros for å stå på barrikadene mot ufrivillig deltid og strukturer i familie- og arbeidslivet som fører til at kvinner jobber mer deltid enn menn.
Men Kristiansens argumentasjon er samtidig et urovekkende eksempel på hva slags perspektiv vårt sosialdemokratiske samfunn har på menneskelivet og hva som gir det verdi: Meningen med livene er å være produsenter og bidra til forbedret samfunnsøkonomi.
Alle til pumpene!
I LO-lederens og statsminister Jens Stoltenbergs hoder må alle mann (og kvinner) til pumpene for at den sosialdemokratiske drømmen skal oppfylles. For disse to er vekst i bruttonasjonalinntekten er det fremste målet for om samfunnet beveger seg i riktig retning.
De som gjør andre valg – for eksempel å gå litt ned i stilling mens barna er små eller når gamle foreldrene begynner å skrante – svikter sin plikt som produsenter av velferd. De er velferdsstatens gratispassasjerer. Derfor møtes de stadig oftere med en moraliserende pekefinger fra samfunnseliten.
Det finnes også dem som retter en pekefinger mot norske kvinner fra en litt annen kant. Selv om Norge ligger på Europa-toppen i antall barnefødsler og befolkningen vokser raskt, har et lite fall i fødselsratene ført til rop om tiltak for å få norske kvinner til å føde flere barn.
Bak kravet om flere barnefødsler ligger ofte den samme, urovekkende mentaliteten som hos LO-leder Kristiansen: Vi trenger flere barn for å sikre fremtidens velferd. Vi trenger flere produsenter.
Barnet blir, for samfunnet, ikke lenger et mål seg selv – men et middel for å oppnå velferd.
Jakten på den perfekte produsenten?
Samtidig er det enkelte barn samfunnet ikke ønsker skal bli født. Et flertall på Stortinget ønsker å innføre tidlig ultralyd og sykdomstesting for å sortere bort spirende menneskeliv med egenskaper som samfunnet mener er uforenlig med et verdig liv.
Den danske avisen Politiken skrev i 2003 at kommunene København og Fredriksberg ville kunne spare to millioner danske kroner i året dersom man innførte tidlig ultralyd for gravide. "Det forventes at screeningen vil kunne redusere antallet barn født med Downs syndrom fra 12 til 2 i året. Beregninger viser, at et menneske med Downs syndrom, som i gjennomsnitt har en levetid på 55 år, koster samfunnet 100 millioner kroner," skrev avisen.
I den norske debatten har vi ikke sett mange uttrykk for denne typen kynisme. Heldigvis.
Samtidig bør tankegodset fra Danmark være en tankevekker i vår egen debatt. Vi må våge å stille oss selv ubehagelige spørsmål. Også norsk lovgivning og helsepolitikk sender et signal om at ikke alle barn er like velkomne. Hva er den egentlige grunnen til at vi som samfunn velger å si at et liv med Downs syndrom ikke er like meningsfylt som andre liv?
De som bygget landet
”Dette har de eldre fortjent. Vi må ikke glemme at det var de som bygget landet”.
Utsagnet har blitt en standardfrase i valgkampdebatter om eldreomsorgen. Det er nok godt ment, men den illustrerer også godt hvordan vi lar materielle kriterier bli den grunnleggende målestokken for menneskelivet.
De eldre fortjener ikke god omsorg fra fellesskapet fordi de har bygget landet, men fordi de er mennesker. Vi skal ikke ha god eldreomsorg som en slags takk for innsatsen som produsenter for velferdsstaten, men fordi alle mennesker fortjener å erfare verdighet – uavhengig av yteevne i livet.
Eldre er blant de som rammes hardest av samfunnets rangering av mennesker ut fra deres produksjonsevne. Vi ser det for eksempel i hvordan seniorer skyves ut av og diskrimineres på arbeidsmarkedet.
Mens andre kulturer verdsetter de eldres erfaring – ser vi vestlige samfunn på eldre som en byrde. Vi finner ingen plass til dem når de har mistet sin fysiske produksjonskraft. Vi dyrker det unge, det pene, det sterke – men overser visdommen i det skrøpelige.
Det er neppe tilfeldig at det bare er i vestlige land at man på alvor diskuterer aktiv dødshjelp som en løsning for eldre og alvorlig syke.
Fra produsenter til mennesker
LO-leder Kristiansens kritikk av småbarnsforeldre som arbeider deltid, er altså bare ett av mange eksempler på hvordan våre liv og valg måles mot vårt bidrag som produsenter. Verdier som er viktige for oss, men som ikke kan måles i kroner og øre, undervurderes systematisk av de som lager politikken.
Dette paradigmet må utfordres. Politikken må slutte å behandle folk som produsenter og starte å behandle oss som mennesker igjen.
Erik Lunde, leder i Oslo KrF
