Medlidenhet

Jeg husker en regntung høstdag i 1990. Jeg gikk i andre klasse på gymnaset. Ingenting spesielt med denne dagen, den var like kjedelig som alle de andre dagene som ble rullet ut på samlebåndet av tid og tvunget på oss. Men denne dagen husker jeg luktene til, jeg husker lyset som skrått lurte seg inn mellom sprekkene i de skitne gardinene i klasserommet på Skeisvang videregående skole i Haugesund, jeg husker hva den peneste piken i klassen hadde på seg. Fordi min klasseforstander, lyrikeren Kolbein Falkeid , sa noe denne dagen. Han sa: ”Dikterens egentlige talent heter medlidenhet.” Og det var det. En setning. Ikke mer. En setning. Men setningen ble pilen som viste retningen på livet mitt. Dikterens egentlige talent heter medlidenhet. Mon tro om setningen også kan brukes på andre? Politikerens egentlige talent heter medlidenhet. Passer det? Burde det passe? Politimannens egentlige talent heter medlidenhet. Nå, ja. Eller kanskje. Se til Stockholm, nå. Den NAV-ansattes egentlige talent heter medlidenhet. Ja. Ikke sant? Eller? Selv var jeg offiser i Frelsesarmeen i noen år. Frelsesoffiserens egentlige talent heter medlidenhet. Ja. Men hva med de homofile? Per Fugelli snakker om å ta vare på flokken sin. Men hva er flokken? Det er vel de man kjenner instinktivt medlidenhet med når de har de vondt. Ens barn, foreldre, nære venner. Hva med kollegaer på jobben? Har flokken en randsone, hvor mennesker blir for perifere til at vi har medlidenhet med dem? Vi mennesker levde i små flokker i mange tusen år. Evolusjonsmessig er vi tilpasset å forholde oss til et begrenset antall mennesker, flokken, hvor vi stiller oss likegyldig til alle utenfor, eller opplever de som en trussel. Eksperter mener denne evolusjonsutviklede egenskapen er mye av årsaken til at vi ikke evner å gjøre noe med klimaproblemet. Vi evner rett og slett ikke å se lenger enn til våre barnebarn. Jeg arbeidet på Forus utenfor Stavanger i noen år, og syklet tur retur hjemmet mitt. På sykkelen var jeg forbannet på disse bilistene som ikke tok hensyn til oss syklister. På vei ut til IKEA om ettermiddagen i bil var jeg forbannet på disse syklistene som ikke tok hensyn til oss bilister. Som syklist hegnet jeg om min flokk syklistene, som bilist hegnet jeg om min flokk bilistene. Og denne flokktenkningen kan få vanlige mennesker til å gjøre de mest grusomme ting. Med mennesker utenfor flokken. Det mest groteske eksemplet er nazistenes behandling av jødene. Vokterne, bødlene i konsentrasjonsleirene var helt vanlige familiefedre. De hadde kjærlighet. De tok seg av flokken sin. Det er ingenting som tyder på at de ikke ga sine koner kjærlighet, sine barn ømhet. Etter å ha hundset, torturert og gasset i hjel jøder, gikk de hjem og stelte i hagene sine, hørte på Schubert, skrev dikt, spiste middag, elsket med sine koner og sang sine barn i søvn. Jødene ble definert ut av flokken. Ja, helt ut av det å være menneske. Og det å gasse dem i hjel ble ikke ansett for å være noe annet enn en industriell, kald nødvendighet. Fordi de var en trussel mot flokken ”Den ariske rase”. Anders Behring Breivik har sin flokk. Han mener den norske ”rase” er under trussel fra en annen flokk, muslimene. Og han mener Arbeiderpartiet vil ofre ”oss” og la muslimene langsomt overta landet vårt. Derfor var det å massakrere AUF-ungdom en dyd av nødvendighet, for å verne om flokken. Også Breivik viser medlidenhet. Ett av de underligste eksemplene på det var da han sluttet med denne Nazi-hilsenen sin før rettsmøtene. Han ble gjort oppmerksom på at de pårørende følte dette støtende. Da kjente han et snev av medlidenhet med dem, og sluttet med hilsenen. Men hva er flokken? Enkeltmennesket har alle medlidenhet med. Sultkatastrofene i Afrika angår oss ikke når rapporter om dem kaldt leses opp på Dagsrevyen. Men når et vilt fremmed, utsultet og døende barn vises på fjernsynet, inkluderes det instinktivt i flokken. Vi berøres, får en voldsom ømhet med barnet, uaktet at det kanskje er muslim, og fra Afrika. Store deler av den norske befolkningen er for en streng asylpolitikk, og frykter at islam skal overta landet. Men bygdesamfunn som blir kjent med asylsøkere setter i gang protestaksjoner og folketog for at akkurat disse, som man har sett tårene i øynene til, skal få bli. Så gjelder det å SE enkeltmennesket i alle. Ikke sant? For menneskets største talent heter medlidenhet.