I disse dager tvinges vi til å stille grunnleggende spørsmål om hvilken rolle religion skal ha i vårt samfunn, Stålsett- utvalgets innstilling om det ”livssynsåpne samfunn” har som et grunnleggende premiss at religiøs tro er positivt for samfunnet som helhet. Men hva er innebærer fenomenet tro, og hva representerer troen grunnleggende sett? Dette spørsmålet legger de videre premissene for hvordan vi skal forstå troens og religionens plass i vårt samfunn.
Når jeg bruker begrepet ”fenomentet tro” så er det med overlegg, jeg vil argumentere for og fremlegge en fenomenologisk forståelse av troen. Et av mine hovedanliggender som teolog, er å fremme en dynamisk forståelse av tro som et universelt og allment fenomen. For at dette skal være mulig er det nødvendig med kritikk av en tradisjonell kategorisk og statisk forståelse av tro. En slik forståelse er overrepresentert i kirken, og representerer slik jeg ser det en lite adekvat måte å forholde seg til egen og andres tro. Likevel er det nødvendig å skille mellom en spesifikt kristne tro og det allmenne og universelle aspekt ved fenomenet tro.
Læren om at en mottar troen som en gave i dåpen er en del av en konfesjonell og kategorisk forståelse av troen, som bidrar til et skarpt skille mellom de døpte som tilhører kirken og de udøpte som står utenfor kirken. Problemet oppstår i spenningen mellom dåp og bekjennelse. Hvordan forholder vi oss til de som ikke er døpt, men som bekjenner seg til den kristne tro, og til de som er døpt men som ikke bekjenner seg til den kristne tro? Dette paradokset tydeliggjør hvordan en kategorisk forståelse av troen som fenomen er lite adekvat i møte med vår flertydige religiøse virkelighet.
En dynamisk forståelse av fenomenet tro har derimot sitt utgangspunkt i at troen som allment og universelt fenomen, som kommer til uttrykk på forskjellig måte i enkeltmenneskets liv og i kulturen det er en del av. Jeg vil derfor definere tro som menneskets svar på Livet selv. Ut fra en slik religionsfilosofisk forståelse av troen, representerer den vår dypeste respons på den ytterste virkelighet(Being itself j.f. Paul Tillich eller The Real jf. John Hick). Dette svaret kommer til uttrykk, gjennom menneskets konkrete livsutfoldelse, i en vid forstand gjennom alle dets livsytringer, og i en snever forstand gjennom dets religiøsitet. Denne livsutfoldelsen er videre et uttrykk for menneskets tanker, følelser og moral/vilje.
Når troen identifiseres med enten menneskets tanker, følelser eller moral, er det etter min forståelse en følge av at vi forveksler troen i seg selv med dens konkrete uttrykk. Vi identifiserer troen med bekjennelse, og frarøver slik den språkløse sin tro, vi identifiserer troen med følelsene, og nedvurderer slik troen til den deprimerte og psykisk syke, eller vi identifiserer troen med etikk, og gjør den til en moralsk prestasjon.
Troens konkrete uttrykksformer står alltid i et spenningsforhold til hverandre, og kjemper om plass. Dette kommer til uttrykk gjennom aggresjon ovenfor andre former for tro, og spesielt gjennom en fornekting av tvilens rolle som en integrert del av troen. Bare når troens kognitive, følelsemessige og moralske side balanseres og tvilen integreres, får troen en samlende og sunn funksjon i enkeltmenneskets liv, og i samfunnet i sin helhet. Hvis ikke ender vi opp med religiøs fanatisme og ekstrem tro, slik som bla. Lars Gule advarer mot.
Likevel er det et faktum at troen først og fremst artikuleres gjennom språket. Troen knytter seg til ordet generelt og til Ordet spesielt i en kristen forstand. Derfor står forkynnelsen av ordet og bekjennelsen som følger av dette, i sentrum for kirken og kristen tro. Men for at dette skal gi noe mening er vi avhengig av å knytte an til menneskets tro i en videre forstand, som menneskets svar på livet selv. Det er først når dette skjer at troen får en eksistensiell relevans og knytter seg til erfaringen av våre grunnleggende livsbetingelser som mennesker.
Min tese er at vi i dag gjennomgår en krise i kirken(slik Per Arne Dahl peker på i lørdagens Vårt Land) fordi det har oppstått en sprik mellom det spesifikt kristne og menneskets livserfaring, det er ikke lenger et umiddelbart samsvar mellom kristen tro og mennesket livserfaring. Dette er en utfordring spesielt for hvordan vi kommuniserer hva kristen tro handler om. Her mener jeg at vi må finne en tredje vei, mellom bedehuskristendommens snevre livsanskuelse og folkekirkeretorikkens romantisering av en svakt artikulert allmenn religiøsitet. Bare hvis vi knytter an til troen som et allment og universelt fenomen, kan vi dyrke frem det spesifikt kristne. Som Grundtvig sier ”menneske først, så kristen!” Slik kan troen vokse frem som dynamisk del av menneskers liv, som har sitt eget språk og sine særegne livs - uttrykk, i stedet for å bli værende som en statisk kategori som folk enten plasserer seg selv i eller utenfor.
