Hernes: Europa på vippepunktet.

I Morgenbladet, 16-23 mai, skriver forsker og professor Hernes et innlegg vedrørende krisen i Europa.

Hernes er en av våre store planleggere i moderne tid.

Fra 1972 til 1982 ledet han "Planleggingssekretariatet" i 1980 -81 under Per Kleppe.

Fra 1990 ble han statsråd i Gro Brundtlands regjering i Kirke,-utdannings og forskningsdepartementet, hvor han utarbeidet og innførte Reform 94, hvor alle elever fikk rett til videregående opplæring,  og Reform 97 hvor grunnskolen bl.a ble utvidet med et år.

Deretter, fra 1995- 1997, var han helseminister og ansvarlig for de store helsereformene som ble påbegynt i denne perioden, blant annet Aarbakkeutvalgets arbeider.

Denne påminnelsen om hans karriere, har jeg gitt for å ha friskt i minnet hvor sentral han var og er i planleggingen av det moderne norske samfunnet.

I innlegget, “Europa på vippepunktet”, viser han oss i sine argumenter, hovedpunktene i moderne politisk planlegging:

Politikere og økonomer skal i samarbeid kunne tyde fremtiden, forutsi den, slik at man kan gjøre de rette handlingene idag for å legge grunnlaget for å virkeliggjøre den fremtid de vil ha.

Denne bemerkelsesverdig gode strategien har, ifølge Hernes, fått vanskeligheter med :

- en vrang virkelighet,

- med økonomer som ikke har gode nok modeller for sine virkelighetsbeskrivelser,

- med grådige aktører på markedet

- med et under-regulert marked

- med stigende arbeidsledighet

- med uansvarlige lån og uansvarlige banker

- og med politikere som trenger beskyttelse mot den virkeligheten de ikke klarer å omforme slik de hadde ønsket.

Dette gir det skremmende resultat at oppslutningen om EU faller, mens politikerforakten stiger.

Inspirasjonen til å arbeide for de endringene politikerne ønsker,  sier Hernes at vi finner i Europas kirkegårder. Det er de falne i krigen, de som falt for tyske våpen som er drivkraften i endringspolitikken.

Og det å holde krigsminnene levende, er også den “medisin” han foreskriver for Europas ledelse  i  innleggets avslutning:

“Etterkrigstidens store Europeiske prosjekt er i ferd med å glippe ut av hendene på Europas politikere. ….. Hvert år arrangeres pakketurer til Europas krigskirkegårder. Kanskje både økonomer og politikere skulle melde seg på.”

Jeg merker meg slike uttrykk som:

- Nasjonalisme måtte kontres av materiell interesse.

- Skulle statene temmes politisk, måtte det skapes gjensidig avhengihet

-Europeiske land kan ikke kutte seg til vekst på samme tid.

Og jeg ser at han ikke nevner hvordan vi har gitt vår industri, ekspertise og arbeidsplasser til Kina.

Heller ikke nevner han EUs lovgivning som forplikter alle medlemsland å tilrettelegge for de multinasjonale selskapenes aktiviteter.

Når han etterlyser en større og bedre regulering av markedet, og nevner aktørenes grådighet,  kunne vi ventet en antydning om denne EUs gigantiske lojalitet overfor storaktørene i markedet.

Dette er selskaper som hverken har nasjonal eller internasjonal tilknytning, de har heller ikke noen form for nasjonalt eller internasjonalt ansvar.

Deres eneste mål er å overleve! og deres forpliktelser er å øke egen fortjeneste mest mulig.

Når de holder lover og regler, er det fordi de har fått lovene og reglene utformet for sitt formål. Å gjøre dette, å utforme lover og regler etter de overnasjonale selskapenes ønsker, har alle EUs medlemsland og EØS-land forpliktet seg på.

De multinasjonale selskapene har styring og kontroll  med alt som fremmer deres interesser gjennom flere organer, bl.a EU.

De er faktisk våre globale aktører! men som Hernes påpeker, altfor dårlig politisk styrt.

Det som forundrer meg er at Hernes opprettholder en “krigsretorikk” og  myten om  “kampen for de fattige” som argumenter for global styring av kapitalen.

Krigsretorikken kan kanskje ildne noen få, men kampen mot fattigdommen kjennes ikke lenger som troverdige politiske argumenter.

Hernes tror kanhende på at politikerne, i et globalt system, kan styre de multinasjonale selskapene, selvom politisk virkelighet i EU til nå har vist noe annet.

Hernes var sentral i planleggingen og  gjennomføringen av norsk EØS tilpasning fra tidlig 1990tall, og han ledet maktutredningen om hvordan: ” få andre til å gjøre noe de ellers ikke ville ha gjort».

Jeg har derfor en mistanke om at han faktisk tror at de multinasjonale selskapene vil gi styringsmakten tilbake til politikerne i en “Globalisert” verden, bare politikerne inspireres nok og informeres nok.

Kanskje ønsker han at vi, folket, skal tro at de kan det?

Er deres prestisje så stor......eller så sår?

Eller er det “Internasjonalen”s tro på “seieren på valen” som faktisk styrer hans tro.

Vil politikere og økonomer være tilfreds med å tjene de store overnasjonale selskapene, og å få sin tilsynelatende makt fra dem?

Det er jo ikke virkeligheten, slik den er, som betyr noe, sier Hernes,  men hvordan man kan tyde fremtiden, forutsi den, slik at man kan gjøre de rette handlingene idag for å legge grunnlaget for å virkeliggjøre den fremtid politikerne vil ha.